E31D68F9-8346-4284-9DBE-ECE8C6F68506På søndag var det 51 år siden John Lennon ga ut sitt første skikkelige soloalbum, “John Lennon/Plastic Ono Band” (1970).

Tekst: Martin Johannessen

Samme dag kom også det avantgardiske tvillingalbumet “Yoko Ono/Plastic Ono Band “ ut. Lennon hadde kunstnerisk kontroll på den første og Yoko Ono på den andre. Ikke noe å si på det den kreative utfoldelsen med andre ord.

Plata er spilt inn i Abbey Road i London med John Lennon, Yoko Ono og Phil Spector som produsenter. Men det var stort sett Lennon som sto for selve produseringen og Spector tok seg av den siste miksingen.

I forkant av innspillingen hadde John Lennon befattet seg med primalterapi. Primalterapi baserer seg på teorier om at nevroser har utspring i fortrengt sorg og traumatiske hendelser helt fra det øyeblikket du ble født. Dette preger plata. Det er nok å høre åpningslåta “Mother” så skjønner du hva han hadde å bale med.

NME skrev: «I have rarely heard so much anguish and suffering put into a track as in the first song, ‘Mother’.”

Det er en ganske røff og naken produksjon som kler låtene veldig godt.

Lennon skrev alle låtene og synger, spiller gitar, piano og orgel, Ringo Starr spiller trommer og Klaus Voormann spiller bass. En temmelig tight trio.

De hadde det gøy i studio (også). Når de ikke gjorde opptak til plata jammet de gamle kongelåter som «That’s All Right Mama»,  «Don’t Be Cruel», «Hound Dog».

Men det var også frustrerende. Lennons “emotional behaviour” gjorde at Starr og Voormann ble usikre. Lennon kunne plutselig bryte ut i gråt midt i en låt, eller begynne å skrike. Humøret skiftet fra høyt oppe til langt nede. Ringo forteller:

«The old John was gone; it was a different John. It wasn’t the one he was used to.”

Det er gitt ut bootlegs fra studio som bekrefter dette. Lennon fremsto mer som en fortvilt kunstner enn den reflekterte.

“Remember” ble spilt inn 9. oktober, på 30-årsdagen til Lennon. George Harrison kom på besøk.  Han hadde med seg en gave. Det var en tape med låta «It’s Johnny’s Birthday» som han hadde spilt inn da han gjorde opptak til “All Things Must Pass” (1970).

“Mother” var den eneste låta som ble gitt ut på single. Men den store låta på plata er “Working Class Hero”, som altså ikke ble gitt ut på single. Merkelig nok.

Det er en utrolig fin låt, en klassiker. Bare stemmen til Lennon og en akustisk gitar. Lennon forteller:

«I think it’s a revolutionary song – it’s really just revolutionary. I just think its concept is revolutionary. I hope it’s for workers and not for tarts and fags.

“God” er også en veldig fin låt med Nicky Hopkins på flygel. “God is a concept”, synger Lennon. Og det er her vi kan høre den famøse tekstlinja “I don’t believe in Beatles / I just believe in me”.

Plata er for lengst rangert som den beste soloplata til Lennon og figurerer på de fleste listene over tidenes beste album. Og det er selvfølgelig mye gull her.

Tremolo-gitaren på “Hold On” er fantastisk. Det rå og rufsete åpningsriffet på “I Found Out” er like tøft hver gang jeg hører det.

Tekstene til Lennon på denne plata hinter stadig vekk om i fortiden i The Fab Four: «I seen religion from Jesus to Paul». Jeg skulle virkelig ønske at trioen Lennon, Voormann og Ringa ga ut flere plater i stil med den låta!

Den siste sangen på side 1 er “Isolation”. En myk og følsom pianolåt. På refrenget spilte han inn dobbel vokal, en i hvert øre. De lægger bittelitt og det gjør det hele mer levende. Fint som fy.

Plata fikk stort sett gode omtaler da den kom ut.

NME skrev: «a great big chip on his shoulder about class consciousness and the unfairness of the world.»

The Guardian skrev: «Lennon’s album makes a deep impression, if more on him than us. He screams and cries, desolation, bitterness, anguish.”

The Times skrev: «not an album I can put on for pleasure».