C066F2D9-9F33-4E8F-8274-2189257AAD3ASøndag er en fin dag å finne roen. Drikke noe godt og helsebringende. Spise mat utenom det vanlige. Lytte på gode musikktips fra Popklikk. Her kan du åtte anmeldelser, hentet fra arkivet, som Popklikk-redaksjonen setter stor pris på. Etter hver anmeldelsene finner du en video. God fornøyelse og god søndag!

Unnveig Aas: «Old Soul»

«Old Soul» er en befriende vakker og melodiøs plate, der produksjonen åpner opp for både bekker små og Grand Canyon.

Det er så mye luft og åpne landskap i lydbildet at man nesten letter av glede når sangene flyter forbi. Å lytte på «Old Soul» føles litt som å sitte i en luftballong et sted midt i mellom Villa Villekulla og Memphis, Tennessee.

Måten produksjonen blander det moderne med det tradisjonelle er ekstremt tiltalende, og bør få flere enn de av oss som trives best i gyngestoler og hengekøyer til å brette ut ørene. Noe +What Hurts the Most (Is Knowing You Want To Leave)», «Things Will Be Better» og «June (Nothing I Can Do)» er glimrende eksempler på. Tre låter der folk, pop, soul, vestkyst, Sheffield og country drikker av den samme flaska.

Om vi underveis i lyttingen tenker på Chris Isaak? Absolutt, men tankene flyr også til Jenny Lewis og noe overraskende, Richard Hawley.

Men mest av alt tenker vi selvfølgelig på Unnveig Aas, jenta fra Holmestrand, som foruten å synge som en lett desperat engel, og å lage sorgfulle, delikate låter, også har vært med på å produsere herligheten. Tar vi med i regnskapet at hun også bidrar sterkt på Roger Græsberg & Foreningens kritikerroste album snakker vi definitivt wow-power (og litt til).

«Old Soul» gjør deg trist på en fin måte, og får deg til å danse selv når himmelen ramler ned.

Mark Eitzel: «Hey Mr Ferryman»

Popklikk er blodfans av stort sett det meste av musikken Mark Eitzel velger å dele med menneskeheten. Å si at han er et musikalsk forbilde er på ingen måte å ta for hardt i. Hadde vi vært religiøse kunne vi dristet oss til å kalle ham Gud.

Vår kjærlighet til Eitzel så dagens lys da han dukket opp som frontfigur og låtskriver i American Music Club (AMC) på midten av 80-tallet. Det var noe med stemmen til Mark og måten han brukte ordene på, som fikk oss til å omfavne musikken som gravde seg dypt ned i rillene på AMC sine skiver.

Brorparten av tekstene til AMC er små mirakler som berører de fleste eksistensielle behov et menneske må tråkle seg gjennom. Eitzel graver dypt, og han graver med begge hendene.

Med «Hey Mr. Ferryman» har Eitzel levert en av sine beste plater. Noe som innebærer at han slår knockout på det meste av det som betegnes som musikk.

Godt hjulpet av den tidligere Suede-gitaristen Bernard Butler, maner Eitzel fram fintfølende låter pakket inn i delikate og luftige arrangementer. Det låter ekstremt profft, og Eitzels stemmen fyller musikken med varme, vemod og undring.

At han veksler mellom å synge som en vingeklippet engel med Belsebub i hælene, og en elegant crooner med både vidd og musikalsk timing, gjør lytteropplevelsen både intens, hjerteskjærende, morsom og befriende.

«Hey Mr Ferryman» må betraktes som en helhet som krever både tålmodighet og fokus av lytteren. Dette er IKKE en plate for multitasking. Om vi må plukke ut enkeltlåter foreslår vi, etter flere runder i tenkeboksen, å begynne med tittellåta, «An Answer», «An Angels Wings Brushed the Pennys Slot» og «My Role as a Professional Singer and Ham».

Saint Etienne: «Home Counties»

«Home Counties» er en fantastisk plate. For å uttrykke det på mobilsk er den tommel opp, hjerte, pokal, iskrem og solskinn. At den er skreddersydd for lune sommerkvelder på terrassen eller ellevill dans på plenen, passer godt for de av oss som trives best i nærmiljøet.

«Home Counties» er akkurat som forgjengeren; «Words And Music By Saint Etienne», blant Saint Etiennes beste plater. De melodiøse, dansbare, poetiske, elektroniske og akustiske låtene, sprer drømmer og dyrker det britiske landskapet, få andre er i stand til.

Saint Etienne er faktisk tidvis så erkebritiske at skjegget til Prefab Sprouts Paddy McAloon dukker opp rundt flere av de vidunderlige musikalske, og ikke minst geografiske, svingene bandet foretar seg.

Teften for gode melodier er den røde tråden albumet gjennom. En inkluderende rød tråd som ønsker velkommen både synther, kassegitarer, banjoer, tamburiner, mellotroner, blåsere, fløyter, orgler med mer.

Saint Etiennes elektroniske pop, med nikk til både disco, funk, folk, sør-amerikanske strender, britiske puber og grønne britiske enger, er så til de grader sjarmerende, oppløftende, energisk og beroligende, at man skal være en surpomp i verdensklasse om man ikke lar seg rive med.

Elliot Murphy: «Prodigal Son»

Om eventyret begynte med «Aqua Show», «Murph The Surf» eller «Just A Story From America», husker jeg ikke. Alt jeg husker er at jeg falt pladask for musikken til Murphy, mannen fra New York som hørtes ut som en blanding av Lou Reed, Bruce Springsteen, Mink DeVille, Leon Russell, Bob Dylan og David Johansen.

De siste 10 årene har han laget flere supre skiver, deriblant fantastiske «Notes From The Underground». En plate der Murphy virkelig hadde funnet tilbake til de gode melodiene og de dypsindige tekstene som satte sitt preg på hans tidligste utgivelser.

«Prodigal Son» er nok et karrierehøydepunkt. I en alder av 67 år pøser han på med så mye melodiøsitet savn, vedmod, håp og livsvisdom at undertegnede begynner å tro at han kan gå på vannet. Det føles så uendelig godt å lytte til en mann som står oppreist i all slags vær. En mann med hjertet utenpå skjorta.

Produksjonen, utført av Elliotts sønn Gaspard Murphy, er nøktern og strøken. Lydbildet er fylt med store doser tangenter og eminent gitarspill av Murphys gamle våpendrager, Olivier Durand. Det rasler, gynger og knirker.

Alle platas ni låter er små gavepakker til menneskeheten. De står godt på egne ben, men fungerer også utmerket fra A-Å. Låta som først sendte oss rett til himmels var «Hey Little Sister», men nå flyr vi stort sett hele tiden.

Anders Wendin: «Dom ska få se vem dom roat sig med»

Popklikk har vært fullstendig forelska i Anders Wendins, ”Dom ska få se vem dom roat sig med” helt siden den landet for noen år siden.

Anders Wendin aka Moneybrother aka Pengebrorsan pumper nemlig fremdeles ut griselekre soulsanger med tettsittende refreng. Litt Håkan Hellström møter Eldkvarn, en anelse Dexys og Mink DeVille, men først og fremst Wendin på toppen av et veldig høyt fjell med en aldeles utmerket utsikt.

Åpningslåta «Min kompis farsa betalada svart» legger lista usedvanlig høyt, mye takket være en herlig tekst og et tettsittende refreng. De to neste låtene, «Lämne lampan på» og «Himlen som du drömmar om» er minst like gode. Sistnevnte sender tankene i retning danseband og dans på lokalet. Helt på grensen, men akkurat innafor. Litt highbrow på en subtil måte, liksom.

Låter som «Jag har gått och undrat över treet», «Du måste kunna gå nu», «Inte dina läppar» og «1952», henger også svært høyt på Popklikks  stjernehimmel.

At Wendin har bytta ut engelsken med svensk, er svært kledelig og gjør tekstene både mer troverdige og interessante. Jo da, vi elsker Wendins/Moneybrothers engelskspråklige skiver, men mannen er, tro det eller ei, hakket vassere når han omgir seg med svenske gloser.

The Afghan Whigs: «In Spades»

Musikken til The Afghan Whigs har alltid vært litt skummel. Litt som å stå fastklemt i svingdøra mens vaktmester Gorgon skritt nærmer seg i det fjerne.

Noe som selvfølgelig også er tilfelle på «In Spades», deres andre siden comebacket i 2012. Men så lenge plata er skummelt bra, er Popklikk-redaksjonen mer enn fornøyd.

Greg Dulli og hans kompiser viker i liten grad fra den musikalske formelen de alltid har fulgt. En formel der storslåtte og melodiøse rocklåter, ikledd en aldri så liten tvangstrøye, dundrer mot lytteren.

Hardtslående trommer, tunge bassganger, frenetiske gitarer, lekende tangenten og høytflygende strykere og blåserne, pakkes inn i melodier som både slår og fenger. Variasjonen mellom det harde og det myke, det røffe og det sentimentale tilfører musikken mangfold, vitalitet og uforutsigbarhet.

Når Thåström synger med glød og innlevelse at ingen synger blues som Jeffrey Lee Pierce, har han selvfølgelig helt rett. Men spør dere oss fortjener også Greg Dulli en egen sang. En sang om en fyr som har skjønt hvordan rock og patos kan forenes på en unik, hardtslående og troverdig måte.

The Pretenders: «Alone»

At tittellåta umiddelbart fikk Popklikk til å tenke på gode, gamle Lou Reed og byen han levde i, New York, var ganske sikkert utslagsgivende for at pulsen jekket seg opp et par-tre hakk.

Da alle låtene hadde bydd seg fram, var vår entusiasme fremdeles stor. Noe som igjen førte til at vi kjapt konkluderte med at «Alone» trolig er The Pretenders beste album siden herlige «Last Of The Independents» fra 1994.

Hovedårsaken til dette skyldes en deilig miks av rock, blues, pop, country og noen små doser elektronica. Produsent Dan Auerbach, mest kjent fra The Black Keys, evne til å skru sammen de forskjellige musikalske impulsene, har også vært en viktig faktor til at «Alone» fungerer aldeles utmerket.

Foxygen: «Hang»

«Hang» er et ganske snodig album, egentlig, men samtidig veldig underholdende og spinnvilt. Opera møter Gatsby. Queen møter ABBA. Kinks møter Scott Walker. Meat Loaf møter Todd Rundgren. Skjønner?

Nja, kanskje ikke, men på forunderlig vis oppleves «Hang» som en forundringspakke som ved hjelp av musikalske krumspring og melodiøs kraft fyller lydbildet med både glede og energi.

Stemmen til Sam France, en blanding av alt fra Marc Bolan og Lou Reed til Mick Jagger, svinger seg elegant mellom en skog av strykere og blåsere. Det storslåtte lydbildet, som tidvis truer med å deise i bakken, tilfører musikken så mye intensitet at det er umulig ikke å la seg rive med.

Selv om samtlige låter har sin egen vri, finnes det en rød tråd som trekker dem i den samme retningen. Noe som i seg selv er en aldri så liten bragd.

Favoritter? Tja, det varierer litt, men fordi «Follow The Leader», «On Lankershim» treffer umiddelbart, kan det være lurt å starte med dem.