296CAD10-2FD7-4174-9711-4B4CEDEFC236Plateanmeldelse: Kevin Morby: «Oh My God» (album)

Dette svelger jeg rått! Kevin Morby har fire album med til dels lavmælt folk-rock og halv-skurrete indie-pop bak seg. På dette femte albumet, har den godeste Kevin gått hen og laget en kosmisk pop-plate med beina godt plantet i amerikansk musikkhistorie. Her er det popmelodier, 70-tallsrock, visesang, dryss av gospel og hint av jazz: alt dette i et konseptalbum om religion skrevet av en selverklært ateist!

Dette høres kanskje ut som en munnfull og vel så det. Joda, det er litt å gape over her. Morby synger eller roper «oh my god!» eller «oh my lord!» i et flertall av sangene og bare låttitlene gir sterke hint. Er det for mye, da? Jeg mener det ikke er det. Morby, bandet og produsenten klarer å variere nok over hans litt monotone vokal til at nysgjerrigheten bevares gjennom fjorten spor.

Av og til høres Kevin ut som sønnen til Bob Dylan eller Leonard Cohen, andre ganger er han på tur med Velvet Underground-dimensjonerte gitarer, før saksofoner eller gospelkor som ikke hadde vært malplassert på en Spiritualized-plate løfter lytteren. Kanskje et lite steg nærmere noe åndelig, uten at det nødvendigvis blir utøvende religion av det?

At «Oh My God» er en ambisiøs plate høres fra første låt. Her finner vi tittellåta: en pianodrevet låt som inneholder nesten alle elementene plata kjennetegnes av! En fantastisk innledning med en ganske sløy saksofon-solo som avslutning. Vakkert er det! «No Halo» introduserer orgel og håndklapping, til stor effekt. Et stort refreng, distinkt bass og en herlig tverrfløyte og tonen er satt fra disse første sju minuttene av albumet.

Som konseptalbum er dette musikk som fortjener at lytteren setter seg ned og tar seg litt tid. Det er ingen hit’er eller åpenbare singler her, snarere en «mood» som setter seg etter en lytt eller tre. Noen låter til må likevel nevnes. «OMG Rock’n Roll» er Morby som kanaliserer sin indre Lou Reed med skranglegitar og en veldig tilstedeværelse, men så overrasker han ved å avslutte låta med et «englekor» som sender oss rett ut i kosmos.

«Hail Mary» er en låt der Morby går gjennom en vennegjengs ulike skjebner over et americana-lydspor med driv og en herlig orgel-solo som sender oss rett til Garth Hudson, «The Big Pink» og The Bands storhetstid. Home run og vel så det. «Savannah» er en nydelig ballade som høres ut som den er spilt inn i en kirke, mens «Sing a Glad Song» er det nærmeste vi her kommer Morbys tredje plate, «Singing Saw».

OMG der altså. Ikke så mye mer å si.