Plata

Plata

Band Of Gold har hatt et praktfullt år. Glimrende anmeldelser, poppet opp på mange «Årets beste-lister» og sist men ikke minst;nominert til Spellemannpris i kategorien «Indie».

Popklikk har snakket med Nikolai Hængsle Eilertsen om musikken, arbeidsprosessen og inspirasjonskilder.

Gjengen

Gjengen (Foto: Anthony Huus)

– For uinnvidde, hva er bakgrunnen for artistnavnet?

– Nina hadde en følelse for at det skulle være noe som glimret og veldig mange av forslagene hennes startet med bokstaven B. Hehe, det er helt sant. Vi var innom mye rart, men plutselig en dag sto UK-printen av en viss utgivelse med en viss artist og blinket i hylla mi.

– Hvordan vil du beskrive musikken på skiva?

– Lyden av to mennesker med bred musikalsk bakgrunn som har funnet hverandre, både musikalsk og personlig, og tatt seg god tid i prosessen. Og hver enkelt låt har fått styre sin egen retning. Hvis man tvinger meg til å sjangerbeskrive musikken vil jeg kanskje kalle det «frisinnet pop».

Band Of Gold spellemann

Hmm, ikke gæærnt…

– Hva er du mest fornøyd med på plata?

– At den er 100% Nina og meg. Vi har aldri tenkt at vi skal lage en «sånn» eller «sånn» plate – vi har bare fulgt vår egen intuisjon hele veien. Også er det digg å ha følelsen av at vi har fått til det beste i hvert enkelt ledd – enten det er snakk om musikernes bidrag, Peder Bernhardts coverdesign, Christian Engfelts mikseører eller masterings- og cuttingjobben til Greg Calbi.

– Finnes det en rød tråd i tekstene på albumet? 

– I retrospekt kan jeg se, hvis jeg skal forenkle det, at tekstene har fulgt Nina fra et slags «bunnpunkt» til at «jo, ja, dette blir bra, det». Men vi er dessverre ikke så konseptuelle at vi har plassert låtene i kronologisk rekkefølge på albumet. Gi oss 10-12 år så dukker den første rockeoperaen opp. Om mobbing.

– Plukk ut to låter fra plata som du er spesielt fornøyde med og begrunn svaret.

– Hmm…vanskelig å plukke ut to av ni låter som alle er gitt masse tid og kjærlighet. Jeg er så fornøyd med alle sporene. Men la meg nevne den første vi mikset ferdig; «I Picture Movies». Følelsen av ydmyk stolthet når låta hadde fadet ut etter første gjennomlytting dagen etter vi hadde mikset låta var enorm. ALT hadde klaffet optimalt.

– Hvilken av låtene på plata sleit dere mest med å ferdigstille og hvorfor ble det sånn?

– Vi har vel egentlig ikke slitt med noen av låtene, men noen har kanskje hatt en lengre reise enn andre. «Ready», «No Way Around» og «The Parade» er vel eksempler på låter som har vært innom diverse tonearter og tempi før vi landet. «The Parade» endte vi faktisk opp med å lage ferdig to forskjellige versjoner av. Man finner begge i strømmetjenestene.

– Hvordan jobber dere fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Vi har ingen fast mal. På noen av låtene, og kanskje spesielt de eldste på plata, hadde Nina et tydeligere rammeverk eller mer konkrete idéer klart på forhånd. På for eksempel «Ready» var melodi, tekst og akkord ferdiglaget når jeg kom inn i bildet, og bidraget mitt ble mer av sound- og arrangementsaktig art. Andre låter startet med en mindre bestanddel – for eksempel en melodistubb eller en beatfølelse – og ble meislet gradvis ut.

– Burde det være påbudt å bruke minimum et Fred Perry-antrekk minst en gang i uka?

– Hehe. Ja. De er jæla gode på passform.

– Hvilke planer har dere for fremtiden?

– Vi skal fortsette å lage og utgi musikk, og spille flest mulig konserter.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

– Jeg har bedrevet en slags småskalavariant av platesamleri så lenge jeg kan huske, så har hørt på veldig mye forskjellig. Men noen av de viktige artistene for meg i ungdomsåra var Deep Purple, Yes, King Crimson, Mahavishnu Orchestra, Al Green, Tower of Power, Weather Report, Stevie Wonder og Aretha Franklin.

– Hvilke plater hørte du mest på i fjor?

– Av nye utgivelser troner «Black Messiah» med D’Angelo lett på toppen for min del. Beatfølelsen hans er fantastisk og unik, og soundet på skiva tilhører morgendagen samtidig som det treffer -lydestetisk sett- en reaksjonær promp som meg på alle de rette stedene.

– Har du et musikalsk forbilde?

– Nei, jeg har ikke ett forbilde, men hvis jeg må nevne én nålevende musiker kommer jeg vel ikke utenom Stevie Wonder.

– Plukk ut tre album som har betydd mye for deg

– Deep Purple «In Rock» (1970) – fra jeg fikk den på kassett som niåring og frem til den dag i dag er vel dette til syvende og sist favorittplaten min. Helt uslåelig i min bok.

Aretha Franklin «Young, Gifted and Black» (1972) – kunne likeså godt sagt Let Me In Your Life, som Aretha gav ut par år senere. De to var, i tillegg til Al Green’s Love is… og Donny Hathaway’s Live, essensielle døråpnere til soulmusikk når jeg var i tenårene.

Joni Mitchell «Blue» (1971) – før jeg hørte denne som tjueåring var jeg faktisk totalt intetanende om at noe kun akkompagnert av akustisk gitar kunne treffe meg så hardt. Det er fortsatt en plate jeg ikke kan høre på når som helst.

– Velg mellom følgende artister:

– Haha, dette egner seg bedre som barprat enn på trykk, men fuck it, jeg lar det stå til:

– ABBA eller Pink Floyd?

– ABBA. Men heller gammal Pink Floyd enn gammal ABBA.

– Prince eller Fleetwood Mac?

– Dette er en nøtt i Band Of Gold-sammenheng, men siden Nina ikke er her; Fleetwood Mac. Lett. Jeg ELSKER samtlige faser av det bandet frem til og med «Tango In The Night».

– Beach Boys eller The Beatles?

– Sorry, ass, men The Beatles gruser Beach Boys.

– The Smiths eller Nirvana?

– Hva som helst uten han derre vokalisten i The Smiths, men Marr er fin. Nirvana pluss Marr?

– The Ramones eller The Clash?

– Nja…minst irri med The Ramones.

– a-ha eller The Eagles?

– a-ha. Akkompagnert av The Eagles.

 – The Who eller Kraftwerk?

– Fristende å si Kraftwerk, men siden jeg ikke har hørt noe annet enn «We Are The Robots» blir jo det litt fjollete; The Who.