Ooo What A Feeling

Ooo What A Feeling

Popklikk har alltid satt pris på Egil Olsens særegne og melodiøse musikk som nå og da får oss til å tenke på favoritter som Neil Young, Eeels og Steve Forbert.

Fordi hans nye plate «Ooo What Happened» kanskje er hans fineste så langt, måtte vi selvfølgelig slå av en prat med mannen som ikke vet hvem Alex Ferguson er. Here we go!

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Ooo What Happened» sammenlignet med dine tidligere utgivelser?

 – «Ooo What Happened» er vel noen hakk tyngre og mørkere enn det jeg har laget før. Jeg har alltid vært ganske personlig i tekstene mine, men på «Ooo What Happened» er jeg vel personlig på en mer sårbar og ubehagelig måte. Musikkmessig er den også hakket mer komplisert og produsert enn det jeg har laget tidligere.
– Plukk ut to låter du har skrevet som du er spesielt fornøyde med.
– «Don’t Just Say You Love Me Show Me». Da jeg skrev denne, var jeg tydeligvis på et litt dårligere sted i kjærlighetslivet enn jeg er nå. Med litt distanse; jeg skrev den for nesten to år siden, ser jeg mindre av meg selv i den, og kan se på sangen mer som bare en god, stemningsfull og sår sang som jeg liker veldig godt. Da jeg lagde den ville jeg ikke vise den til noen, men nå er det en av de jeg liker aller best å spille live. Låta handler om noe viktig som tydeligvis mange kjenner seg igjen i. Det er lett å si at man er glad i hverandre, men alle vil alltid bare bli elsket litt mer.
Egil Olsen

Egil Olsen

«Tryin». Jeg er veldig fornøyd med denne innspillingen. Jeg spilte den inn flere ganger og den hadde i utgangspunktet en mye mer poppete produksjon. På et stadie hadde den også en mye vagere og intetsigende tekst i versene. Jeg hadde nesten gitt den opp, men plutselig en kveld satt jeg i studio og spilte den rolig og fint på gitar og før jeg visste ordet av det hadde jeg sittet oppe hele natten og laget ny tekst og spilt inn en helt ny versjon. Elsker når slikt skjer. Tror jeg jobbet 14 timer i strekk. Spilte inn trommer, bass, gitarer og keyboard. Den fikk til og med en skikkelig fin synthsolo, om jeg kan si det selv. Veldig glad for at jeg ikke gav den opp og at jeg fortsatte å prøve.

– Når og hvordan dukker låtene, og da spesielt tekstene, opp i hodet ditt?
– Det varierer, men som regel sitter jeg og spiller på et instrument og forsvinner inn i musikken. Ord og setninger eller ideer dukker opp og jeg skriver det ned eller spiller det inn på telefon, diktafon eller datamaskinen. Deretter jobber jeg videre med ideen. Jeg liker å raffinere tekstene mine, si mye med få og enkle ord og finne essensen. Av og til dukker tekster opp helt ut av det blå. Veldig ofte i bevegelse. for det meste i bil.
– Popklikk elsker «Good Talk», den får oss til å tenke på Steve Forbert. fortell litt om låta.
– Mange nevner Steve Forbert, hadde ikke hørt om han før for et par år siden, men jeg kan se likheten. Jeg har som regel med meg hundene mine, Hellboy og Fender, i studio. Jeg snakker ofte med dem om det meste, og en dag i studio hadde vi et veldig fint øyeblikk og jeg begynte å skrive «Good Talk». Dette var en slik låt som bare kom med en gang og var veldig lett å skrive når jeg først hadde begynt. Det var både veldig lettende og veldig rørende å jobbe med denne og sitte å synge den til hundene mine som tiltet på hodet og hørte på.
Steve Forbert

Steve Forbert

– Stilig cover. Hvordan ble det en realitet?

 – Takk, jeg har alltid tegnet mine egne platecover. Og andre sine. Jeg bestemte meg for å ha en litt mer realistisk tegnestil på denne platen. Etter en del forsøk, ble jeg litt lei av mitt eget ansikt og fant ut at jeg kunne ha ryggen til og heller se på noe. Hva jeg ser på er det ingen som vet. Er det månen? Lyset? Gud? Verdens ende? Eller solformørkelsen? Platen kom tross alt ut på fredag da det var solformørkelse. Det viktigste var at det føltes rett.
– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?
– «Tryin» var nok verst. Jeg kunne bli supergira på den en dag og kjempeflau av den neste dag. Spesielt de første versjonene jeg jobbet med, som var mye mer poppete. Jeg visste den hadde noe i seg.
– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?
– Det gikk mye i Kiss i barndommen og det hang vel igjen utover i ungdomstida, og fremdeles for den del. Det gikk også en del i Elvis etter stort press fra en eldre bror. Ellers hørte jeg på mye filmmusikk og forskjellig gammel musikk. Kjøpte for det meste samleplater med «Oldies but Goldies». Da jeg bodde i USA som 17-åring oppdaget jeg mer nymotens musikk og ble stor fan av Nine Inch Nails, Marilyn Manson, Beck og Eels.
Kiss. Peter Criss ytterst til høyre.

Kiss. Peter Criss ytterst til høyre.

– Hvilke plater hørte du mest på i fjor?

– Både Beck og Eels slapp to veldig fine plater i fjor, ellers hørte jeg veldig mye på Jenny Lewis sin plate, «Voyager». Og helt på slutten av året gikk det mest i Neil Young sin siste.
– Nevn en bok som har betydd mye for deg?
«Kodane» av min gode venn Olav Øyehaug. en samling veldig korte og til tider veldig absurde historier. Den snakket til meg på en annen frekvens og jeg kunne både le og bli rørt til tårer av historier jeg ikke forstod.
– Hvem er tidenes tøffeste vokalist?
– Så mange å velge mellom. Siden han ikke blir nevnt ellers i dette intervjuet, er dette kanskje en fin plass å få frem Harry Nilsson. Han kunne synge som både en engel og en demon.
– Velg ut tre album som har betydd mye for deg.
– Eels, «Daisies Of The Galaxy». Platen som tok meg fra å like Eels til å elske Eels. Fremdeles en plate jeg er alt for inspirert av. Brukte til og med trommisen Butch, med samme trommesett som på «Daisies», på mitt forrige album.
– Nine Inch Nails, «Fragile». Har flere favorittalbum med Nine Inch Nails, men hørte denne ihjel da den kom. Kanskje noe av det beste jeg vet sånn produksjonsmessig. Fabelaktig kombinasjon av elektronisk, elektrisk og akustisk.
En sikker vinner

En sikker vinner

– Kiss, «Peter Criss». Et utypisk album fra Kiss, soloplaten til Peter Criss, mitt favorittkissmedlem. Hørte veldig mye på denne da jeg var ung og hadde kopiert den på kassett med eget kopiert og tegnet cover. Hører fremdeles mye på den og elsker alle tangentinstrumentene og ikke minst den hese, ødelagte stemmen til Peter Criss.

Velg mellom følgende:
– Prince eller Bruce Springsteen?
Prøver å bli en perfekt blanding av Prince og Bruce Springsteen selv – både et crazy geni og et folkelig sexsymbol, men må nok gå for Prince. Har til og med covret Prince og har tross alt mange Prince-plater og bare en Bruce Sprinsteen-plate, og den fikk jeg i gave.
– Kate Bush eller Neil Young? 
– Neil Young, selv om jeg elsker Kate Bush. Neil Young har i de siste årene fått mye plass i hjertet mitt. Kate Bush har kanskje mer plass i hjernen min, men her må jeg nok gå for hjertet.
– Eels eller Randy Newman?
– Skikkelig dårlig gjort! De to låtskriverene jeg liker best. Eels hadde nok ikke vært det samme uten Randy Newman, men må nok gå for Eels, er tross alt Eels-fanatiker.
– Egil Olsen eller Alex Ferguson?
– Det sier vel litt om min fotballinteresse at jeg måtte google Alex Ferguson. Jeg velger Egil Olsen, selv om jeg skulle ønske han ikke eksisterte. Hadde vært så mye enklere å google meg selv uten Drillo, han er over alt.
– The Who eller Led Zeppelin?
– The Who! Har likt the Who siden jeg var liten og har ennå ikke oppdaget Led Zeppelin.
– Steve Earle eller Wilco?
– Skulle ønske jeg kunne si Steve Earle, men har et litt ødelagt forhold til han på grunn av noen rånere fra ungdomstiden min i Ørsta. Tror de samme rånerene som hang ut bilvinduet, pisket meg med en bilantenne og kalte meg film-anus likte Steve Earle. Wilco har iallefall to låter jeg liker skikkelig godt, så det må nok bli Wilco. men skal gi Steve Earle en ny sjanse. Takk for påminnelsen.
– The Ramones eller the Clash?
– Er dette en psykologitest? The Ramones. foretrekker dumme opprørske punkere fremfor smarte opprørske punkere.
– Joni Mitchell eller Jackson Browne?
– Tidlig Joni Mitchell. Jackson Browne kan få ta over da Joni fikk seg fretlessbassist.