Popklikk takker The Church!

Jeg sitter på Pcen til Lyttelua. Jeg er på Spotify og WiMP. Leter etter musikk. Inspirasjon. Trolldom. Magi.

Stua til luetassen ser ut som en bomba kornåker. Flasker overalt, en veltet bokhylle, ketchup på veggen.

Det er helt stille. Klokken er 10:00. Årets første dag. Kjedsomheten lusker rundt på gulvteppet.

Jeg titter på spillelistene til husets herre. Ingen store overraskelser. The National, Vampire Weekend, Jonathan Wilson. Stolen knirker og gir fra seg et gjesp.

Jeg reiser meg opp og slentrer bort til kjøleskapet. Lager meg en skive med rekesalat. Brekker opp en Pommac.

På veien tilbake til kjedsomheten, plukker jeg opp to cder som ligger under en ødelagt stol. The Church og The Triffids. Jeg kjenner gleden renner fra tærne og opp. Hodet smiler. Tankene jubler. Endorfinene klyper meg i sjela.

I to timer hører jeg på to av 80-tallets fineste band. Jeg tenker på Sardines og Cruise Cafe. Jeg tenker på kongene fra Kongsveien, lunken øl, Prince Mild, Brut og lisseslips.

Spredd for alle vinder. Opp i røyk. Borte vekk. Aldri mer.

Men musikken lever. The Churchs ”Almost With Me” og The Triffids’ “Wide Open Road” stopper tiden. Slikker sårene. Fyller opp tanken.

Og rett rundt hjørnet sitter fremtiden og venter på at Lyttelua skal slenge innpå en kokosnøtt mens han nynner på Harry Nilsson. (Meta)