Plateanmeldelse: Karpe – «Omar Sheriff» (EP, 2022)

Når Karpe (Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel) gir ut nytt materiale ryddes det gjerne spaltemetre og terningkastene er høye. Intet unntak for denne EP’en. Det kan i det lange løp være stigmatiserende for bandet, men denne gangen er all omtalen fortjent. Gutta har vært pionerer innen melodiøs norsk rap, og må fortsatt levere for å være på topp. De levner da heller ingen tvil her, men leverer på skyhøyt nivå med Omar Sheriff (en parafrasering av navnet på den egyptiske skuespilleren, Omar Sharif, som gikk bort i 2015.) 

Plata er utgitt i sammenheng med et timelangt filmprosjekt som man kan kjøpe seg tilgang til, men i denne anmeldelsen er det kun musikken som vurderes, for denne utgivelsen står svært så stødig på egne soniske ben, mektig som den er. Gutta i Karpe har selv sagt at det kan være at dette er en slags svanesang fra deres side. Paradoksalt nok, siden dette er første plata fra Karpe som virkelig treffer innertier hos undertegnede (som har bikket Hvite-menn-som-pusher-50 og sett bandet live kun på TV).

 Jeg har fulgt dem litt fra sidelinja siden debutalbumet i 2006, men forstod at de hadde et ekstra gear inne da de kom med «Toyotaen til Magdi» fra «Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden», og ble enda mer nysgjerrig når de ga ut konseptalbumet «SAS PLUSS / SAS PUSSY». 

Men tilbake til «Omar Sheriff»: Det er med en viss andakt og ydmykhet at man gir seg i kast med en anmeldelse av dette verket. Komfortsonen utfordres, og jeg vil nødig forsøke meg på en ambisiøs tolkning av tekstene eller på å forstå Karpes univers, men heller legge vekt på totalinntrykket, og den deilige meditative reisen jeg sitter igjen med følelsen av å ha vært med på.

For meg handler plata om skjæringspunktet mellom ungdomstida og tilværelsen som ansvarlig voksen familiefar, gapet mellom gutta i bandet og foreldregenerasjonen og om de mer diskutable sidene ved det norske/vestlige samfunnet. Karpe selv, vil ikke snakke om noe budskap på plata, ikke på Lindmo, og heller ikke i de intervjuene jeg har lest. 

Hovedinntrykket er at det oppleves som et mer modent Karpe. Låtene er kanskje ikke så umiddelbare som tidligere hits, men skiva består av seks svært vakre og delvis komplekse spor.
Allerede fra første strofe, med «IBOPROFEN», rapper Chirag i vei på sin karakteristiske indisk-norsk. Dette grepet skiller Karpe fra de fleste rappere. Det er en stående vits at Karpe bare finner på meningsløse ord i øyeblikket, men det er slik den kreative prosessen innad i bandet fungerer også i virkeligheten. Humoren er navet og limet. Komikken blir åpenbar når de skriver linjer som («SALMALAKS»):

Legger hjertet mitt i kaldt vann
Salmalaks
Legger hjertet mitt i iskaldt vann
Salmalaks

Likevel, sluttproduktet, alvoret bak humoren, flyten i linjene, all magien, alt ligger i helheten. Alvoret finnes også uttalt i rikt monn, som i «IBN ADAM»:

Mens du var i Disneyland, stod jeg mellom Kuwait og Irak / Bak en mineryddebil / Bak oljebrønn og himmelbrann / Mens du var i Disneyland, intervjua vi Saddam / Til han hørte baba si, gassangrep i Kurdistan / Mens du var i Disneyland, havna vi på lista hans / Og Gadaffi sendte flybillett, til fake konferanse i Libya / Mens du var i Disneyland, så jeg en kniv gå inn i en mann

(…)

Det som slår meg med denne EP’en er at Karpe har tatt et langt musikalsk steg i retning av sine innvandrerforeldres røtter. Det bugner av referanser og elementer av indisk og arabisk tradisjonell musikk, i mye større grad enn på tidligere utgivelser.

Dette gjenspeiles også i gjesteartistenes (Jonas Benyoub, Harpreet Bansal og Emilie Nicolas) fantastiske bidrag på «BARAF/FAIRUZ», og i den vellykkede vekslingen mellom norsk, engelsk, fransk og arabisk.

Det plager meg faktisk ikke en plass at produsentene (Aksel Axxe Carlson og Thomas Kongshavn) har tunet og fordreid vokalen på hele plata. Alt blir like troverdig. Vokalprestasjonene til både Chirag og Magdi er faktisk verdt å trekke frem. Den ellers uendelig vakre produksjonen, med sine dryss av akustiske elementer innbakt i synthlandskapet, løfter plata mange hakk over tidligere nivå, og gir den rom og tyngde. Litt som et persisk teppe. 

Innledningsvis, og i avslutningssporet (den sterke «KENYA») finner vi elementer av live-opptak (ekte eller ikke, det spiller ingen rolle), som passer som hånd i hanske til den overraskende energien gutta fortsatt er i besittelse av.

Anbefales på varmeste.

(Blant mange fun facts på plata: PAF har ingenting med Pakistan Air Force å gjøre, men står for Patel og Abdelmaguid Foundation – deres eget bistandsfond for flyktninger, asylsøkere og/eller innvandrere, som henter sine midler fra inntektene av streaming fra samtlige av Karpes tidligere utgivelser).

Foto: karpe.no (promo)