C143835D-4FFC-448F-BA78-EABAE2955B75Konsertanmeldelse: «Breath in The Mausoleum» med Zotora «Naken» Didjeridoo

Jeg husker Emanuel Vigeland-museet mest fra gamle dager, som om det lå innhyllet i en tåke av nepalsk hasj på en fjellhylle overfor Kathmandueller i en av Tibets skjulte daler, som det vestlige øyet ikke kan se. Men adressen er stadig Grimelundsveien på Vinderen. Stedet er som før kun åpent på søndager.

Men i dag er det fullmåne og museet er åpent selv om det er mandag. Murbygningen er større enn jeg husket. Inne er det akkurat slik jeg husket det. Det er litt kaldt. Vi får utlevert pledd, men har med oss sitte-underlag, et meditasjonssjal (uvisst av hvilken grunn) og en sovepose (for sikkerhets skyld). Noen opplevelser er best å dele.

Vi har tid til å studere freskene på veggene og i taket. Jeg snubler rundt i halvmørket der inne, slik jeg pleier, og leter etter ord med substans, noe med en viss meningsfylt tyngde. Du sier; «det er så synd at nakenhet har blitt tabu». Jeg tenker; «når ble det slik egentlig?». Det har vart lenge. Denne tilstanden av avstand.

kulturen er brutalitet og vold mot oss selv og naturen akseptert og forventet, lik en vedvarende krigstilstand. På film er det «innenfor» med mennesker som dras gjennom kvistkuttere, mens bomber og maskiner lager dype sår i jord, fjell, elver og daler. Samtidig er det «utenfor» å vise en mor som ammer barnet sitt.

Hvordan kan en pupp (eller to) bli uanstendig?

Men vi befinner oss i en tid, der verdiene er i hurtig endring og vi beveger oss, enten vi vil det eller ei, mot noe som er sant. Her inne er det kvinner som ammer og full nakenhet; som i forening. I glede, sorg, begjær, sinne eller fortvilelse. «Vita» heter livsverket til kunstneren. En pust av evighet. Vi setter oss ned. Det er helt stille.

Zotora er en av Europas ypperste didjeridoo-spillere. Han er en mester på det tidløst gamle instrumentet. Jeg har hatt et nølende eller direkte unnvikende forhold til didjeridoo tidligere, etter tilfeldige møter i utkanten av festivaler – og en gang i en have i Fredrikstad. Dette er annerledes. Dette er veldig fint.

Zotora har på seg topplue med rød dusk. Det begynner rolig og langsomt. Didjeridooen hviler mot et stativ i tre. Lyden fra instrumentet treffer meg flere steder i kroppen. Det er intenst tilstedeværende. Insisterende. Jeg holder øynene lukket mesteparten av tiden, men åpner de av og til for å ta inn rommet og utvide perspektivet for lyttingen.

8E0D112D-A926-483A-952E-79C568AF8A2F

Her er uttrykk, temaer og rytmer som snakker til osspå det språket som puster bak ordene. Zotora bruker hendene til kommunikasjon med instrumentet, som blir mer og mer levende. Rollene løses opp og blander seg. Instrumentet spiller utøveren og rommet spiller instrumentet. Zotora har reist seg opp. Han spiller mot gulvet, beveger seg rundt, finner hjørner og steder i gravkammeret som utdyper og gir ulik resonans. Jeg lytter til instrumentet. Jeg lytter til rommet. Denne samtalen.

På veien ut bøyer vi oss under Emanuel Vigelands urne, som er plassert på en nisje rett over den lave døren. Jeg takker Zotora for en flott konsert og spør om han ikke blir sliten etter en slik kveld. Men han øver flere timer daglig og har holdt på med didjeridoo like lenge som jeg kunne holdt på med Kathmandu og slikt – hvis jeg hadde fortsatt.

Utenfor ser vi på fullmånen. Avstanden til jorden øker med tre centimeter i året. Men det er ikke mulig å se det. I alle fall ikke i kveld. Du sier at Merkur er i retrograd nå. Det betyr at planeten beveger seg i «feil» retning – og nærmest trekker seg bort fra oss. Men dette er et optisk fenomen og ingen ting å bekymre seg over.

Jeg tenker at en retrograd-periode kan være egnet til ettertanke og rydde opp i kjelleren, eller andre forhold i livet som kan trenge oppmerksomhet. Men aller mest tenker jeg at «nå» er tiden for kjærlighet; til alle jordens vesener, planter, elver, daler, fjell og hav. Det er på tide å avslutte krigstilstanden overfor det naturlige, og omfavne helhet, samspill og enhet. Det er ikke noe skille mellom oss og naturen. Vi er naturen. Utenfor og innenfor er akkurat det samme stedet.