MA_795Noen artister er hardere enn granitt og sleipere enn såpestykker. De er kinesiske esker inni speil, inni gåter. Man blir aldri klok på dem, man har dem aldri – ikke helt. Helst bør de dø med denne magiske nimbusen intakt ­– lenge før middagshøyden og middelmådigheten tar dem, slik ørna tæk unga. Men så har man disse ytterst få som bare holder på, tar tranen sin og er like forutsigbare som bibelske esel.

Lule-elva utspringer i Sulitjelma, på grensen mellom Norge og Sverige. Så skjærer den seg gjennom Norrland på skrå, passerer Gällivare, Jokkmokk og Boden før den munner ut i havnebyen Luleå, lengst nord i Bottenviken. Derfra er det 901 forblåste og fraflyttede kilometer til Stockholm. Nordkalotten er ikke berømt for sitt gode vekstklima og mange soldager. Ei heller for sitt blomstrende kulturliv.

Likevel er det utenkelig for Mattias Alkberg å flytte fra Luleå. «Gräv där du står» var et svensk venstresidemantra på syttitallet. Det handlet om å fokusere på sine nære omgivelser – arbeidsplassen, slekt, lokalmiljø. Alt som befant seg foran nesetippen din, eller under føttene dine skulle kunne være like spennende som Tut Ankh Amons gravkammer om du bare SÅ det. Sånne støvete idealer er fortsatt levende for Alkberg. Velferdstat, punk, solidaritet. En insistering på det kosmiske i det lilla livet – de nære ting. Denne 47-åringen (han har bursdag i dag, 8. januar!) gjenoppfinner seg sjøl for hver nye plate, både musikalsk og tekstlig. Der har du to gode grunner til at du ikke har hørt om Mattias Alkberg før nå. Lite turnévirksomhet er nå én ting. Men den som følger opp ei reinhekla politisk pønkeplate (Sødra Sverige – 2014) med fjærlett og introspektiv r’n’b (Personer 2015) – kan få problemer med å holde på ett større publikum.

Men skit samma. «Det låter som Whitney Houston. Jag är skitnöjd.» Med plate nummer 2 i 2015 skrur Alkberg på kursen enda en gang. Levande död in Norra Norrland beveger seg mot kunstmusikken. Naken vokal i ett mørkt, støyknitrende og minimalistisk lydbilde. Det er det samme kjipe rommet som Scott Walker trives så godt i, men som det er grenser for hvor lenge man orker å være i som lytter (Bish Bosch, f.eks). Med Alkberg er det annerledes – han synger seg nærmere folketonene til Andrej Nebb enn det operatisk/dramatiske – og dermed havner han ikke i den grusomme kunstrock-fella. Levande död in Norra Norrland er en tøff og skummel plate. Men noen hitsingler har den definitivt ikke.

Ikke for det, Alkberg kan skrive hitlåter hvis han vil – eller når stjernene står i riktig stilling. Sjekk ut Skända flaggan, f.eks – fra den krautinfuserte popbomba Mattias Alkbergs Begravning 2013), med sitt herlige refreng – Jag skriver KUKEN på svenska flaggan.

 Jeg kunne skrevet så mye mer, om poesien hans, om politikk, om The Bear Quartet – men her skal det bare stå akkurat nok til at du bare må la deg friste ut i Mattis Lule-älv, der den bruser ut i en bottenløs bottenvik full av musikalske gullklumper, kråkesølv, dårskap etc.

 
Grattis, Matti!