BEEADC48-F4C9-4C10-BBFA-669A595A4AE2I forbindelse med at Jesse Malin re-lanserer sitt album «Glitter in the Gutter» som fyller 15 år i år, re-publiserer Popklikk er intervju med Jesse Malin som ble  ble publisert første gang 29. juli 2007.

Etter å ha hoppet opp og ned i flere band, ga New York-gutten Malin i 2001 ut sitt første soloalbum, «The Fine Art of Self Destruction». Et fint album som, til kritikernes store glede, hentet bøttevis med inspirasjon fra kredible artister som Johnny Thunders, Ramones, The Replacements, Steve Earle, Tom Waits og Bruce Springsteen. Særlig britisk presse falt ned på knærne med nesa vendt østover. Uten at Malin ble mangemillionær av den grunn. Men skitt au. Så lenge han lager låter som «Queen of the Underworld» og «Wendy» er nok de fleste fornøyd.

Les Popklikks anmeldese av «Glitter in the Gutter» her

Oppfølgerene «The Heat» og «Glitter in the Gutter» , sistnevnte utgitt i mars i år, ble ikke i samme grad som debutalbumet hausset opp av pressen. Litt synd egentlig, for «Glitter in the Gutter», som er langt mer poppete og strømlinjeformet enn sine forgjengere, hadde fortjent bedre. Låter som «Don’t Let Them Take You Down (Beautiful Day!)», «In The Modern World», «NY Nights» og «Broken Radio», burde i kraft av sine fengende melodier og sin popteft lett sjarmert mengder med lyttere i senk om de ble spilt på radioen. Men så lenge radioens playlister spikres sammen av lakeier og lettmatroser, er det mer fristende å putte hue i søplebøtta enn å høre på de såkalte musikkanalene. Ooops. Der smatt det ut, gitt.

Jesse Malin er en sjarmerende og intens fyr som midt i intervjuet griper tak i diktafonen og bruker den som mikrofon i resten av intervjuet. Han snakker kjappere enn en hakkespett hakker, samtidig som han artikulerer seg bedre enn de fleste.

– Selv om «Glitter in the Gutter» ble spilt inn i Los Angeles, høres det veldig ut som et New York-album. Hvorfor?

– Alle låtene ble skrevet i New York. Da jeg kom til Los Angeles hadde jeg 30 sanger og ville egentlig bare gjøre meg ferdig med albumet. Det eneste Los Angeles bidro med var at jeg ikke ville bli værende der, jeg ville hjem, noe som igjen gjorde at jeg ble veldig fokusert på jobben. Er likevel veldig glad for at jeg gjorde det, men skal det skje igjen, må jeg finne en måte å importere pizza fra New York på, svarer Malin som er vokst opp i Queens, NYC.

– Hva vil du si er forskjellene mellom «The Fine Art of Self Destruction» og «Glitter in the Gutter»?

– Sangene på «Glitter In The Gutter» er kortere, tightere, mer postitive og uptempo. Det er ikke a crying in your beer – break up – heart on the sleeve-record . Den handler om å leve her og nå og feire livet etter fem-seks år med frustrasjon verden over. Krig, naturkatastrofer, platebutikker som legges ned, internett, mennesker som gjemmer seg i hjemmene sine, George Bush, George Bush, Irak, bullshit. Malin snakker nå så fort at selv diktafonen har problemer med å følge med.

– Albumet handler om å komme seg ut, om å være tilstede og ikke være redd. It’s about taking action. «The Fine Art of Self Destruction» ble spilt inn på fem dager. Det er et snapshot, fem dager med live-innspilling. «Glitter in the Gutter» er langt mer produsert.

– Jeg vendte tilbake til røttene mine da jeg lagde «Glitter in the Gutter», ting som Bob Marley, Ramones og The Clash, den typen PMA, positive mental attitude. Låtene ble i større grad enn tidligere skrevet på el-gitar. Jeg vil at platene mine skal være forskjellige, samtidig som de har noe felles. Det er viktig ikke å gjenta seg selv. Liker også å ha noen akustiske «øyeblikk»; en av grunnene til at jeg digger band som The Clash, The Rolling Stones, The Replacements, Nirvana, Jane’s Addiction, er at de makter å kombinere det høylytte og det rolige på ett og samme album.

På «Glitter in the Gutter» kan Malin slå i bordet med verdens beste skryteliste. For hvem ville vel sagt nei takk til hjelp fra Bruce Springsteen, Jakob Dylan, Josh Homme (Queens of the Stone Age), Chris Shiflett ( Foo Fighters) og Ryan Adams? Særlig Springsteens bidrag på singelen «Broken Radio», har fått mange til å reise seg opp å applaudere.

0B601B09-6092-4F01-8F3F-5246B9605C5C

– Hvordan kom du i kontakt med Springsteen?

– Jeg møtte Bruce da jeg spilte inn «The Fine Art of Self Destruction». Da han ringte for å fortelle at han likte skiva, trodde jeg det var en spøk. Etter at vi hadde gjort noen konserter sammen, fortsatte vi å holde kontakten. Da jeg besøkte Bruce backstage etter en konsert, sa han at han veldig gjerne ville bidra på den nye plata. Noe jeg tenkte mye på mens jeg spilte inn «Glitter in the Gutter» i Los Angeles. Jesse smiler og tenker seg om i noen sekunder før ordene nok en gang raser ut som små hissige bier.

– Etter hvert fant jeg ut at «Broken Radio» ville passe bra. Sangen handler om moren min som døde for cirka 20 år siden. Hun var en frustrert sanger som alltid sang med når hun hørte på radioen. Bruce likte låta og da jeg returnerte til New York spilte vi den inn hjemme hos ham. Noe som er en ære. He is a very real, sweet and honest guy. En vanlig workingclass-guy,akkurat som deg og meg. Han elsker å prate om musikk. Jeg er veldig stolt av å ha spilt inn en sang med en fyr som faren min hørte på da jeg vokste opp. En fyr, som da jeg søkte andre inspirasjoner enn punken, fikk meg til å høre på artister som Paul Weller, Billy Bragg, Elvis Costello og Graham Parker.

– Graham Parker?

– Yeah, den siste plata hans er veldig bra. Jeg elsker alle skivene hans selv om «Squeezing Out Sparks», produsert av Jack Nitzsche, nok er favoritten.

– Howlin’ Wind?

– Er veldig glad i «Between You and Me» fra «Howlin’ Wind», svarer Jesse Malin før han begynner å synge på låta, som siden slutten av 70-tallet har vært en av mine favorittsanger. Skrevet av Graham Parker, som i 1980 fikk hjelp av nettopp Bruce Springsteen på albumet «The Up Escalator».

– Hva hører du på, Jesse?

– For tiden hører jeg på Ryan Adams «Easy Tiger», Rufus Wainwrights «Release The Stars», Amy Winehouses «Back To Black», den nye Detroit Cobras-skiva, The Hold Steadys «Boys and Girls In America. Men jeg hører også mye på gamle plater. Sam Cooke, Simon & Garfunkel, Al Green, Bob Marley, Chuck Berry, tidlig Elton John, Harry Belafonte, The Bad Brains, The Pogues, The Undertones, The Buzzcocks, Graham Parkers «Squeezing Out Sparks» , Janes Addiction, Grand Master Flash, Public Enemy og The Dickies.

– Alt av The Rolling Stones og The Kinks, med unntak av de siste 10 årene. The Jam, Paul Weller er en av mine favoritt- låtskrivere. Billy Bragg, Ian Hunter, Lucinda Williams, Ike & Tina Turner, Ronnie Spector, The Ronettes. Det finnes vel egentlig bare to typer musikk: bra og dårlig.

– Favorittalbum The Replacements?

– Det er nok «Tim». Fantastiske låter som «Here Comes A Regular», «Bastards Of Young», «Swingin Party», «Left Of The Dial» og «Little Mascara». På «Hootenanny» og «Let It Be» eksperimenterte bandet med forskjellige musikalske stilarter, men på «Tim, mye takket være en solid blanding av rockere og ballader, nådde Replacements sitt musikalske høydepunkt. Selv om bandet produksjonsmessig kanskje var bedre på «Pleased To Meet Me» og «All Shook Down». Likevel, det er noe helt spesielt med «Tim»s crappy Tommy Ramone produksjon. Jeg elsker Tommy.

– Favorittalbum The Ramones?

– Tror jeg går for «Road To Ruin». Bra produksjon, uten at det blir sellout. Trommene til Marky er helt topp. Noen av de såre, ømme låtene, som for eksempel «Don’t Come Close», er helt utrolige. Får bare lyst til å dra på konsert og ta en øl. En hyllest til livet og øyeblikket. «Wanna Be Sedated» høres alltid så fresh ut og «I Wanted Everything» minner meg om oppveksten i Queens, i middelkassen som en slags outsider. Når det er sagt; alle de fem første Ramones-albumene er fantastiske. It’s just a great run.

845DBE04-1352-42BF-9C20-BD0412643235

– Hva med Marshall Crenshaw?

– Liker veldig godt «Someday, Someway» som Robert Gordon gjør en cover av. En bra pop-snekker som jeg respekterer.

– Powerpop?

– Elsker band som Rockpile, Squeeze og The Only Ones. For ikke å snakke om Cheap Trick, som har påvirket meg veldig mye. En institusjon. Robin Zander har en herlig stemme. Tekstene er veldig teenage og musikken har elementer av både punk og Beatles i seg. Masse humor. Elsker alt inklusive «Dream Police» som på mange måten var begynnelsen på slutten. Men bandet er fremdeles fantastisk live.

– Andre ting du hører på for øyeblikket?

– Jeg vender alltid tilbake til «London Calling». Og i senere tid, mye på grunn av filmen om Joe Strummer, «Sandinista!». Sountracket er suverent. Clash-demoer. Mascaleros-stuff. En glimrende Tim Hardin låt, «Black Sheep Boy». En herlig samling låter.

– Hører også mye på Holy Ramos siste album «Racehourse». Litt Carole King møter Johnny Thunders møter Cat Power. Liker også The Muffs, tøff powerpop. Også digger jeg «Boys And Girls In America» med The Hold Steady. Minner meg veldig om tidlig Springsteen, og da spesielt enkelte av låtene på «Greetings From Asbury Park». På konserter gjør jeg en akustisk versjon av «You Can Make Him Like You». Det er i det hele tatt veldig mange fine ballader på «Boys And Girls In America». Digger også Thin Lizzy-rockegitaren. Tekstene er litt angry Elvis Costello, tidlig Springsteen angry- outsider- pointed-aktige.

– Johnny Thunders album, «So Alone»?

– Er veldig glad i teksten på «You Can´t Put Your Arms Round a Memory» som stammer fra The Honeymooners TV-show. Digger også « (She’s So) Untouchable», «Great Big Kiss» og Thunders versjon av «Pipeline». Ja, også tittellåta da som er bonussporet. Folk spør meg ofte hvordan jeg lærte meg å spille akustisk gitar. Har jeg hørt på Waylon Jennings eller Johnny Cash? Nope. Jeg begynte å like akustisk gitar etter å ha hørt Johnny Thunders «Hurt Me». Låta «It’s Not Enough» fra Heartbreakers L.A.M.F er en låt jeg liker utrolig godt og ofte spiller live, avslutter Malin.