22192D56-59BA-4DE1-B99D-62545852B7C5Plateanmeldelse: Minor Majority – «The Universe Would Have To Adjust» (album, 2021)

For to år siden gjorde Minor Majority comeback etter en del album-løse år. «Napkin Poetry» var frisk gitarpop, med noen ordentlige gåsehudfremkallende øyeblikk. Etter at originalmedlemmet og gitaristen Jon Arild Stieng-Nupen forlot bandet i 2020, måtte kortene stokkes på nytt. Inn kom Roar Nilsen (produsent og The Dogs) som ny gitarist.

Disse endringene har ikke først til noen stor transformasjon av Minor Majoritys lydbilde. Det er fortsatt luftig produsert og myk gitarpop som er kjernen, med de sedvanlig gode og novelle-lignende tekstene. Men, den mer subtile endringen er et mer fokusert album enn ved siste korsvei. Låtene er i det hele kortere og noe strammere arrangert, med større innslag av akustiske gitarer langt fremme i lydbildet.

Med dette er «The Universe Would Have To Adjust» en mer konsis affære enn «NapkinPoetry» og kanskje et album som er noe mer innbydende for både gamle og nye lyttere. Angelskår har også denne gangen fått med seg Sjur Lyseid (The Little Hands of Asphalt) som tekstforfatter på noen av låtene. Jeg vil si at tonen er ganske bittersøt og anelsen nostalgisk om en svunnen ungdomstid.

Albumets mest up-tempo og rocka låt «(Looking For) Truth In The Vocal Booth» er for eksempel en hyllest til (og advarsel om?) det å tillegge musikken man elsker som ung stor vekt i å forklare livets mange irrganger. Her er det også verdt å merke seg vokalinnsatsen fra Karen Jo Fields, som flere ganger tidligere har gjestet på Minor Majority-plater.

I det nydelige åpningssporet «The Fog Has Lifted», tror jeg det handler om det å slippe opp og tillate at folk vi er glade i går videre i livene sine, om det er et barn som er blitt voksen eller en kjæreste som har blitt en eks. Samtidig, og dette er noe av det jeg liker best med platen, tekstene er nydelige og slående, men også tvetydige. De antyder en følelse av noe, men som lytter kan jeg ikke være helt sikker på hva som menes. Slikt gir popmusikk lenger holdbarhetstid.

«The Singer» er en akustisk perle der Angelskårs vokal styrer showet. Høres et lite ekko av Stuart Staples (The Tindersticks) mørke stemme der, tro? Det samme kan man si om «Clouds Let Them Come, Rain Let It Fall». Dette er platas lengste låt, den strekker seg til fem minutter av den dvelende popen som Angelskår og co har gjort til sitt varemerke. Her bidrar Kristine Marie Aasvang (The Secret Sound of Dreamwalkers) med sterk bakgrunnsvokal. Den beste låten i denne samlingen? Jeg tror det.

I «Julia Jacklin’s Voice» er vi i nåtiden, nostalgien er borte, her er det vel den stadige forhandlingen i forhold mellom voksne folk som det tenkes høyt om. En nydelig duett med Karen Jo Fields, der bandet er i storform, med Geir Sundstøl som gjest på finfin pedal steel-gitar.

Jeg skriver denne anmeldelsen akkurat når sommeren har meldt sin ankomst i Oslo-området. Sommer er årstiden som bærer bud om lange kvelder og uante muligheter for nye bekjentskaper og opplevelser. En tid for håp, kanskje spesielt i ungdomsårene. Noen ganger får vi ønskene oppfylt, andre ganger er det med en viss bitterhet og lede vi minnes disse lyse dagene. Sånn sett er «The Universe Would Have To Adjust» kommet ut på et ganske så riktig tidspunkt: Et lydspor til refleksjon over det perfekte uperfekte livet.