Erik er klar for Øya (Foto: Anders Husa)

Erik er klar for Øya (Foto: Anders Husa)

Popklikk har spurt musikkelskere om deres forhold til Øyafestivalen. De beste minnene, hva man bør sjekke ut i år og hvilke artister de drømmer om til neste år.

Samuel T. Herring

Samuel T. Herring

Musikkjournalisten, bloggeren, fashionistaen og reiseløven, Erik Valebrokk, gir deg utsøkte tips med tanke på artistvalg på årets Øya og ser ikke bort fra at Gilbert O’Sullivan dukker opp om noen år. Om han velger et Fred Perry antrekk når festen starter er uvisst, men Popklikk har trua. Erik er tross alt en spritz-drikkende fashionista.

Du kan lese Eriks supre blogg, Mitt liv som Erik, her. Han kommer til å dekke Øya, så følg med.

– Dine tre beste Øya-minner så langt med begrunnelse?

– Madness i 2009 – Du blir bare i så intenst godt humør av å høre dem, og dette var vel første og fremdeles eneste gang de har spilt i Norge?

deLillos

deLillos

– deLillos i ??? – Som i år åpnet deLillos lørdagen – i strålende vær – og det var rett og slett bare så ufattelig trivelig. Det var mange år siden sist jeg hadde sett dem, og jeg ble minnet på hvilket suverent liveband det er.

– Janelle Monáe i 2014 – Det var andre gang hun spilte på Øya, men jeg så henne ikke første gang. Jeg tror knapt jeg har sett maken til velkoreografert, stramt og forrykende show på en scene noen gang. Janelle Monáe er rett og slett en kvinnelig James Brown.

– Anbefal fire artister man bare må se i på årets Øyafestival?

Ben Watt

Ben Watt

– Chic feat. Nile Rodgers på onsdag – Dette kan komme til å bli tidenes festkonsert. «Everybody Dance», «Le Freak», «Good Times, «We Are Family», lista er lang, og det blir også innslag som «Upside Down», «Let’s Dance», «Like A Virgin», «Get Lucky» og andre låter Rodgers har vært involvert i.

– Lianne La Havas på torsdag – Jeg har høye forventninger til den britiske soulsangeren Lianne La Havas. Den nye platen «Blood» er nydelig, og jeg håper også på å høre kremlåter som «Is Your Love Big Enough?», «No Room For Doubt» og «They Could Be Wrong» fra debuten.

Gilbert

Gilbert

– Future Islands på fredag – Jeg gleder meg helt vilt til å se Samuel T. Herring i levende live på en scene. Tidenes mest corny frontfigur er klar for Norge. Yay!

– Sturgill Simpson på lørdag – Simpsons moderne kosmiske country er et veldig atypisk, men spennende valg for Øyafestivalen. Angivelig er estiske Laur Joamets en av de beste countrygitaristene som har kommet rekende på svært lenge.

– Hva er det beste med Øye-festivalen og hvordan vil du rangere den sammenlignet med andre festivaler.

Et av årets beste album

Et av årets beste album

– Det jeg liker så godt med Øya er muligheten til å sjekke ut nye navn. Om bookingen ikke er like fantastisk hvert år (2014 var eksepsjonelt bra) er det alltid mye spennende å sjekke ut, og du får alltid noen positive nye bekjentskaper. I motsetning til nesten en hvilken som helst annen festival er selv toppnavnene på Øya ofte artister mange ikke har hørt om. I år er vel de to mest allment kjente artistene deLillos og Susanne Sundfør, og det sier i grunnen det meste.

– Om du kunne velge helt fritt; hvilke fire arister/band hadde du booket inn til neste års Øyafestival?

– New Order – Jeg har aldri sett dem og har en mistanke om at det vil være en strøken konsertopplevelse. Musikalsk passer de også godt inn i festivalens profil.

The Smiths

The Smiths

– Chvrches – Jeg stormdigger Chvrches og synes stemmen til Lauren Mayberry er noe av det kuleste som finnes innen popmusikken akkurat nå. Det kommer ny plate i september, så da har trioen bra med låter til å fylle et suverent festivalsett.

– Ben Watt eller Tracey Thorn solo – Aller helst ville jeg sett en gjenforeningskonsert med Everything But The Girl, men en av dem er veldig mye bedre enn ingen av dem. EBTG er blant mine virkelige favorittartister her i verden, så det hadde vært stort.

– The Margarets – En full gjenforening av det beste norske popbandet ever hadde vært en fryd. Da forutsetter jeg at sangeren Alex Rinde blir frisk. Nå er riktignok tre av

KB

KB

medlemmene – Alex, Rune Berg og Ronnie MAG Larsen – aktuelle med plate under navnet Giske, men jeg vil se alle fem sammen på en scene igjen, med de gamle låtene.

 – Er tiden moden for at kremartister som Eldkvarn, Leo Sayer og Vazelina Bilopphøggers entrer scenen på Øya?

– Ja visst, for ikke å snakke om Gyllene Tider, Gilbert O’Sullivan og… ehhh. Hellbillies.

– Om man ser bort fra musikken; hva er det beste med Øya-festivalen?

– Den generelt gode stemningen og at man alltid treffer masse kjentfolk. Sånn sett er Øyafestivalen for så vidt i godt selskap.

Klassiker

Klassiker

 – Årets tre beste album så langt i år? 

– Dawes – «All Your Favorite Bands». Alt klaffer for Taylor Goldsmith og kompani på fjerde forsøk. DE låtene, DE arrangementene. Får jeg et ekstra Øya-ønske velger jeg dem.

– Rhiannon Giddens – «Tomorrow Is My Turn». Carolina Chocolate Drops-sangeren har gitt ut en fantastisk samling med tolkninger av låter av blant annet Odetta, Nina Simone, Patsy Cline og andre størrelser, samt én selvkomponert sang som passer perfekt inn i helheten.

– Jamie xx – «In Colour». Mens vi venter på ny plate med The xx er trioens musikalske «hjerne» Jamies første soloplate god å ha. Den er mer variert og lysere enn The xx-platene, derfor tittelen. Antar jeg.

Father John Misty

Father John Misty

 – Velg mellom følgende artister:

 – The Jam eller The Clash?

– The Clash. «London Calling» var platen som en gang for alle forandret måten jeg oppfatter musikk på. Den fortalte meg at alt er mulig og at det er en dyd å være så sjangerblind som mulig.

 – Father John Misty eller Tame Impala?

– Father John Misty. Har hørt for lite på Tame Impala, så her gir svaret seg selv.

– Wilco eller Tom Petty?

– Begge var bedre før, men jeg velger meg Tom Petty.

Donna

Donna

– Pink Floyd eller Fleetwood Mac?

– Den er tricky… Her klarer jeg ikke velge.

 – Pommac eller Villa Farris?

– Villa Farris. Det er kanskje den aller beste brusen. For øvrig heter den bare Villa nå og har gjort det lenge, men jeg kommer alltid til å kalle den Villa Farris.

 – The Faces eller Donna Summer?

-Donna Summer. The Faces (og Small Faces) har aldri gjort noe større inntrykk på meg.

– Dexys Midnight Runners eller The Smiths?

– The Smiths. I løpet av fem korte år ga de ut den mest komplette og fantastiske katalogen siden The Beatles, og ingen har gjort noe lignende etter dem.

– Kate Bush eller Prince?

– Utvilsomt Kate Bush. Kvaliteten på det Prince driver med er så ujevn at jeg nesten blir sur, mens Kate Bush – de få gangene hun gir ut ny musikk – er utrolig spennende og interessant.

 – Beck eller Thåström?

– Som gammel Ebba Grön- og Imperiet-fan er jeg ikke i tvil om at det må bli Thåström. Han var veldig bra sist han spilte på Øya, og jeg tipper det blir kanonbra denne gangen også.