09E2B565-A385-464C-A800-1AD4346FA598Om du følger Popklikk, har du garantert fått med deg at vi er vilt begeistret for det norske bandet med det smått geniale navnet, The Loch Ness Mouse, som for et par uker siden slapp sitt nye album, «The Loch Ness Mouse II». Et album som sendte Popklikk rett til himmels.

En himmelferd som resulterte i at vi bare måtte intervjue bandets frontfigur Ole Johannes Åleskjær. Her er resultatet:

– Hvordan vil du beskrive musikken på «The Loch Ness Mouse II» sammenlignet med  tidligere utgivelser?

– Det som var viktig for meg var i alle fall at den sto i en relasjon til det forrige albumet, som bare het «The Loch Ness Mouse». De to platene er ment å være i serie, og av de to, så er denne nye den som prøver seg litt på det utstrakte, langsomme og byggende, der den forrige hadde mer rett-på pop. Men det går litt på kryss og tvers av de to platene også, tror jeg.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Den startet på veldig konkret impuls i alle fall: Vi skulle følge opp den forrige med et album bestående av nye versjoner av materiale fra back-katalogen vår, kun for det japanske markedet. Men vi fant fort ut at det ble for kjedelig, og at nye sanger også kom til parallelt med forsøkene våre. Men samtidig ble det en fin grunn til å snu en del gammelt på hodet og se hva slags muligheter som kunne ligge i noen av de låtene også. Og i og med at vi ønsket disse litt saktere og større stemningene, så ble vel prosessen å samle alt under énsammenhengende albumfølelse, noe som tok cirka to år. Plata er spilt inn i mitt studio i Aurskog-Høland, bortsett fra noen pålegg, slik som Rhodri Marsdens gitar og lignende.

46FD0A2C-A583-4C91-BE72-F8B4C2422041

– Hva er du mest fornøyd med på «The Loch Ness Mouse II»?

– Jeg er fornøyd med at vi har fått til disse to platene som ligner hverandre, men også tar for seg ulike stemninger. Og at det ble noe som føles som en helt ny plate som jeg selv føler er like bra som den forrige eller bedre. Med den forrige så tenkte jeg at det var såpass langt uti karrieren at det ble presserende at vi endelig fikk til den ene popplata som jeg personlig i alle fall kunne stå helt for. Men nå kjennes det plutselig ut som vi har fått til to.

– Plukk ut to låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– For å trekke fram en av de atmosfæriske, så kan jeg jo si for eksempel «Hayland», som jeg håper har en stemning som korresponderer med landskapet og følelsen av lange linjer i tid som teksten handler om. For å ta en veldig annerledes en, kan jeg jo nevne «Evelyn», som ble en slags konsentrert novelle og som gikk veldig kjapt å ferdigstille.

– Hvilke av låtene var det vanskeligst å ferdigstille, og hvorfor ble det sånn?

– Den vanskeligste var den som heter «Dee C. Lee». Det er litt fordi den skilte seg ut med tanke på hva som lå i selve logikken og følelsen i sangen. Siden det ikke gikk å komme unna at den er en soulinspirert låt, likt en del av det vi selv gjorde før i tiden, inviterte den helt enkelt til noe annet enn de fleste av de andre på plata. På et vis var den en single, men da vi prøvde å legge på masse greier for å dytte den i retning av noe mer typisk singleaktig, så funket det ikke så bra. Vi begynte så å strippe den tilbake til noe ganske underprodusert og mykt, men med mye plass til blåserne. Japansk radio endte med å liste den og spille den mye, så det var jo gøy.

– Hvordan jobber dere fram låtene, og når og hvordan dukker de opp?

– Det er jeg og min bror, Jørn, som skriver all musikken i bandet, mens jeg skriver tekstene. Før pleide vi å sitte mye i samme rom, men nå går det mer i fildeling, som for mange andre, sikkert. Vi har litt ulike roller og er avhengige av hverandre, tror jeg vi kan si. Jørn produserer ganske store mengder med melodisk materiale. Jeg er mer typen som går ut i studioet klokka åtte om morgenen og skriver hele dagen hver dag i skriveperiodene, og jobber med arrangementer, overganger og helhet i sanger.  

– Hvordan har du jobbet med tekstene, og vil du si at det finnes en rød tråd tekstmessig albumet gjennom?

– Nei, det er litt underlig, for før har jeg alltid tenkt i slike assosiasjonsfelt eller røde tråder for hver plate, og gjort det til et poeng. Denne gangen er det mer snakk om enkeltsanger med hver sin logikk. Det betyr ikke at man ikke finner noen gjennomgående temaer, om man vil lete. Når det gjelder tekstarbeidet, så prøver jeg å koble på en idé om tekst ganske tidlig i låtskrivingsprosessen, eller andre veien, koble en melodi på tekstidéer, slik at musikken og tekstene kan utvikles parallelt mest mulig.

AFA9F0F8-093F-4E4E-93A0-24416E8BFEAD

– Fortell litt om bakgrunnen til det nydelige coveret og hvorfor dere valgte å bruke det.

– Motivet er fra 1954 og laget av den nå 91 år gamle svenske kunstneren Olle Zetterquist. Det viser Göteborg havn. Zetterquist er utdannet ved Valands Kunstakademi i Göteborg. Vi så etter et bilde som kunne funke i serie med motivet på den forrige plata, og da dette dukket opp, begynte prosessen med å få tak i kunstneren og få tillatelse. Det lykkes via datteren, som også er kunster. Zetterquist kommer fra en kunstnerfamilie i Arvika og har vel en tilknytning til det miljøet som har eksistert der.

– Hva tror du er grunnen til at dere har blitt populære i Japan?

– Plateselskapet vårt har vært bra for oss, og jeg tror også det ligger noe i stilen som appellerer til japanerne. Sangene våre har jo havnet på flere samleplater under «City Pop»-etiketten, og selv om det egentlig er en sjanger som betegner japansk musikk inspirert av vestlig musikk på 70- og 80-tallet, med innslag av soul, funk og pop, så oppfatter de vel at vi ligger i et slikt landskap musikalsk sett. I tillegg synes de kanskje det er eksotisk med den nordiske vinklingen på dette?

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

– Om jeg skal være litt konkret i forhold til stemninger jeg har prøvd å forske litt på i forbindelse med denne nye plata vår, så kan jeg jo i alle fall nevne David Sylvians «Brilliant Trees», Talk Talks «The Colour of Spring» og «Hats» av The Blue Nile. Alle de er jo i og for seg favorittartister uavhengig av det også. Det er mulig at de to førstnevnte lager enda bedre plater etterpå, men jeg synes også det oppstår noe veldig spesielt akkurat ved overgangen fra poputtrykket til noe annet, som de kanskje endte opp i etterpå. Blue Nile er et helt fabelaktig opplegg , synes jeg, med utrolig mye ladning i stemningene sine. Mye på grunn av vokalen til Paul Buchanan, men også låtskrivingen og instrumenteringen.

– Hvilket album var det beste som ble sluppet i 2018?

– Jeg har i hvert fall hørt mye på Jon Hassells «Listening to Pictures», som jeg synes er et veldig interessant, oppfinnsomt og flott album av en gammel mester.

81DC5550-3329-47AD-B26C-26B21AB62D25

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

– Ooo, her er det alle muligheter for å være selektiv, for jeg vet at smaken og kjennskapen utviklet seg noe forferdelig fort på få år, spesielt fordi foreldrene mine aldri spilte popmusikk for oss i barndommen og vi hadde få referanser med oss derfra. Det gikk jo mye i punk, Swans og så britisk 80-talls gitar-indie etter hvert, men før det, midt i tenårene, husker jeg i alle fall at det var en del pop som sto ut for oss som annerledes og fascinerende: The Dream Academys «Life in A Northern Town», Lloyd Cole & The Commotions andrealbum (Vi visste ikke om det første), Sades «Sweetest Taboo». Noe god smak var det vel forhåpentligvis der også før man ble så bevisst på at egen smak skulle være god.

– Plukk ut tre album du aldri blir lei av.

– Kan jo for eksempel si Todd Rundgrens «Nearly Human». Rundgren er nok den artisten jeg har hørt mest på, over lengst tid i livet, og jeg synes han treffer noe på dette albumet, som kanskje er bittelitt ujevnt, men på sitt beste har alt det jeg liker ved ham, som store refrengløft, sjelfull vokal og flott soulmusikk. Men når jeg leste spørsmålet igjen, så ser jeg at man jo faktisk kan bli litt lei av denne plata, når jeg tenker meg om, for den er jo «full blast» hele tiden og tynn i lyden. Men den samlede Rundgren-følelsen den representerer, kan jeg ikke bli lei. Ei annen plate jeg vil nevne er Everything ButThe Girls «Idlewild», fordi Tracey Thorn er et mirakel av en vokalist og fordi hun og Ben Watt lager helt vidunderlige popsanger. Ellers vil jeg ha med Bill Evans, for eksempel albumet «Everybody Digs Bill Evans». De voicingene og den følsomheten han har i spillet sitt står for noen bærende elementer i livet mitt.

– Velg mellom følgende artister:

– Steely Dan eller Scott Walker?

– Nå i disse dager føles det jo vanskelig å hoppe over Walker, men tror likevel jeg må si Steely Dan. De sier jo selv at det dreier seg om svart musikk kombinert med jødisk humor, og det er vel begrunnelsen.

– Prefab Sprout eller The Style Council?

– Det kan du ikke mene. Begge to er topp 5-favorittpopband, men av litt ulike grunner, som fort kunne bli et for langt svar her.

E8413A29-2232-4DED-ADEC-74FCB51BEF3B

– The Ladybug Transistor eller The Go-Betweens?

– Haha, fortsatt ugreit spørsmål! Han ene her jobber vi jo med hele tiden nå om dagen. Vi har straks et album ferdigskrevet og spilt inn med Gary fra Ladybug Transistor under hans navn, med Emil Nikolaisen på trommer, Håvard Krogedal på bass og sanger av Åleskjær/Olson/Åleskjær. The GoBetweenser er også et favorittband, så hva skal man si.  

– Nick Cave eller Leonard Cohen?

– Lettere. Caves mørke greier appellerer ikke til meg, så her må det bli Cohen.

– Lloyd Cole eller Everything But The Girl?

– Igjen to artister som er høyt på lista over favoritter, og det er hundre grunner til å velge begge. Men jeg har vel forklart over hvorfor det allikevel må bli ETBG.

– The Divine Comedy eller Saint Etienne?

– Ikke noe inngående forhold til noen av dem, men har aldri vært så glad i det teatralske, så The Divine Comedy ryker for meg, og jeg sier Saint Etienne.

– David Bowie eller The Beach Boys?

– The Beach Boys, fordi jeg en gang hørte mye på dem, men må ærlig innrømme at jeg ikke har satt på en Beach Boys-plate på 10 eller 12 år.

– Joni Mitchell eller Kate Bush?

– Igjen en ganske brutal sammenstilling, synes jeg. Jeg har jo opplagt sympatier for Bush og det hun har gjort i popen i et slikt valg, men jeg vet ikke hva jeg skal svare likevel.

– The Velvet Underground eller The Rolling Stones

– Muligens The Velvet Underground. Begrunnelsen er vel at de har inspirert så mye både i sound og holdning, i tillegg til musikken de laget.