144344F2-323B-43B5-A7FC-DC8970C7DEFCEtter å ha sluppet den nydelig EP’en «Confessions» i mars, følger Dyveke Kuløy opp med «Tin Star», en fengende og funky låt der kritikeryndlingen Luke Elliot bidrar på vokal. «Tin Star» er, som «Confessions» og Dyvekes selvtitulerte debutalbum fra 2105, produsert av selveste John Agnello (Screaming Trees, Sonic Youth, Dinosaur Jr, Madrugada, Kurt Vile, Son Volt).

Her kan du høre låta og deretter lese et intervju med Dyveke Kuløy der hun snakker om låta og samarbeidet med Luke Elliot og John Agnello.

– Hvordan vil du beskrive «Tin Star» sammenlignet med musikken du har laget tidligere?

– Sammenliknet med musikken jeg har laget tidligere er «Tin Star» kanskje litt mer bandbasert, men fortsatt med et enkelt arrangement. Den er litt mer konverserende enn mine tidligere låter, med færre vokalkrumspring, men fortsatt med teksten og historiefortellingen i fokus.

– Når skjønte du at det måtte bli en duett, og hvorfor og hvordan ble Luke Elliot din duettpartner?

– Låta i seg selv har ikke så store musikalske variasjoner, så jeg tenkte at det ville vært fint å bryte den opp litt ved hjelp av en mannsstemme. Jeg er veldig glad i stemmen til Luke, og han ble et naturlig valg. Jeg gjorde koring på hans debutplate «Dressed For the Occasion», så jeg visste at vi samarbeidet bra og at vi forstår hverandres musikalske universer.

– Fortell litt om hvordan du jobbet fram låta, og hvordan produksjonen og lydbildet fant sin form.

– Låta har vært skrevet og omskrevet flere ganger, og min utfordring er å klare og kutte ned på ting. Blir jeg overlatt til meg selv kan jeg fort gå litt amok med pauker og stykere og tre ekstra vers. Der kommer heldigvis John Agnello inn og hjelper meg å skjære ned og bort og å bygge et lydbilde som er rent og tydelig, men samtidig med passe mye rot og bakgrunnstøy så det ikke blir klinisk eller kjedelig. Denne låta jobbet jeg frem sammen med bandet i noen måneder før vi gikk i studio, og så kom John inn og hjalp til med å rydde opp og polere. Jeg tror resultatet ble en ganske funky, men samtidig litt slepende, banddrevet låt, der stemmene våre også får sin rettmessige plass i lydbildet.