6533176F-36FE-4C11-8786-E8744003A24BDa Popklikk kåret årets beste norske plate i 2018, landet vi på Hockney sitt debutalbum,  «Vacation». Et fantastisk album fylt med elskverdig kammerpop fra den øverste hylla. Og hva gjør man da? Jo, da intervjuer man selvfølgelig Sigurd Fandango, et av medlemmene i den nydelige duoen.

Når og hvordan møttes dere, og hvordan ble dere et band?

– Vegard vokste opp på Skjetten, og jeg litt lenger sør, i Grouruddalen. Vi møttes først på videregående da Vegard farta rundt i raddismiljøet på Oslo Øst med gitar og ble «oppdaget» på et nachspiel med sin gyldne stemme han hadde trent opp  for å spille «Blackbird» på skoleavslutningen på Skjetten skole. Vi spilte sammen i «kosegrunge»-bandet Go Fandango i nesten ti år før vi fikk lyst til å lage noe med litt mindre fuzzgitar.

– For uinnvidde; forklar bakgrunnen for bandnavnet.

– Bandnavnet er rett og slett et nikk til bandets favorittkunstner David Hockney, dessuten var navnet ledig. Bortsett fra at David bruker det da.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Vacation»?

– Kanskje som en hyllest til 60 og 70-tallets aller beste popmusikk, men med en 90-talls tilnærming. 90-tallet var dypt nostalgisk, ærlig og ironifritt, i samme ånd vil vi bare lage så bra popmusikk vi klarer.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Vegard og jeg begynte å møtes et par ganger i uka tidlig i 2016 og oppdaget til vår overraskelse at det gikk an å sette seg ned å skrive poplåter, låta «Looking» skrev vi vel første gang vi møttes. Etter det skrev vi utallige skisser, vi fant ut at det var enklest sånn, lage masse og fortsette med de ideene som setter seg på hjernen. Vi spilte først inn en firespors EP som aldri ble utgitt  med produsent Sjur Lyseid, men vi tok med oss låtene «Looking» og «Eraser» fra den sessionen da vi gikk i studio med Kenneth Ishak for å spille inn resten. Underveis ble vi også et liveband, der Terje Torkellsen (Mats Wawa) også ble med som låtskriver på to av låtene.

20DE385C-279D-4400-8781-803C30C1082E

 

– Hvordan kom dere i kontakt med Sean O’Hagan, og hvordan påvirket han lydbildet og sangene på plata?

– Jeg visste at Sean hadde skrevet strykere for Sondre Lerche blant annet, så jeg tenkte vel at det gikk an å sende en mail til plateselskapet hans og forsøke, men ante ikke om det var noe han hadde lyst til eller om vi hadde råd til. Men Sean svarte allerede samme dag, og da var vi i gang. For oss var han en litt George Martin-aktig figur, vi møtte ham med masse ærefrykt, han hadde masse noteark vi ikke skjønte noe av. Han preget lydbildet mest ved at han ga oss noe å strekke oss etter. Han arrangerte jo bare to av låtene på plata, og vi måtte passe på at ikke resten av plata ble en nedtur.

– Hva er du mest fornøyd med på «Vacation»?

– Når du har nevnt Sean O’Hagan, strykerarrangementet må vel være høydepunktet.

– Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– Låta «Twenty-Two» ble vi veldig fornøyde med, kanskje rett og slett fordi den fungerte så godt fra første skisse vi laget. Det var vel også den låta som fant raskest formen. Vegard sendte meg pianoriff og bass på e-post, jeg drakk to glass vin og en halvtime senere var låta mer eller mindre ferdig.

– Hvordan jobber dere fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Som regel setter Vegard seg bak pianoet og spiller en akkordrekke mens jeg prøver å improvisere fram en melodi med tulleord, vi jakter på sånne øyeblikk hvor du bare merker at her er det et eller annet. Dette er den artigste fasen, plutselig sitter du der med en låt! Har ofte en god og varm følelse i magen i mange dager etterpå. Vegard kan spille en hel haug forskjellige instrumenter og lager nydelige vokalarrangementer. Deretter lager vi en demo hvor vi tester ut alt mulig, lakmustesten er om vi får lyst til å sette på demoen på vei hjem fra byen. Teksten er det siste som gjøres ferdig, her synes jeg det er gøy å ta med noen biter av tulleteksten som kom undervbevisst frem under improvisasjonsfasen og bygge videre på det.

Er det noen band som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

Vi hørte mye på Andy Shaufs «The Party» da den kom ut, den ble et forbilde med sine detaljrike og sofistikerte arrangementer, perfekt pop! Det er vel ingen hemmelighet at Beatles og Beach Boys også er store forbilder, da spesielt platene som kom ut av hjemmestudioet til Brian Wilson, som «Friends».

Sigurd

Sigurd

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

– Andy Shauf  «The Party»  – Intimt og storslagent på samme tid, en fantastisk låtskriver med sublime arrangementer.

– Elvis Costello/ Burt Bacharach – «Painted from Memory»

– Denne hørte jeg faktisk første gang for ett år siden, og den har omtrent gått på repeat siden. Dette er låtskrivning på bristepunktet, det kan vel umulig bli større og bedre enn dette.

– Rufus Wainwright – «Release The Stars»

– En favoritt fra ungdomstiden, men jeg tok denne frem igjen da jeg begynte å ta sangtimer i fjor høst. Noe å strekke seg etter. Klassisk låtskriving i beste «american-songbook»-tradisjon.

– Hvilket album var det beste som ble sluppet i 2018?

Jon Brion – «Lady Bird». Det er mulig vi er blitt i overkant nostalgiske og har latt oss rive med av denne fantastiske filmen, men denne plata klarte på forunderlig vis å bringe tilbake følelsen av å være ung og klar for å bli voksen. Brion ville vært en drømmesamarbeidspartner for Hockney, hvis det er lov å drømme stort.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

– Vi havnet jo midt oppi en rockerenessanse da kvisene presset seg fram, så det ble mye Strokes og trange militærjakker.

– Plukk ut tre album du aldri blir lei av.

3982299B-C59B-4D7D-B693-6950DD2DAE01

– The Strokes – «Is this It»

– Man kan si mye om hipstere, trange bukser og hype, men dette er perfekte poplåter som holder seg lenge etter at militærjakka har blitt for trang.

– The Beach Boys – «Friends»

Dette er Beach Boys på høyden og på sammenbruddets rand på samme tid. Albumet er både intimt og storslagent, utforskende og selvsikkert.  Skulle gjerne vært flue på veggen i hjemmestudioet til Brian Wilson. Samme år spilte Charles Manson inn et uutgitt album her også.

– The Beatles – «Magical Mystery Tour»

– Selv når Beatles ikke prøvde å lage album, er de best. «Penny Lane» og «Strawberry Fields Forever» er verdens beste låter. Beatles var vel også på høyden og kanten av stupet som Beach Boys, så mulig det er noe der.

– Velg mellom følgende artister:

– Prefab Sprout eller Paul Weller?

– Prefab! Steve McQueen-plata er rå.

– The High Lamas eller The Pearlfishers?

– High Llamas! Sean O’Hagan er en mester i intrikate pop-arrangementer.

– The Beach Boys eller The Beatles?

– Uavgjort! Delt førsteplass.

– Burt Bacharach eller Elvis Costello?

– Disse er best sammen!

– Saint Etienne eller Dexys Midnight Runners?

– Dexys! Snekkerbukser er et utmerket stilvalg.

– The Velvet Underground eller David Bowie?

– Her er det også fristende å si uavgjort, men etter at jeg fikk den store Velvet-samleboksen med banan til jul året jeg ble 17, var jeg solgt. Kjøpte meg gitar for å lære meg å spille «Sunday Morning». Det viste seg å være fort gjort, etter det har jeg knapt rørt gitaren, hehe.

– Bob Dylan eller Bruce Springsteen?

– Liker ingen av disse. Kødda, Bob Dylan!