A7277BE2-EF64-4328-A8AB-3BF5D0BD420EPlateanmeldelse: Phoebe Bridgers – «Punisher» (album, 2020)

Samme dag som rockeikonene Dylan og Young slapp nye (og gamle) plater, så kom også Phoebe Bridgers ut med sitt andre album, «Punisher». Det er verdt å nevne, for la oss bare innrømme det: Ja, det er gøy når de gamle gutta slipper nytt materiale, men er det egentlig så veldig interessant? Dylanologene og Neil-folka får ha meg unnskyldt, denne «yngre» delen av Popklikk har brukt helgen på Phoebe!

Og for en nydelig plate «Punisher» har blitt! Den kjennes også viktig. Bridgers overrasket indie-scenen med debuten «Strangers In The Alps», en plate kjennetegnet av både up-tempo indie og lavmælt folk-pop. Hun fortsetter i samme sporet på denne plata, med et noe bredere uttrykk og en større lydmessig palett. Her er både strykere, blåsere og ymse med-vokalister med på å heve både den enkelte låten og helheten.

På sitt mest intime kan Bridgers nok minne mye om Elliott Smith, som også er en uttalt helt for henne. Men, tekstene hennes er mindre kryptiske enn heltens. De slår mer rett på og drives fram av sensibilitet både for det spesifikke ordvalget og finurlige rim. Det er store og små følelser i «Punisher», men nok mer «levd liv» enn det som var tilfellet på debuten.

I tiden etter debuten har Bridgers gitt ut plater med Boygenius (sammen med Lucy Dacus og Julien Baker) og Better Oblivion Community Center (sammen med Conor Oberst). Det kan nok være at disse samarbeidsprosjektene har spisset låtskrivingen hennes noe.

I de fleste av låtene på «Punisher» tør Bridgers å være relativt «smålåten». Tekstene underbygges av sobre arrangementer der en gitar her eller en blåser der underbygger Bridgers’ overbevisende vokal. Hun synger sjelden med «stor lyd», men alltid med en tyngde som virker perfekt kalibrert med det den enkelte sangen trenger.

1E23D0DB-46A4-4862-8F70-1DDFB0F19989

Ved første lytting flyter de lavmælte låtene kanskje noe inn i hverandre. Dette er ikke noen kritikk, for «Punisher» er et mer helstøpt album enn debuten. Den hadde noen vanvittig sterke enkeltlåter, men her er det helheten som virkelig står fram. Låtene bruker noe mer tid på å åpenbare seg, men gjentatt lytting betaler seg. Små detaljer kryper fram og avslører pop av den intelligente sorten!

Jeg tenker egentlig at her bør det bare lyttes, men la meg nevne noen låteksempler. «Garden Song» er ganske nede, med et insisterende gitarspor og småskurrete lydeffekter som ligger under Bridgers’ nydelige vokal. Teksten pirrer og gjør meg nysgjerrig, hva er egentlig i gjære her: «Some day I’m gonna live / in your house upon the hill / and when your skinhead neighbor goes missing / I’ll plant a garden / in the yard…”

«Kyoto» trekkes tempoet et hakk eller to opp, i det som er platas åpenbart mulige hitlåt. Store trommer, blåsere og strykere svirrer rundt i en låt som nok handler om turnelivets mange strabaser. Det er fett å være i Kyoto, åpenbart, men hvem vil ikke egentlig bare hjem til det kjente og kjære?

Avslutningslåta «I Know The End» starter rolig, men utvikler seg til støypop, med noe av den samme skjevheten som Sufjan Stevens fikk til så fint på «Illinois». Kanskje dette er veien videre for Phoebe Bridgers? Noe lengre og mer utflytende låter som utforsker de mer skurrete delene av indie-folksegmentet? Den som lytter får vite. Det som er helt sikkert er at Phoebe Bridgers er en artist det er all mulig grunn til å følge tett i årene som kommer!

Foto: Franck Ockenfels (Promobilde)