921774DA-CB0D-48A0-971C-2AA26C61EDA8Plateanmeldelse: Esther Rose – «How Many Times» (album, 2021)

Selvom Esther Rose har gitt ut to album tidligere, er hun et nytt bekjentskap for meg. Så nytt at jeg kun har rukket å høre på hennes nye album, «How Many Times». Et album jeg setter så stor pris på at jeg bare måtte anmelde det.

Esther Rose kommer fra New Orleans og lager musikk mange garantert vil definere som country. Noe som er helt greit. Men, det er viktig å understreke at dette på ingen måte er musikk som sender tankene til artister som Kenny Rogers, Alan Jackson og Garth Brooks. Countrymusikk jeg personlig bruker lite tid på. Musikken til de tre herrene blir rett og slett, og alt for ofte, for glatt og strømlinjeformet for mine ører.

Låtene til Rose oppleves aldri som verken glatte eller uinteressante. Snarer tvert i mot. Måten sangene rusler av gårde, tilføre låtene både store doser sjarm og sjel. Det joviale lydbildet, som fylles opp med slentrende gitarer, feler og lap steel, tilfører musikken et jordnært og genuint uttrykk. Noe som underbygges av tekster som i stor grad handler om noe som har vært eller kunne ha vært. Sårbare tekster som nå og da glimter til med humoristiske innslag. Som på «When You Go», der Rose synger «When you go, can I come with you?». En låt ikke helt ulik Mental As Anything-klassikeren «If You Leave Me Can I Come Too?».

I mine ører er Esther Rose en svært talentfullt artist som evner å lage melodiøse, sjarmerende og tidvis litt vindskeive låter der de gode og ettertenksomme tekstene kommer til sin rett. Slik jeg ser det lager Rose glimrende alt-country, ikke ulikt det Lucinda Williams, Jeff Tweedy, Son Volt og Iris DeMent holder på med. Men, hører man godt etter, finnes det også små drypp av både soul og pop i Rose sitt musikalske univers.

Det er flust med gode låter på «How Many Times». Knapt nok et hvileskjær å spore. De fleste låtene sprader rundt i et behagelig tempo, det er kun på «Keeps Me Running», «Good Times» og «Mountaintop» at tempoet skrus opp en anelse. Tre herlige låter som hadde passet fint inn i Jayhawks’ sangbok.

«Songs Remain» er en av de vakreste og såreste sangene jeg har hørt på lenge, med en sørgmodig og fin tekst som setter spor. «Coyote Creek» er nesten like vakker.

Når de siste tonene på avslutningslåta «Whitout You» forsvinner over tretoppene, er det lett å konkludere med at Esther Rose har laget et album som fortjener flere anmeldelser som denne.