534875A6-24F4-495F-B58E-1357B0188015Plateanmeldelse: Brendan Benson – «Dear Life» (album, 2020)

Brendan, Brendan, men Brendan da! Det var det første jeg tenkte da jeg endelig fikk satt meg ned for å lytte litt ekstra på gitarpop-konnosøren, låtsmeden og kompisen til Jack White sitt første album på syv år. Hva har skjedd i de syv årene, tro? Åpningslåta er nemlig en del funky wah-wah-gitarer, en annen del pianoklunking og en siste del rimelig tunge og kantete gitarer. Men, det er ikke hva jeg forventer av en åpningslåt på en Brendan Benson-plate!

Ok, så kanskje jeg (og andre power pop-entusiaster?) bare har godt av å bli litt utfordret av og til. Sjangeren kan av og til bli noe støl og med «Dear Life» utfordrer Brendan Benson helt klart noe av formelen rundt mid-tempo gitar-pop’ere. Det er som vanlig et relativt klassisk poprock-opplegg i bunnen her, men Benson har lagt til noe mer elektroniske innslag og trommemaskiner. Kanskje han rett og slett har lekt seg i studio?

Tittelen «Dear Life» henspiller nok på at den kronisk kjærlighetssyke Benson (bare ta en lytt på de første platene hans!) har funnet lykken med kone og unger i Nashville. Plata framstår som en hyllest til dette kjære, men også skjøre livet vi har. Man kan si at den treffer tidsånden ganske bra! «Good to Be Alive» er nettopp en slik låt som jeg tror handler om det å slå seg til ro med at til tross for at mye går på skakke, så kan livet også ha gode sider.

Jeg har nevnt de mindre typiske elementene som trommemaskin og elektroniske sprinkler, men det er som vanlig Bensons sans for en catchy melodi og en iørefallende hook som styrer showet. Som perler på en snor kommer de: Rytmiske «Half a Boy (Half a Man)», powerpop-sukkertøyet«Richest Man», 70-tallslåta «Dear Life» og den refreng-tunge og blåser-støttede «Baby’s Eyes»! Dette er catchy som bare rakker’n!

1E23D0DB-46A4-4862-8F70-1DDFB0F19989

Etter disse klassiske Benson-komposisjonene tester han oss litt igjen. «Freak Out» er en mer støyete og smått kaotisk rocker, der lyden passer godt med tekstens rop om å la alt slippe og la følelsene løpe løpsk. I korte «I’m in Love» er det igjen skurret som står fremst, med en uvanlig kantete vokal.

«Evil Eyes» er en hybrid: her er det kanskje en inspirasjon fra hip-hop i den litt tunge bassen, kombinert med soul-orgel og funky gitarer før Brendan tar det hele opp i en høyere enhet i et smellsterkt refreng: «And I’ve been burned / so many times / if you wanna turn / you better get in line / so go on / and hurtme / and tell me lies / cause I got a thing / for those evil eyes».

Det er også godt gjort å gjemme bort det som kanskje er platas beste låt som et «deep cut» mot slutten: «I Quit» har mye av den energien og de tekstlige krumspringene som kjennetegnet de tidlige platene hans. Forskjellen er kanskje at denne gangen virker Brendan Benson som en mann som er mer selvsikker og mindre tvilende til egne evner, både som «levemann» og låtskriver: «Who’s Gonna Love You?» oppsummerer platas visjon, tror jeg, der arrangementet sømløst underbygger budskapet om å leve livet her og nå, uten for mye tvil og anger.

«Dear Life» kunne aldri bli like bra som klassikeren «Lapalco» fra 2002 (som hvis du ikke har hørt den har lytteplikt skrevet over seg!), men om vi er glade for en ny Brendan Benson-plate? Ja, det er vi! Det er bare fint at han vipper oss litt av pinnen, samtidig som han kaster ut snøret og drar oss inn igjen med noe av den beste melodiske gitarpopen vi kommer til å høre i 2020.