Ingen nåde

Ingen nåde

Forfatter Tore Renberg har akkurat sluppet albumet «Ingen nåde». Et deilig popalbum med tekster om livet på godt og vondt.

Pool forever

Pool forever

Popklikk har snakket med Renberg om musikken, arbeidsprosessen og inspirasjonskilder.

– Hvordan vil du, med kniven på strupen, beskrive musikken på ”Ingen nåde”?

– Liksom, med få ord? OK: Popmusikk. Britpopfolkrockvisepoprock? Æh … Jeg stanser der. Blir bare rols hvis vi går lenger inn i sjangerkrattskogen. Popmusikk!

– Plukk ut to låter fra plata som du er spesielt fornøyde med og begrunn svaret.

Tore Perry

Tore Perry

– Jeg er fornøyd med «Vil du komma nærmare». Der synes jeg ting stemmer. Melodi, tekst, arrangement. Bandet spiller svingodt, alle kommer til sin rett, produksjonen har bevart masse luft, og bassriffet til Morten Abel som går gjennom hele låten, det er to die for. Det samme er mandolinspillet til Alexander Flotve. Jeg husker at jeg håpte på noe R.E.M.-feeling anno «Losing My Religion» da vi spilte inn denne, og jeg synes vi fikk det til uten at det føles som noen form for kopiering.

– Alt på Ingen nåde er spilt inn live, og da er du avhengig av de inspirerte takene. Dette er et sånt.

Piano hos mormor på 8-årsdagen

Piano hos mormor på 8-årsdagen

– Jeg kan også nevne «Å, ongar». Den gikk noen runder i manesjen før den fant formen sin. Jeg kom med en demo til Yngve Sætre som han hadde mye å utsette på. Han likte låten, han sa den kunne bli bra, men han ville ikke at jeg skulle spille den på den måten jeg hadde lagt opp til, som var ganske følsomt. Han ville ha større humør inn i det, større feiring av den frihets-visjonen teksten byr på. Jeg tolket det som om han ville at Bob Hund skulle spille låten, på en måte, og vips begynte det å skje ting. Han satte fyr på bandet den dagen og jeg er fortsatt litt himmelfallen når jeg hører hva som skjer idet andre refrenget kommer og låten kjører bånn gass.

– Husker du øyeblikket tittelen på skiva dukket opp i bevisstheten?

– Den dukket opp 29. november 2014, kan jeg se av notatene mine. Den kom som et slags svar på Bjørn Eidsvåg-plata Nåde fra 2006. Jeg er veldig glad i Eidsvåg, jeg har stor respekt for alvoret og varmen hans, men nåde-begrepet synes jeg er vanskelig. Det er en vakker idé, at det skulle komme en altomfavnende tilgivelse fra Gud til oss. Jeg ser dessverre ikke verden slik, jeg opplever ingen nåde. Jeg opplever bare en vedvarende nådeløs eksistens, vakker, vond, god, hard, og det er den jeg skriver om, alltid.

Hekkan live 1989

Hekkan live 1989

– Jeg bestemte meg tidlig for at platen ikke skulle hete det samme som en av låtene, liksom for å skape en himmel over albumet. Lenge vekslet jeg mellom Ingen nåde og en tittel til. Alt dette var mens vi var på demo-stadiet. Den andre var «Varmen kom inn fra kulden».

– Etter hvert, da vi kom i innspillingsfasen, kom det flere tittelforslag på bordet, som jeg diskuterte med min A&R på Grappa, Andreas Risanger Meland, og Yngve Leidulv Sætre, produsenten, og Iver Sandøy, trommisen. Jeg sparret masse med dem.

– Det var ikke før helgen etter at vi var ferdige med miksen, altså 20. september 2015, at vi landet tittelen. Da hadde alle hørt albumet og de fleste sa: Ingen nåde. Det er den som passer plata best.

Tore ser lyset

Tore ser lyset

– Finnes det en rød tråd/en gjennomgående tematikk i låtene, eller har tilfeldighetene og øyeblikkene dratt lasset?

– Ja til begge deler, for å si det sånn!

– Mange låter får sitt liv fra møtet mellom den som skaper og situasjonen han eller hun er i. Jeg tenker at skapelsesprosessen ofte er situasjonelt betinget. Dette gjelder alt jeg lager, men kanskje er det enda mer akutt når du lager låter enn skriver en roman, rett og slett på grunn av tiden det tar å skrive 600 sider versus tiden det tar å fange en låt.

– Du kjenner sikkert historien om «Jumpin´ Jack Flash», som Keith Richards beskriver i den glitrende Life-boka si? Den går noe slikt som at han og Mick en morgen sitter i mansionet til Keef og kikker ut vinduet – de har vel ikke lagt seg ennå – og så får de øye på gartneren som hopper rundt i hagen, og gartneren het Jack, ikke sant, og vips hadde du ideen til «Jumpin´ Jack Flash».

– Nå er jo Keith en skrønemaker, så hvem vet hvor sant dette er, men jeg er sikker på at strukturen i det han sier er sann, og jeg er sikker på at det situasjonelle ved låtskriving veldig ofte er avgjørende.

– Mange av sangene på Ingen nåde er kommet til livet sitt på den måten; bevisst, eller halvt bevisst, reagerer jeg på det som skjer rundt meg, og ut kommer en sang. I den forstand kan det hele få et nokså tilfeldig drag, selv om det ikke er det, for dette har jo ikke med tilfeldigheter i egentlig forstand å gjøre, det har med mennesker og fascinasjoner å gjøre.

– Den røde tråden du spør etter, som jeg mener er tilstede på albumet, har oppstått fordi jeg har vært opptatt av de samme tingene mens jeg har skrevet låtene. Et produkt skapt over et konsentrert tidsrom vil på en eller annen måte representere det du har vært opptatt av i den perioden. Så godt som alle låtene er skrevet mellom 2013 og 2015. Det handler, i min egen tolkning, om det jeg legger i tittelen: Å leve et liv utlevert til det nådeløse. Den

Valkyrien

Valkyrien

nådeløse kjærligheten. Den nådeløse naturen. Den nådeløse ungdomstiden. Den nådeløse apokalypsen. Det nådeløse håpet. Jeg ser det som et slags nøkternt drag gjennom albumet, satt opp mot det menneskelige, altså det følsomme jeg-et.

– Hvilken av tekstene på plata er du mest fornøyd med. Begrunn svaret.

– Huff, det var vanskelig å svare på. «Et bål i hagen» er jeg fornøyd med. Men jeg tror jeg velger meg «Vil du komma nærmare». Jeg skrev den mellom 11. og 13. desember 2014 mens jeg satt oppe på hytta til onkelen min på Knaben. Jeg hadde stukket meg vekk fra alt og alle for å komponere, jeg følte jeg hadde noe mojo på gang og det stemte, for jeg laget tre låter der oppe, og to av dem ble med på albumet, denne og «Halleluja».

The Mountain Goats

The Mountain Goats

– Sett fra min kant er «Vil du komma nærmare» en inspirert tekst, hvor jeg synes jeg klarte å foreta nokså overraskende sprang fra mikro til makro når jeg kom til refrenget; fra det personlige til det globale, og tilbake igjen, på en organisk måte.

– Jo. Jeg tror jeg kan si at jeg er litt stolt av den. Mange luftige setninger, som likevel ikke blir abstrakte eller påfunns-aktige, som jeg er littegranne allergisk mot.

– Hvilken av låtene på plata sleit du mest med å ferdigstille og hvorfor ble det sånn?

– Det er et par som har gått gjennom mange transformasjoner og gitt mye hodebry. Det er rare greier, det der. Noen låter sitter med én gang, de ramler ut og du lurer på, liksom, shit, hvor var det du gjemte deg? «Hey Kiddo» var sånn. Den skrev seg selv, superfort. Det samme gjaldt «Halleluja».

– Lengst tid tror jeg «Søster til Jasmin» og «Trenå står i brann» har tatt. «Trenå» var en av de første jeg skrev til platen og den var den siste jeg omarbeidet, helt på tampen før innspilling. Jeg gjorde en ny demo-versjon bare en uke før vi gikk i studio, og det var den n-te i rekken, hvor jeg skrudde tempoet i låten drastisk ned og prøvde ut en tremolo-boks til Rickenbackeren. Så den løsnet skikkelig seint.

– Jeg tror det handler om skjørheten i låten, jeg følte den var som en såpeboble, at den sprakk bare jeg så vidt rørte ved den. Det er jo en apokalypse-sang, ikke sant? En sang for sluttscenen i siste episode av The Walking Dead. Jeg tenkte hele tiden på den som den siste låten som synges på jorden, mens alt brenner opp.

– Hvordan opplevde du tiden i studio og hvordan var det å samarbeide med durkdrevne ringrever som Morten Abel og Yngve Sætre?

– Det var akkurat så givende som jeg håpet på, akkurat så forbløffende. Abel er rein pop-intuisjon, han kommer inn i rommet, lytter, kjenner, og så strømmer musikken ut. Det er naturen hans. Melodisterk, veldig groovy. Jeg har elsket musikken hans siden jeg var 9 år og Revansj! kom ut, og desto lenger han holder på, desto flere ganger han restarter karrieren sin, jo større blir respekten min.

– Yngve Leidulv Sætre har jeg digget siden han sang i Barbie Bones, fy fader så bra det bandet var. Produsentkarrieren hans taler for seg selv, jeg har sans for holdningen hans, ivaretakelsen av spontanitet, den foroverlente energien. Han er et konsentrert menneske, han gir mye motstand, han går hardt til verks og langt inn. Når han ikke liker noe er du i muchos trøbbel, når han liker noe sprer han en veldig kraft. Han er uredd og lar seg ikke dupere. Tøff i diskusjoner, alltid på jakt etter den gode musikken.

– Sunnmøring, vet du. De er noen drøye luringer.

– Er Yngve favorittnavnet ditt?

– Nei. Men det er fint og det har en tendens til å forfølge meg. Favorittnavnet mitt, hvis det er et mannsnavn vi er ute etter, er Allan. Favorittjentenavnet mitt er Petra. Så derfor heter ungene mine det.

– Hvilken sang på plata ville du plukket ut om du hadde lagd en kassettmix på 90-tallet til ei jenta du var forelska i?

«Vil du komma nærmare». Up skikkelig close og personal. Hadde antagelig plassert den som siste låt på side B. Kremt kremt.

– Hvilken av låtene på skiva kunne utviklet seg til å bli en roman eller novelle? Begrunn svaret.

– «Søster te Jasmin». En vond fortelling om ei jente som gikk inn i mørket og forsvant. Jeg kunne gjerne skrevet den romanen. Kanskje jeg faktisk skal gjøre det en dag.

– Trikset med den teksten er distansen mellom fortelleren og det fortalte. Det er avstand mellom dem, og dermed er det uvisshet og undring, og det skaper alltid bra friksjon. Det er uavklart, ikke sant? «Søster te Jasmin / kor blei hu av» og så videre. Det samme gjelder «Et bål i hagen», den har også bra distanse i seg, som om den er fortalt fra nabohekken.

– Var kjellerstua et viktig sted for deg i ungdomstiden? Hvis ja, begrunn svaret.

– Kjellerstua! Så kult spørsmål. Jeg har ikke tenkt på kjellerstua på dødslenge, men svaret er et super-rungende ja. Jeg fikk kjellerstua da jeg gikk på ungdomsskolen og det var så kult gjort av foreldrene mine. Der hengte jeg opp plakatene mine, der spilte jeg plater, der skrev jeg de første sangtekstene og de første diktene mine, der skrev jeg dagbok, der leste jeg romaner, der … Åh. Kjellerstua. Kom til meg.

– Nevn tre plater du har hørt mye på det siste halvåret, og fortell hvorfor det ble akkurat disse.

– Valkyrien Allstars: Farvel Slekt og venner. Det er den platen jeg spilte mest i 2015. Jeg husker nøyaktig når jeg hørte den første Valkyrien-låten. Det var vinteren 2015 og Hilde og jeg – det er dama mi – var ute og kjørte en vill tur på enormt dårlige vinterdekk. Det var kriseføre og vi måtte kjøre en jækla omvei på en dritsmal kjerrevie i stummende grisemørke ned til Flekkefjord fra Tonstad for å unngå de verste bakkene.

– Etter en stund slo vi av mixe-cd-en i bilen og switcha over til radioen. Vi fikk inn P1 – eller var det P2? – som spilte en låt som het «Kom hjem». Jeg klarte nesten ikke puste. Mørket var tett, vinteren var hard, det var glatt, og ei dame sang: «Vær snill, kom tilbake min venn.» Det var et sånt über-sterkt lytter-øyeblikk man bare har noen ganger i løpet av livet.

– Greia var at jeg ikke fikk med meg hvem som sang låten, så da jeg kom hjem googla jeg febrilsk norske låter med ordene «Kom hjem» i seg, og fant da til slutt en svart-hvitt video til låten til Valkyrien Allstars. Jeg suste ut til Ivar Skei Musikkhandel på Sandnes og kjøpte vinylen. De luftige folkpop-arrangmentene tiltrekker meg enormt, stemmen til Tuva, følsomheten og formidlingen i den, er enormt bra, og Wesseltofts produksjon er skamgod. Et veldig sterkt album som virker å være laget med hjertet i halsen.

– The Mountain Goats: The Sunset Tree. I 2014 ble jeg fan av The Mountain Goats. Det er et sånt band som griper deg helt og utelukker alt annet hvis du blir fan av det. TMG har på en måte kun fans. Slik ble det for meg i en periode. Jeg var helt tussete. Den sterkeste platen deres er The Sunset Tree fra 2005. Det er en selvbiografisk samling låter med rå og brutale tekster, hvor John Darnielle synger om en oppvekst med vold og redsel, og om de evige hevntankene han går med. Det er slett ikke noen koselig plate, men som alltid hos TMG finnes det en jækla god oppdrift og en vilje til liv: «I am gonna make it through this year / if it kills me».

– Low: Ones And Sixes. Jeg har hatt et litt slitsomt forhold til Low. Jeg har liksom visst at de er dødsbra, hvis du forstår hva jeg mener, men ikke fått dem helt til. Det er jo sånn av og til. Jeg hadde det sånn med Dylan i mange år før det løsnet helt. Jeg har det sånn med Neil Young. Og så var det Low. I høst løsnet det, den dagen midt under innspillingen av Ingen nåde da vi dro på Landmark i Bergen og så dem live. Jeg hadde ikke de største forventningene, men jeg var på gråten nær da de spilte «What Part of Me», som vel var en av de sterkeste låtene fra 2015. Så der løsnet det for Low og meg.

– Beskriv ditt følelsesmessige forhold til Fred Perry.

– Jeg kan beskrive det som å komme hjem. Etter å ha gått i en Fred Perrry-pique blir liksom alt annet så fremmed.

– Hvorfor ble det Liverpool FC og hvem er tidenes beste LFC-spiller?

– All Hail Bruce Grobbelaar. The Clown Prince. Sirkusartisten fra Rhodesia. Det er for få sånne som han, han tok ekstrem risiko og skapte nesten en egen form for keeper-estetikk helt alene. Jeg digget ham som barn, like sterkt som jeg digget mine helter i popmusikkens verden, enten de het John Taylor eller Holly Johnson eller Nena, for nå å peke på tre ikoner fra en tapt og veldig barokk verden som jeg fikk gleden av å være ung i.

– Plukk ut tre låter som har betydd ekstremt mye for deg. Begrunn svaret.

– Betydd ekstremt mye. Det er et interessant premiss. Hm … da tror jeg at jeg må velge meg sånne sanger som har fulgt meg lenge, som aldri gir slipp … Eller jeg kunne jo valgt låter som har betydd mye i kortere tidsrom, så klart … Hm … Hva skal jeg velge … Ok, jeg går for noen klassikere her, da.

– Først tar vi en fra 60-tallet. Det blir tittelkuttet på The Kinks are The Village Green Preservation Society, som – om jeg må velge – er mitt favoritt-album. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Kanskje fordi det er så himla umoderne? Jeg mener, der satt Ray Davies og laget et konseptalbum om nostalgi og svunne tider. Det er rørende, og jeg digger den løse måten The Kinks spiller på. Var de verdens første indie-band? Det høres hele tiden ut som om låten skal kollapse, men så bare løfter det seg. Føles enormt aktuell, denne.

– Så tar vi en låt fra 70-tallet. Det blir «Starman» av Bowie fra Ziggy Stardust. Kanskje den beste enkeltlåten jeg vet om. Sjekk denne ut fra Top of The Pops 6. juli 1972 – en liten måned før jeg ble født.  Ligger på Youtube. Det sies gjerne at hele England så på tv den dagen, at alle unge mennesker så opptredenen hvor han legger armen om Mick Ronson, hvor han synger inn i kamera, hvor han er så sexy og så drøy. Det sies også at han skapte en hel generasjon av musikere der og da, alt fra new romantics til postpunkere. Begrunnelse? Jeg tror det store løftet handler om oktavspranget i refrenget, star-man. Han hentet det fra Judy Garland, som sang somewhere over the rainbow. Jeg digger produksjonen her. Dette var sangen jeg la på bordet til Yngve Sætre da vi gikk i studio. Sånn, sa jeg. Så organisk.

– Deretter blir det en låt fra 80-tallet. Og siden jeg ikke får flere enn tre, så stanser opptellingen til vår tid her, ved popgeniene fra Swindon, XTC, og deres 1982-hit «Senses Working Overtime» fra English Settlement. Det er flott å tenke på at denne singelen lå på topp 5 på de britiske listene. I dag ville en så intrikat låt aldri vært i nærheten av å få radiospilling. Det er popraffinement, ikke sant? Komplisert, avansert, det er laget av folk som har holdt på en stund, folk som ser på popmusikken som en kunstart og vil ta den et hakk lenger. En fantastisk feiring av livet.

– Hva er den største forskjellen på å skrive bøker og å skrive sanger?

The Magic Whip

The Magic Whip

– Lengden. Mengden. Poesi versus prosa. At låtskrivingen i så stor grad utleverer seg til det situasjonelle. Jeg mener, jeg kan gå med en linje i hodet, jeg kan gripe gitaren, jeg kan spille inn noe på iPhonen. Vips, så har du fanget det. En roman krever noe helt annet. Pluss at det er mye gøyere å spille gitar og synge enn noe annet, da.
Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

– Ungdomstiden … hvor starter vi da … den tidlige ungdomstiden? Velkommen til de nye romantikerne! Det var gjengen jeg ble utdelt fra samtiden. En ekstrovert bevegelse av i all hovedsak britiske artister med ekstreme hårfrisyrer, shitloads med sminke og drøye klær. Duran Duran, Depeche Mode, Thompson Twins, The Human League, Ultravox, Frankie Goes To Hollywood … I perioden 1983-1985 var dette de store heltene mine.

Kul fyr

Kul fyr

– Denne gjengen ble avløst av et helt annet crew da jeg i 1985/86 oppdaget den alternative musikken. Enter The Smiths, The Cure, Imperiet, The Jesus & Mary Chain, Raga Rockers, DumDum Boys, DeLillos, New Model Army, R.E.M., Wall of Voodoo …

– Jeg la vekk Smash Hits og NO.1 og begynte å lese «seriøse» musikkblader, Puls, NME, Beat etc. Samtidig gikk interessen bakover, jeg hadde en enormt bra musikklærer på skolen som het Ole Helge Gundersen, han spilte The Kinks for oss og jeg gikk i bakken. Jeg hadde også en kompis på skolen som hadde masse Beatles-plater hjemme, det smalt selvsagt rett inn. Beatles er jo tidenes beste band.

– Så begynte jeg å spille i mitt første band i 1988, Hekkan, der møtte jeg mer rock-orienterte folk, og åpna opp for The Rolling Stones og generelt mer rock enn jeg hadde gjort før. Ungdsomstiden min ble vel avsluttet sånn cirka i Manchester med The Stone Roses og Happy Mondays og den bølgen, som jeg digget flatt ved inngangen til 90-årene, samt sjokket Nirvana ga verden med Nevermind.

– Men jeg har aldri svikta Duran Duran, og jeg har ingen planer om å gjøre det, heller, he he.

– Velg mellom følgende:

– The Smiths eller Blur?

– Grufullt spørsmål. Dette er to band som har betydd så mye for livet mitt at det nesten er skummelt hvor mye tid jeg har brukt på dem.

– Jeg sier, under skamfull tvil, Blur, fordi jeg tenker at renessansemennesket Damon Albarn er en kunstner med et breiere arsenal enn Morrissey, som dessverre har gjort selvrettferdigheten til en livsstil og mistet sjarmen som balanserte arrogansen hans den gang han sang «The Boy With The Thorn In His Side» og fikk hjertet mitt til å løpe løpsk. Nå er jeg klar over at spørsmålet ditt var The Smiths, og ikke Morrissey, så her er jeg dessverre preget av den ujevne solokarrieren hans og de mange tullete utspillene, og lar den, urettferdig nok, dømme de fem suverene årene til The Smiths som virkeligvar noe av det fineste som hendte i popmusikken på åttitallet.

– De største låtene til The Smiths er nok større enn de største låtene til Blur, type «This Charming Man» er det lille hakket bedre enn «For Tomorrow», men totaliteten til Blur er større enn totaliteten til The Smiths.

– Jeg sier også Blur fordi de kom tilbake med knallgode The Magic Whip i 2015 og viste at de hadde mer saft og sug i seg, fordi de ville gjøre katalogen sin større, og jeg er en veldig sterk tilhenger av kataloger. Jeg sier også Blur fordi de anerkjenner at det finnes en verden utenfor Blur, fordi de har med seg den sosialrealistiske popen fra The Kinks.

– Twin Peaks eller The Sopranos?

– Twin Peaks. Uansett hvor fantastisk bra Sopranos var, så er det umulig å fighte Twin Peaks i min bok. Det blei aldri rarere, det blei aldri mer særegent. Jeg så serien om igjen for et års tid siden, den har stått seg, mest på grunn av karakterene og replikkene og stedet, tenker jeg i dag, hvordan serien klarte å fange et lite samfunn, og mindre på grunn av selve storyen.

– Nietzsche eller Hegel?

– Hegel. Fordi han var i nærheten av å beskrive hvordan vi mennesker fungerer.

– Tiller eller Knausgård?

Evigheten?

Evigheten?

– Jeg synes Tiller skriver veldig tydelige bøker, men jeg sier Knausgård, rett og slett fordi det øverste nivået hans er ubegripelig høyt. Bøkene er jo noe utflytende og han kan være litt ørkesløst tilstede med sitt veldige jeg, men litteraturen hans har det i seg at den kan dra deg opp som til en slags himmel når han har mojoen sin gående på topp stil.

– The Walking Dead eller Breaking Bad?

– The Walking Dead tenker jeg på som en veldig bra B-serie, jeg digger den, men Breaking Bad er noe annet. Det er rett og slett en svingod serie med et topp klasse manus.

– Skal jeg komme med én begrunnelse, så vil jeg si at jeg setter Breaking Bad så høyt på grunn av den ekstreme utviklingen fra vi møter Walter White som kjemilærer i første episode av sesong én, hvor han underviser om «change», til vi ser ham gå under i siste sesong, etter å ha blitt narkobaronen fra helvete. Og alt dette på grunn av et ønske om å beskytte familien. En dypt moralsk – men ikke moraliserende – serie.

– Munch eller Kittelsen?

– Scheisse. Du mener Theodor, ikke Agnes? Hm. Hva skal jeg velge? Kittelsen! Yeah. Kittelsen. På grunn av den trolske tilstedeværelsen. Jo. Vi kjører Kittelsen. Han er dødsbra, i ordets rette forstand.

– XTC eller The Mountain Goats?

– The Mountain Goats! Sorry, Andy Partridge. Jeg er en nokså fersk Mountain Goats-fan, det var faktisk Frode Strømstad i I Was a King som satte meg på sporet av dem. Begrunnelsen, den korte, må være at jeg ikke kjenner noen som skriver tekster som Darnielle med akkurat hans form for ekstreme varme og vidd. Han er uhyre idiosynkratisk, en begrenset vokalist, en begrenset musiker, men hva gjør det?

– Hør på det uutgitte sporet «You Were Cool». Søk det opp på Youtube, det er en låt han spiller masse live, men ennå aldri har gitt ut. Jeg vil både gråte og juble når jeg hører den. Det er en anti-mobbe låt. En hilsen til alle som har blitt kjipt behandla. Varmt, tilstedeværende, enkelt … hva skal jeg si … empatisk.

– I tillegg faller jeg hardt for den direkte powerpopen i låtene hans og trio-spillet mellom Darnielle, John Wurster og Peter Hughes. «The Best Ever Death Metal Band out of Denton»: Jeg holdt på å svime av da de avsluttet settet med den låten da Tønes og jeg så dem live i Dublin sist høst.

– David Bowie eller Tom Waits?

– Bowie for meg. Bowie forever. Kanskje den største artisten jeg kjenner? Fordi han var så fundamentalt nysgjerrig og alltid gikk fryktløst framover. Fordi han laget «Starman». Bowies laveste nivå var høyere enn de fleste kan drømme om å nå.

– Platespiller eller kassettspiller?

– Platespiller. Jeg vil begraves med en platespiller ved siden av meg i kisten og ei vinylnål på hjertet. Fordi den er det eneste som kan gjenskape lyden av mennesker som spiller sammen i et rom.