Plateanmeldelse: Kari Rueslåtten – «Sørgekåpe» (album, 2020)
Jeg skulle slappe av. Satte meg ned i sofaen etter en løpetur. Ikke skrive om musikk, hadde jobbet med å få Luke Elliots «The Big Wind» under huden. Den gav mye motstand. Jeg kalte innlegget om Elliots plate «Tatt av stormen. Nå var stormen over. Musikalsk i hvert fall. Vakre melodier ut av høyttalerne. De satt umiddelbart.
Kari Rueslåtten er ute med et nytt album, «Sørgekåpe». Rueslåtten er en artist jeg har hørt om, men ikke hørt noe særlig av. Dette er første gang siden debuten med «Spindelsinn» i 1997 at Rueslåtten gir ut et album med norske tekster. I presseskrivet vises det til at hennes bakgrunn fra klassisk sang, folkemusikk og metal har bidratt til et særegent uttrykk innenfor alternativ folk-pop. Når jeg hører på hennes forrige album «Silence Is The Only Sound» (2017), hører jeg et litt mer krevende uttrykk, mer variasjon kanskje, enn på denne nye plata. Men også her vakre melodier til overjordisk vakker sang. Hør låten «The Harbour»! Men la meg ikke dvele ved Karis diskografi, den kjenner jeg strengt tatt ikke tillikevel.
På «Sørgekåpe» har Kari Rueslåtten med seg Jostein Ansnes som produsent og med gitarer, Gjermund Silset spiller trommer, Stian Lundberg spiller bass, og Frode Flemsæterspiller keyboards. De støtter Karis stemme samvittighetsfullt. Lekre detaljer.
Om albumet «Sørgekåpe» sier Kari Rueslåtten: «Sørgekåpe» beskriver følelsen man kan ha i de ensomme timene på natten der alle tanker blir blåst ut av sine proporsjoner, og de mørke tankene vinner kampen mot virkeligheten. Når lyset endelig trenger gjennom gardinene er man så sårbar at sinnet kan bli vippet over av et vingeslag fra en Sørgekåpe. Den mørke, vakre sommerfuglen.» Jeg kan ikke med hånda på hjertet si at jeg selv omfavnet denne følelsen da jeg lytte til albumet, men det sier noe om hvor sangene kommer fra, hvorfor Kari bruker stemmen som hun gjør på denne plata.
«Sørgekåpe» er også første sang på plata, og bidro sterkt til at jeg dvelte ved den, og har spilt plata mange ganger. Og om melodiene er sterke og umiddelbare, er det kanskje mer tyggemotstand i tekstene. «Er det gull hvis det glitrer//Er det sant hvis du tror//Gir et liv fortsatt mening//Hvis ingen har ord». Alt er ikke bare mørkt og trist på dette albumet. På «Svever» skrues tempo opp et hakk, og vi serveres for lettere pop: «Kan du se himmelen åpner seg//Åh, den verdenen, den er vår//Alle farger er i oss og overalt//Vi svever».
For meg er det de aller roligste låtene som også er de vakreste. Der Karis stemme svever—for å stjele tittelen fra forrige låt— over de vakre melodiene. «Månen lyser ned» er en slik låt, og nå er det tristere.
«Nå går du en annen vei
Jeg kan ikke puste og jeg vet
Det gror ingenting der månen lyser ned»
På «Når mørket faller» er vi i samme landskap, mer antydende melodi, åpnere tekst, like vakkert. «Blind» ble raskt en favoritt på plata. Igjen dette, hadde nær sagt, engleaktig vakre. Teksten handler om å ta vare på den gode, men skjøre tosomheten. Ikke ta den for gitt. «Alt brenner nå» skrur opp tempoet litt, vi får flere anstrøk av folkemusikk. «Øye for øye» gir et kort stilbrudd. Fine låter for all del, men kanskje de jeg liker minst på plata.
Nei, da liker jeg utvilsomt tredje siste låt, «Savn», og ikke minst «Storefjell» bedre. De kler etter min mening platas uttrykk bedre. På «Storefjell» blir vi igjen tatt med på en reise der musikken og ikke minst Karis stemme svever over landskapet. Dette er det nærmeste jeg kommer å hoppe med fallskjerm i egen stue. Jeg skrev nettopp om Jason Isbells siste plate. Siste låt der handler om at den tøffeste delen av barneoppdragelsen er å gi slipp, se barnet reise ut på egenhånd. Vel, Karis album ble gitt ut først:
«Du vil være i mitt hjerte for all tid
Kjære, kjære unge barn
Du vil alltid ha et hjem å komme til
Når verden ute blir for stri»
Samlet er «Sørgekåpe» blitt en vakker plate. Noen ganger er det nok.
