2CD0008A-4CB8-46EE-A19C-D6161F367078Plateanmeldelse: Jason Isbell & The 400 Unit —«Reunions» (Album 2020).

“See I’ve made mistakes that I can’t erase
Some of the love I’ve lost will not come back to me
I broke my word, I lied on a Bible just to feel a little free
She didn’t deserve it; nobody ever deserves it
But I cut anchor and I drifted out to sea
And you found me busted and somehow you trusted I was not what I could be

—Jason Isbell, «What’ve I Done To Help»

Den siste måneden har vi fått ypperlige album med bådegamle helter som Lucinda Williams og nye helter som American Aquarium. Og nå er det altså Jason Isbell som står for tur med albumet «Reunions» sammen med bandet 400 Unit. Isbell synger igjen om kone og barn, om kampen mot alkohol. Samme temaer, nye vinklinger. Jason Isbell synger om sitt liv. Han synger om våre liv.

Jason Isbell er fra Alabama, og i perioden 2001-2007 var han medlem av sørstatsbandet Drive-By Truckers. Hans eminente låtskriving satte preg på bandet og verden ville vært et fattigere sted uten fantastiske låter som «DecorationDay» og «Danko/Manuel». Men det var først som soloartist med «Southeastern» i 2013 han fikk sitt store gjennombrudd etter å ha gitt ut flere fine album som soloartist og med bandet The 400 Unit i årene forut for dette. Deretter fulgte omtrent like fine «Something More Than Free» (2015) samt «The Nashville Sound» med The 400 Unit i 2017.

I desember 2013 spilte Isbell sammen med kona Amanda Shires en intimkonsert på legendariske, og altfor tidlig nedlagte, Buckleys i Oslo for 150-200 personer. Det er en konsert det har gått gjetord om siden. Der var ikke jeg. Men jeg var på Sentrum Scene et par år seinere og fikk se en Isbell i storform. Høsten 2017 hadde populariteten vokst ytterligere, da spilte han to konserter på Sentrum Scene, og den jeg var på, kommer høyt oppe på listen over tidenes konsertopplevelser for meg.

Det ble antydet i kommentarfeltet til en Springsteen-anmeldelse for en tid tilbake at det først og fremst er en rockjournalistisk myte at rockartister skriver sitt liv. Blant mine favoritter er det flere enn en håndfull artister som helt eller delvis lever opp til denne myten. På Sentrum Scene denne høstdagen i 2017 opplevde publikum at Isbell ikke bare sang om sitt liv, men, jeg hadde nær sagt, om våre liv. Der og da er det likegyldig om alle biografiske detaljer er på plass. Sangene er sanne. Uansett.

Når Isbell synger «Cover Me Up» fra «Southeastern» er nok ingrediensene likevel en nokså presis beskrivelse av hans eget liv. Isbell levde lenge hardt, men i 2012 var det tid for å ta et oppgjør med gamle vaner. «But I sobered up and I swore off that stuff, forever this time». Det var nok flere enn meg som fikk gåsehud da han sang denne strofen med stor innlevelse. Av teksten, og ikke minst av vokalen—Isbell har utvilsomt en av de beste stemmene der ute.

1E23D0DB-46A4-4862-8F70-1DDFB0F19989

Eller når han synger tittellåten på plata «Something More Than Free», en hyllest til fedre: «Sunday morning I’m too tired to go to church, But I thank God for the work”. Og vi var mange som nikket gjennkjennende til «Last Of My Kind» fra «The Nashville Sound», de siste av vårt slag. Jeg vet ikke om «24 Frames» er den beste låten på «Something More Than Free», den har sterk konkurranse fra blant annet «Children Of Children» og «How To Forget», men det var en periode jeg våknet med denne låten snurrende i hodet, flott og irriterende på en gang. På konserten i 2017? Glimrende!

Slik kunne jeg fortsatt. Det er mye å ta av. Gjennom de siste tre siste studioalbumene har Isbell vokst seg stor, til den kanskje aller største artisten innenfor «americana». Ikke bare hos meg, til høsten er han satt opp med konsert i Oslo Spektrum. Skjønt er det «americana» vi får servert på «Reunions»? Kanskje like gjerne rock med snev av soul? Jeg er dog ikke den riktige til å beskrive sjangre, jeg er mer på jakt etter hva musikken gir meg.

Det er dermed med store forventninger og litt frykt jeg møter Jasons Isbell & The 400 Units nye plate «Reunions», som vanlig produsert av Dave Cobb. Skal man tro Isbell selv, handler flere av låtene om ham selv, denne gangen også. Vi får nye låter om kone og barn, om kampen mot alkohol. Nye refleksjoner over livet han har levd; hva som skjedde og hvordan han har blitt den han har blitt, jf. strofen fra åpningslåten som er sitert helt innledningsvis på artikkelen.

Iabell ser tidligere venner i et nytt lys og reflekterer over hvordan man skal kunne bevare sine nærmeste og seg selv i en verden som har gått av hengslene. Isbell har derfor uttalt at plata er om «ghosts», gjenferd. Samtidig en gjenforening med verdier man tror på, og ikke minst; en gjenforening med en musikalsk retning med mer gitarer. Men også fele, bass, keyboard og slagverk samt lekre lyder jeg ikke klarer å identifisere er til stede i lydbildet, naturlig nok. 400 Units er blitt sammenliknet med Bruce Springsteens E Street Band.

Twitter-kongene Isbell og David Crosby er blitt venner. Crosby har uttalt stor respekt for Isbells intelligente låtskriving og de verdiene han står for i låtene. På åpningslåten «What’ ve I Done To Help» bidrar Crosby med backingvokal uten at det gjør så mye fra eller til. Her synger Isbell om de nære relasjoner og hvor maktesløs man kan føles seg i møte med de store utfordringene i verden. Isbell hamrer løs tittelen mange ganger, jeg synes nok det blir litt overkant. Samtidig setter den seg, og Isbell ønsker kanskje at dette er et spørsmål vi alle skal stille oss. Men alt i alt er det nok det fine gitararbeidet som sammen med resten av teksten redder denne låten for meg.

Apropos gitarer: Jason Isbell er selv en glimrende gitarist, og med seg i The 400 Unit har han også Sadler Waden, også han vet å håndtere en gitar. Isbell uttalte nylig til musikkmagasinet Uncut at de lydene han ville lage med gitar da han var yngre, de kan han lage nå. Er det noe man biter seg merke i på «Reunions», er det gitararbeidet. Enten det låter rufsete som hos Neil Young, eller mer sofistikert ala J.J. Cale og Mark Knopfler, så skaper Waden og Isbell i perioder pur magi med gitarene.

«Only Children» er inspirert av en tur Isbell og kona Shires hadde til den greske øya Hydra. Han var fascinert over hvordan Leonard Cohen og vennene hans spilte sanger og delte dikt med hverandre i 1960-årene. Og han husker en død venn og sin egen ungdomstid:

“Are you still taking notes?
Hydrocodone in your backpack
Maybe these words will hold the beast back
Will you read me what you wrote?
The one I said you stole from Dylan
Over encouraged, only children”

«Only Children» er en av platas mykere sanger, den innledes forsiktig med akustisk gitar. En forsiktig og antydende melodi i beste Isbell-tradisjon. Nydelig.

Av de tøffere, og aller beste låtene på plata er «Overseas». Her er det Neil-Young-gitar som gjelder. Den åpner med den glimrende linjen: «It used to be a ghost town, but even the ghosts got out». Og vi får et tilbakeblikk på et liv, et liv som også har konsekvenser for det livet som leves nå.

«St. Peter’s Autograph» og «River» er blant platas aller roligste låtter og to favoritter så langt. To litt bortgjemte sanger som ikke roper til deg.

Det er nok likevel de to siste låtene som vil få mest omtale. «It Gets Easier (but it never gets easy)» handler om Isbells utfordringer med å håndtere et liv i edruskap, morsom på en god og kanskje litt vond måte. Her støttes han igjen av kona Amanda Shires’ fele. Hun vet hva Isbell må håndtere. Sterk kost. Og helt til slutt får vi «Letting You Go», om at den tøffeste delen av barneoppdragelsen er å se på at barna skal ut i verden på egenhånd. En perfekt avslutning. Han har selv en datter på fire år, men ser lenger frem enn som så: «Now you’ve decided to be someone’s wife/ We’ll walk own the aisle, and I’ll give you away.»

Alt det positive til tross; foreløpig oppfatter jeg dette albumet som meget solid, men kanskje litt svakere enn de tre forgjengerne. Når det er sagt; Et Jason Isbell-album skal måles mot hvordan det står seg etter lang tid med lytting. Og dette albumet vokser stadig, og jeg merker at det er tekstlinjer som begynner å tale til meg, som siger inn. Jeg er helt sikker på at de svakeste låtene, «What’ ve I Done To Help» og «Be Afraid», vil fungere utmerket på konsert, med mange muligheter for herlige gitareskapader. Så vi får bare håpe Jason Isbell And The 400 Unit snart kommer til Norge, enten det blir på den oppsatte tiden til høsten eller seinere.

Uansett; her er det fine ballader og tøffe rockere. Gjennom Jason Isbell har jeg funnet en artist jeg kommer til å følge i spenning fra utgivelse til utgivelse. Han forteller en del om saker og ting det er verdt å lytte til. Men først til platebutikken for å kjøpe «Reunions» på vinyl!

Foto: Alysse Gafkjen (pressebilde)

Plata slippes fredag 15. mai