"Smoke and Mirrors"

PLATEANMELDELSE: Brett Dennen: ”Smoke And Mirrors”

Har du ikke hørt om Brett Dennen, sier du?

Vel, nå har du hørt om ham. Og godt er det. For i motsetning til en haug med andre artister som fyller opp tabloidene med store doser bullshit, har Brett Dennen noe å fare med. Som for eksempel sabla gode låter og en særegen stemme.

I den beste av alle mulige verdener, hadde Brett Dennens nye skive, ”Smoke And Mirrors”, fått metervis med spalteplass og opptil flere knallgode anmeldelser. Sprettballåter som ”Wild Child”, ”When We Were Young” og ”Out Of My Head” hadde dundra ut av radioen flere ganger i timen og Brett hadde vært med på populære talkshow på fredagskvelden. Brett med hatt og digre briller tilbakelent i en skinnstol.

Brett Dennen har gitt ut mange supre skiver i løpet av sin korte karriere. Skiver fylt opp med flotte melodier i et musikalsk landskap der pop, rock og country drar veksler på hverandre. Foruten ”Smoke And Mirrors” er både ”Hope For The Hopeless” og ”Loverboy” svært diggbare.

Flere av låtene på ”Smoke And Mirrors” er så umiddelbare og fengende at jeg nesten dauer av glede. Samtidig som jeg blir litt forbanna over at norske musikkjournalister ikke orker å skrive om annet enn det som ligger rett foran nesa på dem.

Det kanskje beste med Dennen er at han er en mester i å kombinere de spretne låtene med melankolske og såre sanger som ”Only Want You» og tittellåta. Noe som innebærer at platene hans aldri blir kjedelige eller repeterende.

At ”Not To Late” får meg til å le og skrike så høyt at folk på trikken ser rart på meg, skyldes trolig at den minner meg om Graham Parker- klassikeren ”Fool’s Gold”.   

Til slutt skal det nevnes at Dennen får meg til å tenke på artister som Paul Simon, Ron Sexsmith, Steve Forbert og Josh Rouse. Noe som er et sjeldent godt kvalitetstegn. Selv i den nest beste av alle mulige verdener.