Plateanmeldelse: Haakon Ellingsen – «Cloudberry Tales» (album, 2022)
Her er flust av referanser til klassisk pop og rock-musikk som Ellingsen, undertegnede og sikkert store deler av Popklikks lesere opp gjennom årene har latt seg forføre eller (nytt ord) forøre av. Instrumentalpartiet i åpningslåta «Cloudberry Wine» leder oss ikke bare tilbake til syttitallet, men også til Brighton; der The Whos dobbeltalbum «Quadrophenia» spiller seg ut.
Ekko-effekten på sangharmoniene smaker av te, multer, regn og psykedelisk popmusikk. Albumet ellers rommer flotte akustiske strengelyder fra mangfoldige klangkasser. Men tør jeg driste meg til å si det? Ja, jeg gjør det. Gitaren har i løpet av hundre år blitt et veldig overvurdert og ikke minst overbrukt instrument i strengefamilien. Ellingsen gjør noe med dette. Samtidig er føttene trygt på plass i Oksidentens (der fikk jeg sagt det også) populærmusikk etter The Beatles.
Jeg aner mer inspirasjon fra Pete Townshend i «In A Dream». I «I Once Knew a Girl» finner vi tilsvarende harmonier og nysgjerrige akkordprogresjoner, som hos tidlig Pink Floyd. «So True» er særlig flott. Jeg svinges på en hammock av vellyd. Synthfiguren er herlig, perkusjon og «Lady Jane»-dulcimeren likeså. Skal det være noe mer? Ja, gjerne – en kopp tibetansk te servert på en porselens-skål fra det mystiske skapet under blekkspruten.
«It Gets So High» har et refreng som løfter seg mer enn hundre mentale hyllemeter. I «Loneliness» trer vi inn i et mørkere rom som også fungerer veldig godt. Ray Davies følger med oss inn. Fra det mystiske skapet. Selvfølgelig. Utenfor. I Haakon Ellingsen musikalske hageanlegg trives fargerike og majestetiske blomster i ly av trær som er plantet av Paul McCartney og Robyn Hitchcock. Roy Harper, Genesis og progressiv rock.
Det er en helhetlig stemning på plata som holder hele veien, der den tar oss gjennom et velkomponert og personlig musikalsk landskap. Ellingsen har en avslappet syngestil. Det er godt å høre han på engelsk etter fine utgivelser på norsk med Inger Hagerups lyrikk. Sånn sett kan det være frigjørende å skrive og synge på et annet språk enn morsmålet. Spør Elif Shafak, Joseph Conrad eller ABBA for den saks skyld.
Musikk og tekst handler om å leke med ulike farger og uttrykk. La de blande seg og se hva som skjer. Haakon gjør koringene selv. De er flotte, men det kunne vært spennende med andre stemmer som hadde gitt flere nyanser. Jeg synes de elektriske gitarene blir litt for streite. Tonevalgene kunne vært mindre opplagte. Kompet er på noen av sangene mer avventende enn engasjert og tilstede. Sånn sett er albumet kanskje noe preget av begrensede ressurser og budsjetter.
Men det blir urettferdig å sammenlikne med skiver fra pop og rock-albumets gullalder, eller de ytterst få utgivelsene norske plateselskap og offentlige støtteordninger faktisk sluser alle ressursene og midlene sine inn i. For dette er musikk utført med den største kjærlighet og respekt overfor musikken i seg selv og sangenes inspirasjonskilder.
Foto: ellingsongs.no
