61FAA1F4-E080-4BB7-896B-107D8E78DE8E«Betty sings a song that no one hears,
as the wind begins to freeze her tears
She says ‘God it’s been so many years’, she’s way past complainin’
She sings a heartfelt melody, one that begs for harmony
No it’s not what she thought it would be, but hey it could be rainin’»

– Fra låten «Homeless» av Guy Clark, hentet fra albumet «The Dark» (2002)

Da jeg kom hjem fra 17. maifeiring for fire år siden og scrollet facebook, fant jeg raskt ut hva som hadde skjedd. Guy Clark var død. For mange av oss var dette ikke uventet, han hadde vært syk lenge og vært døden nær flere ganger. Resten av kvelden flommet Facebook-feeden min over av Guy Clark-postinger – har en del Facebook-venner med musikksmak ikke helt ulik min egen.

Guy Clarks debut-plate, «Old no. 1» fra 1975 består så og si bare av klassikere, og i årene frem til sin død i 2016 lagde han en rekke låter som troner helt øverst i «The Tower Of Song».

«And our life was like some old western movie». Ja, slik har jeg alltid tenkt at Guy Clarks liv var, og det var strofer fra hans låt «Desperados Waiting For a Train» som var det første som kom til meg da jeg leste at Guy Clark var død. Guy Clark: «It’s a true song about someone in my life – I mean, you couldn’t have made that up. It’s just as true as you could make it. It was about a guy who was like my grandfather. And when I started writing songs, that was one of the songs I knew I was gonna write at some point.»

Men i stedet for den lille gutten, har jeg alltid tenkt på Guy som den gamle mannen i sangen, kanskje fordi han nær sagt var øverst i hierarkiet blant Texas-trubadurene. Og selve låten er nettopp en historie om forholdet mellom gutten og mannen helt frem til mannens død: «Lookout Jack, that son-of-bitch is comin’». Alt innenfor formatet av en enkel sang!

1E23D0DB-46A4-4862-8F70-1DDFB0F19989

Én av de fineste historiene jeg kan tenke meg er hans «Let Him Roll»: «Then he told me the story that I’d heard before//How he fell in love with a Dallas whore//…So he died… //The welfare people provided the Priest//The couple from the mission down the street//Sang ‘Amazing grace’ and no one cried//Except some lady in black way off to the side”.  Jeg får klump I halsen når avslutningen nås: «Her name was Alice, she used to be a whore in Dallas.» Til omtrent samme melodi går «Randall Knife», selve symbolet på forholdet til faren, skrevet en stund etter farens død: «But he deserved a better tear, and I was not quite ready.»

Bestekameratene Townes Van Zandt og Guy Clark nevnes ofte i samme åndedrag. Der Guy Clark ofte var en realistisk lineær historieforteller, fungerte Townes poesi ofte på et mer abstrakt plan. Han var tilsynelatende ekspert på mellommenneskelige forhold, men ifølge sønnen kunne demonene hans fare hardt både med ham selv og omgivelsene i perioder.

Kjærlighetsforholdet mellom Guy Clark og Susanna Cark var av en annen verden selv om de var fra hverandre i en periode på begynnelsen av 90-tallet. Av en annen verden? Jo, som realisten Guy Clark sa, det var en åndelig dimensjon over Susanna og Townes som bare de forstod hos hverandre. Låten «My Favourite Picture Of You», er om et bilde tatt av Susanna etter at Townes og Guy hadde fått henne rasende. Men låten er likevel en renskåret kjærlighetserklæring. Da Townesdøde i 1997 etter langvarig og tungt rusmisbruk, gikk Susanna til sengs og ble der i femten år frem til sin død i 2012. Guy ble trofast hos henne.

I dag har jeg plukket opp CDen «The Dark» fra 2002, én av de Guy Clark-platene jeg har spilt aller mest. Føler denne slitte CDen er litt eksklusiv, finner den ikke på vinyl eller strømming, og det gjør slettes ingen ting! For noen låter, og for noen musikere: Verlon Thompson, Shawn Camp, Darell Scott mfl. gjør denne plata til en fest for oss elskere av jordnær amerikansk americana/country.

Alle låtene her er kreditert Guy Clark og minst én person til (med unntak av en Townes Van Zandt-cover). Det heter seg at om noen bidro med en liten idé, tekstlinje eller annet ble de fullt kreditert og han bidro mer enn gjerne med råd til andre låtskrivere. Det sier noe om hvor generøs Guy var. Guy Clark var Steve Earles mentor. For tre år siden gav Earle ut låten «Goodbye Michelangelo» som en rørende hyllest til læremesteren:

“I’m bound to follow you some day
You have always shown the way
So we knew where we had to go
Goodbye Michelangelo”

Men Guy må få siste ordet. Et lite eksempel til på formuleringsevnen hans, fra «Magnolia Wind». Én linje, nok sagt:

«I’d rather be hungry than to eat lonesome stew».