Gruff

Gruff

Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.

Gruff Rhys:  «Babelsberg» (album)

Etter noen nydelige, om enn til tider ujevne, plater lander Super Furry Animals-sjefen Gruff Rhys med sitt femte soloalbum. Et stort pop-album, fylt med crooner-ballader, litt country-twang og strykere. Av og til høres Gruff nesten ut som Leonard Cohen, mens vokalen i andre låter sender tankene i retning Stuart Staples fra Tindersticks eller Lee Hazlewood. Tekstene er av det metaforiske slaget, men jeg har på følelsen at tittelen «Babelsberg» henspiller på et slags Babel der alle roper høyt, men i økende grad ikke forstår hverandre. Litt politisk bitt der, altså. Låtene er uansett supre, små lommesymfonier a la Scott Walker eller the Beatles… eller bare Super Furry Animals. (Espen D.H. Olsen).

Josh Rouse

Josh Rouse

Josh Rouse: «Love in the Modern Age» (album)

Josh Rouse har hatt får vane å lage musikk pakket inn i en varm produksjon og låter som ofte nikker i retning pop med velposjonerte doser americana. På «Love in the Modern Age» har han senket musikken ned i et lydbilde der synth og elektronikk trekker i de fleste trådene. Et overraskende grep det tok litt tid å takle. Men når låtene først fester grepet, flyter de avgårde på en sval og behagelig måte. Det tilsynelatende «kjølige» lydbildet varmes gradvis opp, og låter som i utgangspunktet virket stivbeinte, viser seg å være både attraktive og lette til bens. At jeg nå og da kjenner  duften av Prefab Sprout, Steely Dan og Yacht-rock, er en hyggelig bonus. (Espen A. Amundsen)

Silver Lining: «Heart And Mind Alike» (album)

Pelicat

Pelicat

Det er aldri feil med litt god og engasjert country-rock en sommerkveld. Eller utover høsten. Vi trenger ikke gå lenger enn til Oslo-bandet Silver Lining for det. «Heart And Mind Alike» er en plate som syder av americana, 70-tallsgitarer, pedal steel og smellvakre vokalharmonier. Her er det to kvinnelige vokalister som hovedsakelig styrer showet, men jeg må si at dette gir meg Gillian Welch/David Rawlings-vibber. Ja, så bra er dette. Hadde disse folka bodd i Nashville eller Austin, hadde det nok vært Ryman Auditorium neste. (EDHO)

Pelicat: «Tell Me I’m Wrong» (singel)

 Pelicat er en norsk kvartett som gis ut den finfine labelen Sellout! Music (sammen med blant andre power-pop’erne Beezewax). Dette er skikkelig god gitar-basert indie-rock som overrasker to-tre ganger i løpet av de drøye tre minuttene vi får servert. Innledningen har noe britpop-aktig over seg, med litt hes og raspete vokal over fine harmonier. Så skifter Pelicat gir litt over halvveis og støyer på godt, gammelt nittitallsindie-vis, før vi er tilbake i en drivende, overbevisende gitar-rocker. Ser fram til fortsettelsen!(EDHO)

Silver Lining

Silver Lining

Jenny Hval : The Long Sleep (EP)

«The Long Sleep» består av  ulike låter som følger hverandre i en tett kronologi. Åpningslåta «Spells» har fin meloditeft med interessante vokalharmonier og spennende bruk av blåsere over et enkelt rytmespor. «The Dreamer Is Everyone in Her Dream» inntar en betagende skjørhet med spinkle pianoakkorder, som gradvis forflyttes til et mer krevende og abstrakt landskap. Tittellåta følger opp med en langsom droneaktig synth-bevegelse som etterhvert tar form av en malstrøm, lik en atmosfærisk trakt trekkende mot et nullpunkt. Jenny Hval lager personlig og annerledes musikk som er relativt fri for etablerte konvensjoner, nedslitte sjangre og forbruk. Og godt er det. (Eivind Sigurd Johansen)

Ole & Silje Huleboer : Tonight (singel)

Dette er en ny låt i påvente av det nye albumet; «We’re Making Music». Det er en frisk og likefram framføring uten store fakter. Men «Tonight» setter seg behagelig til rette på en stol i øregangen, før den går rett i kroppen, og blir værende der. Det er en sånn låt. Gitarakkordene er slett ikke opplagte, men fungerer mesterlig med sangmelodien. «Tonight» får meg til å tenke på tidlig Beatles, da kassegitarene kom fram. Låta kunne også passet strålende i en film, ikke ulikt temaet fra «La La Land». (ESJ)

Jenny Hval

Jenny Hval

Nora Konstanse: «Pendulum» (singel)

Det er mange om beinet i den litt brede folkindie-sjangeren for tiden. Nora Konstanse er et interessant tilskudd her, med en riktig så fin melodi, som til stor grad bæres av hennes fine vokal og ikke minst en lekker produksjon som svaier og svinger med låtas skiftende stemninger. Jeg leter etter noen knagger å henge dette på, men tenker at dette er ganske så friskt og særegent. Ja, ok da, noe av stemningen minner om svenske Säkert og Phoebe Bridgers, men dette står veldig bra på helt egne bein. (EDHO)

Arabs in Aspic : De dødes tjern (singel)

«De dødes tjern» liker jeg best. Den har et åpent og formfullendt tema for piano og kassegitar, som både er elegant og flott løst. Miksen er rolig og stødig, slik at detaljene i innspillingen kommer klart fram. Låta har en fin utvikling, som etterhvert trekker i retning mot Wishbone Ash på sitt beste. Hva de synger om er jeg mer usikker på. Men det er en kul låt.  «Step into the fire» opplever jeg først og fremst som konvensjonell syttitalls-marinert tungrock. På ingen måter nyskapende, men engasjerende og med høy stilkarakter, om enn mer statisk enn tittellåta. (ESJ)