Mektig, storslått og vakkert

A9F044E7-44C4-4C7A-9610-619415F98DE4Plateanmeldelse: Strand Of Oaks – «In Heaven» (album, 2021)

To år etter suverene «Eraserland» er Strand Of Oaks aka Timothy Showalter tilbake med nok et album det slår gnister av. Som på forgjengeren har han fått god hjelp av folk fra My Morning Jacket og medprodusent Kevin Ratterman til å mane fram et rocka og tidvis hardtslående album som renner over av vellyd og storslåtte og melodisterke låter. På en av platas beste spor, «Easter», dukker The Smashing Pumpkins’ James Iha opp med solide gitargrep. 

Der luftige og raffinerte lydbildet fylles på elegant vis opp med driftige el-gitarene, synth og eminent tromming. På «Carbon» får en fele spille hovedrollen, noe som funker utmerket og umiddelbart sender tankene til The Waterboys. Ellers har musikken mange likhetrekk med artister som Bruce Springsteen, The War On Drugs, Pink Floyd og Jonathan Wilson. Nå og da sendes vi også lydmessig tilbake til 80-tallet og band som U2 og The Psychedelic Furs. 

Akkurat som på «Eraserland» står det atmosfæriske, drømmende og mektige lydbildet aldri i veien for de gode melodiene som gjennomsyrer hele plata. Jeg kan knapt huske sist gang jeg hørte en plate med så mange umiddelbare og melodisterke låter. Noe «Galacticana», «Easter», «Horses at Night», «Sunbathers», «Somewhere In Chicago» og «Jim & Stan» muligens er de beste eksemplene på. På de to sistnevnte synges det om henholdsvis John Prine, Showalters avdøde katt Stan og Jimi Hendrix.

Tekstene handler i stor grad om kosmisk undring og eksistensielle betraktninger rundt vår eksistens. Noe følgende tekstrad på «Horses At Night» er med på å understreke: «we’re just moments in the dark/lonely fragments made of stars … cosmic dust/ made of blood». Men det er også plass til tanker rundt sorg, trøst og håp og en bedre fremtid.

Etter å ha hørt «Eraserland» og «In Heaven» etter hverandre, kun avbrutt av et relativt kort toalettbesøk, er der bare å slå fast at Timothy Showalter og hans Strand of Oaks i løpet av en toårsperiode har laget to glimrende album med mange likhetstrekk. To album som bugner over av melodisterke låter rammet inn av et usedvanlig sprekt og tidvis spektakulært lydbilde.

 

 

 


Publisert

i

, ,

av

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *