Klassikere

Klassikere

Plateanmeldelse: TROJAN: Ska & Reggae Classics (3CD)

Den mest innflytelsesrike reggae-etiketten Trojan Records fyller 50 år. Og selvfølgelig skal dette feires. Først ut er denne utgivelsen med 60 låter. Det er kanskje i meste laget, selv for de mest innbitte entusiastene. Men er det i hele tatt mulig å få for mye ska, rocksteady og reggae – kan det skape en allergisk reaksjon, eller er det et kommende sikkerhetsspørsmål? Svaret finner du nederst i artikkelen.

Søsteren min, som var seriøs Marley-fan, hadde en av de første Trojan-samleskivene med en brystfager ung kvinne på coveret. Hun (ikke min søster, må understreke det) hadde løftet t-skjorten indiskre og innbydende opp, med «Tighten up» skrevet i store bokstaver over navlen.

Trojan

Trojan

På slutten av syttitallet var jeg selv en forvirret ska-gitarist i et band med et tvilsomt navn, men med et stort hjerte. Det viste seg at min høyst personlige «timing» og rytmesans, i tillegg til å tråkke på andres ballonger som var festet med hyssing til anklene, til min store begeistring, faktisk fungerte i denne superfengende musikken.Gjentatte ganger klarte jeg å surre meg inn i gitarledningen på en slik måte at jeg rett og slett veltet, og dro med meg forsterkeren i fallet! Entusiasme, ja vel, men med fullstendig mangel på disiplin. 

Jeg var ikke alene. Ska-bølgen hadde en uventet, smittende energisk og livsbejaende virkning på en generasjon av unge og alvorlige menn. Trojans innflytelse var gigantisk. En ska-revival uten Trojan kunne aldri funnet sted. Jeg tenker på The Specials, Madness, The Beat og ikke minst våre egne favoritter The Aller Værste. Madness’ programerklæring, «The heavy, heavy monster sound», stammer fra en Trojan utgivelse, «Monkey Spanner» med Dave og Ansel Collins.

I forbindelse med jubileet vil det komme en rekke utgivelser, med fokus på ulike deler av Trojans vekslende musikalske profil. Men når det gjelder dub og dancehall er min manglende kunnskap først og fremst overveldende. En filmdokumentar vil også vises på festivaler i sommer, i tillegg til en håndfull live-arrangementer, uten at jeg kan si noe meningsfullt om dette heller.

50 år!

50 år!

Men den superkule DJ, filmskaper og musikk-connoisseur Mr. Don Letts, sist observert i Oslo på en særlig underholdende Classic Album Sunday, har i anledning jubileet kurert en Trojan spilleliste på Spotify, for de av oss som måtte ha en hang mot strømming.

Flashback til Lofoten høsten 1999. Jeg bor en periode i Moskenes for å skrive og gjøre et livsvalg. Om dagene klatrer jeg energisk, men risikofylt, i fjellene eller sykler på en nedslitt ungdomssykkel, noen tommer for liten, så langt jeg kan komme og tilbake igjen. Hele tiden hører jeg på musikk fra en discman, som jeg kjøpte i Bodø.

En tidlig morgen blir jeg med postbåten fra Reine. For jeg har sett meg ut ei øy langt ute i havgapet, som jeg vil utforske. Men akkurat i det øyeblikket jeg skal hoppe elegant i land går det opp for meg, i all sin fulle tyngde, at «Oi, jeg er helt aleine her». Det er ingen på øya. Det finnes ingen kafe med kaffe og vafler. Det er ingen iskremkiosk eller tyske turister.

Med det ene beinet på full fart over ripa, snur jeg meg mot skipperen. Han ser mitt forskrekkede uttrykk, og sier beroligende: «Vi ska’ nå få deg ut.»

In The Mood for Ska

In The Mood for Ska

Slik gikk dagen mens jeg tenkte på skipperen og skuta, og at han for all del, ikke måtte glemme meg igjen der ute. Jeg hadde med litt niste, men kun en CD-plate. Det var til gjengjeld en Trojan-samling med tidlig reggae og ska. I løpet av dagen fikk jeg hørt «Angel of the Morning» og «The tide is High», passende tittel forøvrig, et ukjent antall ganger, nærmest som et rekordforsøk, men ett som for all tid ville forbli ukjent.

Da ettermiddagen kom, og det begynte å mørkne, sto jeg på den smale brygga og holdt meg fast til bulkete postkasser, surret fast med wire til rekkverket, for at de ikke skulle blåse til sjøs. Med batterienes siste ebbende krefter lyttet jeg tappert til Lord Tanamos «I’m in the Mood for Ska» i det jeg endelig hørte lyden fra båtmotoren et sted ute i det store blå.

Trojan Records har vært gjennom mange faser i en kompleks og tidvis forvirrende historie. Plateselskapet ble etablert i London av to briter med felles oppvekst på Jamaica. Disse unge herrene var Chris Blackwell og Lee Gopthal. Forretningsideen var å formidle musikk lisensiert fra produsenter på den karibiske øya, til immigranter i byene og et kommende ungdommelig og erkebritisk publikum.

Minket Spanner

Minket Spanner

Innspillingene Blackwell og Gopthal fikk rettighetene til, ble først gitt ut som singler, og senere som lavpris samlealbum i Tighten Up-serien. Trojan ble sånn sett en sentral aktør i introduksjonen av reggae utenfor Jamaica.

Ungdomskulturer som fant seg særlig hjemme i ska og rocksteady var både engelske mods og de opprinnelige skinheads. Logoen til Skinheads Against Racial Prejudice (SHARP) er basert på Trojan-logoen, med hjelmen pekende i motsatt retning.

I 1972 trakk Chris Blackwell seg ut av Trojan, for å fokusere på sitt eget selskap Island Records, med Bob Marley and The Wailers i stallen. Trojans historie blir etter dette kronglete å følge, med lansering av nye musikalske profiler med varierende grad av svømmeevne.

I kompaktdiskens gullalder finner den rimelige Trojan Box Set-serien, med 50 låter i hver sin 3-CD boks, en velfortjent plass i de fleste gode norske husholdninger.

Trojan har fortsatt sin vinglete ferd med en serie eierskifter og endt opp lik en valuta eller gullbeholdning, som blir solgt på nytt og igjen, mellom underholdningsindustriens største gribber. Lenger vekk fra oppstartens forsiktige og lett idealistiske mål er det knapt mulig å komme. Men vi får innstendig håpe at opphavsmennene, de som faktisk laget musikken i Kingstons bakgater, også har fått noe tilbake underveis. Men musikken er der alltid, uavhengig av det kommersielle eierskapet.

Så en kort bruksanvisning; Det begynte med ska. Alt begynner med ska. Rocksteady derimot ble til en sommer det var så varmt på Jamaica at tempoet i ska-låtene måtte senkes betraktelig. Reggae som sådan, er en videreutvikling og finsliping av rocksteady, med et mer bevisst politisk og spirituelt uttrykk. Nå er det sagt.

På Ska & Reggae Classics finnes tidløse klassikere som «Israelites», «Let’s do Rock Steady», «You Can Get it if you Really Want», Bob and Marcias «Young Gifted And Black» og den ungdommelige «I am what I am» med engelske Greyhound, som på et tidspunkt også ble lokket i studio med popeksentriker og bananentusiast Kevin Ayers. Det er ellers utenkelig å utelate Maytals låta «54-46 was my Number» eller «Angel of the morning fra en slik samling. Det gjøres heller ikke.

Ellers er det mange referanser til filmer i de tidlige utgivelsene. Hennes Majestets Hemmelige Tjenester er representert med agent nummer sju, som hylles på nobelt vis, i alle fall gjennom to låter, «Double Barrel» og «007 Shanty Town».

Da de engelske ska-bandene seinere fikk fart på dressene, dansetrinnene og fant et forbauset nytt publikum gjorde The Specials inspirerte coverversjoner av «Monkey Man» og «Rudy, A Message to You». Men originalene er som regel best. Så også her. Vi må heller ikke glemme «The Tide is High» som Blondie fryktløst prøvde seg på. Men originalen regjerer himmelhøyt med fele og vokalharmonier som The Wailers kunne gjort. Og ikke minst originalen til «Rivers of Babylon», en uknuselig klassiker, som Boney M ikke maktet å ødelegge.

Mange kule og underlige instrumentallåter hører selvfølgelig med, som «Liquidator», «Dollar in the Teeth», «Reggae Merengue» eller den helt vanvittige skaversjonen av temaet fra «Bonanza». Men sjefen av disse er og blir The Upsetters «The Return of Django», som også klatret høyt på de engelske hitlistene i 1969.

Hva kan man si om «Skinhead Moonstomp» eller «Train to Skaville» som jo bør være perfekt for en festkledd jenkagjeng over Youngstorget!

Utover på syttitallet ble musikken glattet og vannet ut, og langt fra alt er gull i denne perioden. Men The Pioneers «Let your yeah be yeah» fra 1971, fremdeles noen år før Bob Marleys store gjennombrudd, er av høy standard. «Suzanne, beware Of the Devil» holder også fanen høyt hevet. Men Ken Boothes versjon av Breads «Everything I Own» er av mer tvilsom karakter. Culture Club gjorde riktignok en nærmest identisk versjon av denne senere til stor suksess.  «Help Me Make it Through the Night» og «Moon River» kan og bør forbigås i stillhet.

Men hvem kan si nei takk til Susan Cadogans «It Hurts So Good» – reggae på sitt mest sommerlig fristende eller «Uptown Top Ranking» med søstrene Althea & Donna fra 1977? Vel, ikke jeg.  Greyhounds «Black and White» har jeg også sympati for. Jeg vet jeg må ta en tur i skammekroken nå. For i min skamløshet elsker jeg oppdateringen av «Snoopy Vs. The Red Baron», med studioprosjektet The Hot Shots. Den fikk en hurtig framgang i 1973, og ble heldigvis nesten like raskt glemt. Men jeg finner den fram når ingen vet det. Og ja; dere kan ta fra meg laptopen nå. I surrender. I rest my case.

Så til svaret på det innledende spørsmålet, som sikkert har plaget våre lesere lenge nok nå. Nei, det er ikke mulig å få for mye ska, rocksteady eller reggae. I alle fall ikke i sommer. Eller neste sommer, for den saks skyld.