D323BFA3-A488-417A-970B-1896E0C3A852Fra 1968-1979 hadde Neil Young levert album som alle står til toppkarakter eller nær toppkarakter i mine ører. 80-tallet ble mer utfordrende. Musikken er både ujevn og til dels krevende, og lytterens dagsform spiller også ofte inn.

Tekst: Tormod Reiersen

Sett i bakspeilet bidrar 80-tallsplatene til å kaste interessant lys over hele Neil Youngs karriere, og jeg vet at om jeg mister en av dem, må jeg kjøpe en ny umiddelbart. Som en anmelder skrev etter flere klassiske Young-plater mot slutten av 1980-årene/begynnelsen av 1990-årene: Jeg har tatt feil, og Neil Young har hatt rett hele tida.

Omtalene som følger varierer betydelig i lengde. Det er ikke uttrykk for albumenes kvaliteter, men mer hva jeg følte for å skrive om det enkelte album akkurat nå.

1980: Neil Young – «Hawks And Doves»

1980-årene innledes med ei plate som på mange måter er klassisk Neil Young. «Hawks and Downs» er mest nærliggende å sammenlikne med «American Stars ‘N’ Bars» (1977). Vi får nemlig én side med eldre låter, og én side med herlig skranglete country-rock.

Alle låtene er flotte! Blant de eldre låtene er «Little Wing» ei lita perle, men også «The Old Homestead», «CaptainKennedy» og «Lost In Space» holder bra standard. Av skranglelåtene er «Comin’ Apart At Every Nail» favoritten, men «Union Man» er også riktig fornøyelig! Så alt i alt, ei nødvendig Neil Young-plate! Som på platene som følger utover på 80-tallet, var kritikken blandet.

Neil Young hadde også på denne tida ansvaret for musikken til filmen «Where The Buffalo Roam», basert på bøker av Hunter S. Thompson.

1981: Neil Young & Crazy Horse – «Re•ac•tor»

«Re∙ac∙tor, som er spilt inn sammen med Crazy Horse, er forsmaken på det som skulle komme. Hans kone, Pegi, hadde nylig født deres felles sønn, Ben, som viser seg å være multihandikappet. Familien Young vier nær all sin tid til et læringsprogram for Ben, noe som i enda større grad vil sette sitt preg på neste plate. De blandede erfaringene med dette læringsprogrammet bidro til at familien Young var blant initiativtakerne til The Bridge School, som for mange vil være kjent fra Neil Youngs årlige veldedighetsarrangement.

Allerede tittelen med de nøye plasserte dottene signaliserer at musikken er stakkato og repeterende, og at enkelte låter mangler den fremdriften og energien som kjennetegner Neil Young & Crazy Horse på sitt beste. Det er spesielt låtene «T-Bone» og «Rapid Transit» som trekker ned helhetsinntrykket for innimellom der det mye fint. Ikke minst låten «Shots».

Neil Young slår i åpningskuttet «Opera Star» fast at han er en rocker og ikke en operastjerne. Dette er hans foreløpige farvel til Reprise Records, og det kan ikke utelukkes at dette er et spark til Reprise som nok ønsket mer styring med produksjonen hans. Vokalen er litt utypisk Young, omtrent som på deler av albumet «Hawks & Doves», og sangen som sådan er helt ok.

På «Surfer Joe and Moe the Sleaze» sparkes det fortsatt mot Reprise-direktøren Mo Ostin. Igjen et fint kutt, som fungerte godt i den liveversjonen jeg fikk høre i 2013. Noen finner kanskje neste låt ut, «T-Bone», underholdende og med mye skjult budskap. Det er kanskje gjemt noe humor her, men jeg synes nesten 10 minutter med «Aint’got no t-bone, got mashed potatos» repetert om og om igjen er i overkant – for å si det forsiktig.Side 1 avslutter med nok en rocker, «Get Back On It».

Side 2 rocker hyggelig av gårde med fine «Southern Pacific» for deretter å gli over i den proteksjonistiske «Motor City». Neil treffer av og til spikeren på hodet med sine politiske budskap («Ohio», «Freedom», «Mideast Vacation», «Living With War»). Andre ganger tryner han skikkelig, men han har alltid oppfordret folk til å tenke selv — det skal han ha. Kjøp amerikanske bilder —ligg unna japanske. «Rapid Transit»? Sangen har faktisk noen fine passasjer og er ikke like plagsom som «T-Bone». Nok om den og mer om det som virkelig er bra med denne plata:

Det desiderte høydepunktet er den nesten åtte minutter lange antikrigssangen «Shots». Kort oppsummert handler sangen om menn som kriger, hustruer som «later som» og barn som forsøker å reparere det foreldrene ødelegger. Dette er sangen som virkelig gjør «Re∙ac∙tor» verd å eie for andre enn oss komplettister. Gitarene flerrer og hyler av gårde. Neil stemme «skjener» nådeløst avsted, og man føler seg fysisk mitt i krigen.

Legg merke til hvordan hvert vers starter med sterkt trykk på første ord: Shots…Children….Machines…Men…Lust…Shots…Shots… Denne sangen har jeg aldri opplevd live, og den står høyt på ønskelista. «Shots» er ikke med på noen offisiell live-skive og nådde heller ikke opp på Greatest Hits-samlingen. Jeg er imidlertid ikke helt alene om min beundring. Rockskribenten Paul Williams trekker i den glimrende boka «Love to Burn» frem låten. Han hevder også at sangen mot slutten av 1970-årene ble fremført solo, og at fremføringen var langt sterkere enn på «Re∙ac∙tor».

FA623DA9-4EF0-4976-8F13-872B2E518148

1982: Neil Young – «Trans»

Første plate for nytt plateselskap, Geffen Records. En må kanskje gi Geffen et lite poeng da de etter hvert saksøkte Neil Young for ikke å gi ut typiske Neil Young-plater(!). Jeg hørte dette albumet i ei platesjappe på midten av 1980-tallet etter tidligere å ha blitt introdusert for «After The Gold Rush», «Comes a Time» og «Old Ways».

Hva var dette? Et 80-talls lydbilde overlesset med synthesizere? På halvparten av låtene sang Neil gjennom en vocoder slik at det skulle være vanskelig å oppfatte teksten. Seinere har jeg fått vite at fremmedgjøringen dette innebærer skulle symbolisere Neils utfordringer med tanke på kommunikasjonen med sin multihandikappede sønn, Ben – Transformer Man indeed. Det var imidlertid de pene og forglemmelige kjærlighetssangene «A Little Thing Called Love» og «Hold On to Your Love» som sammen med «Like An Inca» som gjorde at platen snurret noen runder på platespilleren på åttititallet.

Å bli introdusert til den ellers fantastiske «Mr. Soul» gjennom versjonen på denne plata, vel. «Computer Cowboy», «We’R in Control» og «Computer Age» er «vocoder-sanger» som egentlig har tålt tidens tann bra. Sett i ettertid er kanskje de sterkeste sangene på plata «Transformer Man» (finnes i mer «normal» utgave på «Unplugged») og «Sample and Hold». Sistnevnte med en strofe som i vår digitaliserte verden stadig kommer tilbake til meg: «I need a unit to sample and hold , but not the lonely one, a new design, a new design».

Var Neil Young med denne plata innovativ? Han beveger seg her i et landskap der mine kunnskaper er svært begrenset. Jeg synes likevel dette er et interessant forsøk som har bidratt til det totalbildet vi nå har av Neil Young både som menneske og artist, og nå er jeg faktisk enig med noe Neil selv skal ha uttalt: Han burde kjørt løpet helt ut – vocoder på alle låtene!

1983: Neil Young and the Shocking Pinks – «Everybody’s Rockin’»

Da Neil Young levert inn countryplata «Old Ways 1», ba plateselskapet ham lage mer rock. Skal bli, tenkte Neil. Resultatet ble en plate med 50-tallsinspirert rockabilly-musikk. Andre har påstått at det mest forsonende trekket med «Everybody’s Rockin’» er at den er under 25 minutter lang.

Platecoveret viser Neil Young i rosa, og er såpass smakløst at det blir litt morsomt. Det samme kan kanskje også sies om selve albumet. Plata har noen covere som «Mystery Train», mens andre er Neil-originaler. Dette låter forsåvidt greit nok. Selvsagt trenger vi alle Neil Young-plater vi kan få, men er det en som kommer i nærheten av å være unødvendig er det denne.

Den som leter, vil sikkert finne noe å glede seg over som for eksempel «Wonderin’» og en munnspillsolo her og der, men det er vel få som drar frem «Everybodys’ Rockin» blant Neil Youngs tretti beste album? Selv har Neil Young uttalt at han likte prosjektet, men at han ønsket å gi albumet litt mer tyngde. Han ble imidlertid nektet av plateselskapet. Jeg vet ikke om noe som strengt tatt kunne reddet dette prosjektet til opp mot middels Neil Young-standard. I ettertid har jeg oppdaget at noen faktisk liker dette albumet.

1985: Neil Young – «Old Ways»

Denne plate kalles ofte «Old Ways II» da «Old Ways» med et annet låtutvalg skulle vært utgitt et par år tidligere. «Old Ways I» ble avvist av Geffen — som ville ha noe mer rocka—og fikk, nettopp, «Everybody’s Rockin’». «Old Ways II» er den mest søtladne og reinspikka country-plate Neil Young noen gang har gitt ut. Det er mange bidragsytere på skiva og mye fint felespill. På den tida uttalte Neil Young at fra nå av skulle han bare spille country. Vi vet alle hvordan det gikk.

Neils stemme låter annerledes (mer heseblesende) enn vi er vant til på flere låter og er kanskje preget av at han synger blant annet sammen med Waylon Jennings og Wille Nelson.

«Old Ways» starter med fine «The Wayward Wind» —en låt som ikke er skrevet av sjefen selv. Deretter følger en favoritt: «Get Back to the Country». Det svinger bra av låten, godt hjulpet av den tøffe munnharpen, flott versjon i Oslo i 2008! Andre flotte låter er «Old Ways» der han blant annet synger om hvor vanskelig det er å kvitte seg med gamle (u)vaner, og ikke minst kjærlighetserklæringen til yngstesønnen, «My Boy». Daværende kone, Pegi, får sin hyllest i «Once an Angel». Den svulstigste av alle sangene på plata er nok likevel «Bound for Glory», fin likevel, synes jeg. Albumet avsluttes med «Where are the Highway Tonight», der Willie Nelson igjen får avslørt at han kan synge. Jeg liker denne countryplata —aldri har Neil vært mer country enn her!

I 2011 gav Neil Young & The International Harvesters ut livealbumet «A Treasure», innspilt i tiden rundt «Old Ways». Litt dårlig lyd, men mange fine versjoner av Neils tidlige 80-tallslåter. Høydepunktet er kanskje den til da uutgitte«Grey Riders».

1986: Neil Young – «Landing On Water» 

«Don’t try to tell me
What I gotta do to fit
Don’t try to rescue me,
I’m gonna go with my ship»

Du vet han tremeningen som du treffer en gang hvert femte år på slektstreff. Du hører om ham; han gjør alle de gale tingene og alle ting feil, de færreste liker ham. Og han lager rare lyder. Men så en dag blir du kjent med ham. Han har mye å by på og dere blir venner.

«Landing On Water» (1986) er en slik tremening. Bak det iskalde soundet og de odde trommene befinner det seg mye gull! «Hippie Dream», «Weight Of The World», «Hard Luck Stories» og ikke minst «The Drifter». Det ble spilt inn en rekke videoer til låtene på albumet, ganske så skrudde og litt morsomme! Dette var den andre plata av Neil Young jeg kjøpte på tidspunktet plata ble gitt ut. Den gangen spilte jeg platene jeg kjøpte, og denne fikk utrolig mange runder. Så selvom dette er av Neils aller mest forhatte plater, har jeg et ganske nært forhold til den.

F0339BEB-7EF0-44DA-94DC-A7752C7C9E76

1987: Neil Young & Crazy Horse – «Life»

Selv om ikke alt var gull, er det ingen ting å si på utgivelseshyppigheten. En ny plate per år. «Life» er en mer tradisjonell rockplate enn forgjengerne, selv om det er en del bruk av synthesizere, også her. Plata åpner med fire solide politiske kommentarer: «Mideast Vacation», «Long Walk Home», «Around The World» og «Inca Queen». Så går det det mer på tomgang i rockerne «Too Lonely», «Prisoners Of Rock ‘N’ Roll» og «Cryin Eyes». Det hele avsluttes med to nydelige ballader, «When Your Lonely Heart Breaks» og «We Never Danced». Ei noe undervurdert plate, men ingen klassiker.

1988: Neil Young and the Bluenotes: «This Note’s For You»

Blues? Rock? Geffen-tida er over, Reprise igjen. Dette er det siste av de sjangereksperimenterende albumene på 1980-tallet, og den siste plata før det voldsomme comebacket til mer klassisk Neil Young med «Eldorado» og «Freedom».

Dette var ei plate jeg uansett satte virkelig pris på da den kom. Jeg digget «Ten Men Workin’» og den heidundrende «Hey, Hey». «Sunny Inside» er en sprudlende godlåt, mens «This Note’s For You» definerer mye av det Neil står for.

Men balladene, hvilke ballader! «Coupe De Ville», «One Thing» og «Twilight» er nydelige! Og det finnes en boks med mange fine liveopptak med Neil og bandet på liveboksen «Bluenote Cafe».

1988: Crosby, Stills, Nash and Young – «American Dream»

David Crosby var ute av fengsel og kvartetten trommet sammen sitt første studioalbum siden «Déjà Vu» 18 år tidligere. Gjengen leverer helt ok låter som tittellåten, «Name Of Love», «Feel Your Love» og «This Old House». Ingen ubetinget suksess, men trivelig nok.

1989: Neil Young and the Restless – «Eldorado»

I april 1989 var Neil Young tilbake for alvor! Bare så synd de færreste fikk det med seg da. Minialbumet ble nemlig utgitt for det japanske markedet. Dette er Neil Youngs mest hardtslående album noensinne. Låter som «Don’t Cry», coverversjonen av The Drifter’s «On Broadway» og tittellåten dukket opp på «Freedom» seinere på året, mens «Heavy Love» og «Cocaine Eyes» ble ganske så eksklusive hardtslående godbiter.

1989: Neil Young – «Freedom»

Nå skjønte vi det alle. Neil Young ble relevant igjen. Plata åpner med en akustisk versjon av «Rockin’ In The FreeWorld» og avsluttes med en elektrisk versjon av samme låt. Samme oppskrift som med «My My, Hey Hey (Out Of The Blue)»/«Hey Hey, My My (Into The Black)» på albumet «Rust Never Sleeps» 10 år tidligere. Låttittelen slapp ut av Crazy Horse-gitaristen Frank Sampedro i februar samme år da de var på turné. Neil plukket den opp, og traff tidsånden perfekt. Berlin-muren falt, og resten er historie. «Freedom» byr på veldig mye fint fra både rockeren og folksangeren Neil Young.

Jeg lar det bli med dette. Denne plata tilhører ingenlunde Neils vanskelige platetiår, kritikerne var igjen på hans side. De neste fem årene ble det gull av det meste Neil Young laget.