8C42070C-1EAB-4C75-AB24-6B4AD4FB12E2Popklikk-redaksjonen har diskutert og småkranglet seg fram til 55 album vi mener er blant årets beste så langt. Lett var det ikke, men etter et par runder håndbak og minst to kasser med Pommac importert fra Sverige, kunne vi slenge beina på bordet. Her følger noen velvalgte ord og en ekstremt sterk spillelist:

Bruce Springsteen – «Western Stars» (album)

På sitt nittende album går Springsteen musikalsk relativt nye veier! Han hentet fram den ofte tungt orkestrerte musikken signert artister som Glen Campbell, The Walker Brothers, Dionne Warwick og Harry Nilson, gjerne ført i pennen av sentrale låtskrivere som Jimmy Webb og Burt Bacharach/Hal David. Ser vi til mannens egen produksjon er det album som «Nebraska» og «Tunnel of Love» som kanskje ligger nærmest.Viktigere er at «Western Stars» er et helstøpt album med en helt egen tone – en plate du gjerne hører fra start til slutt mens tekstene kryper langsomt inn i bevisstheten og låtstrukturene åpenbarer seg lagvis slik at hver nye lytting gir en gevinst – akkurat som det skal være med virkelige gode album.

Fruit Bats: «Gold Past Life» (album)

Fruit Bats har mange likhetstrekk med artister som Crowded House, The Shins, Pernice Brothers, Kinks og Paul Kelly. Hvilket igjen betyr at Fruit Bats lager svært melodiøs popmusikk som det er nesten umulig ikke å bli svært glad i. Låtene på «Gold Past Life» er pakket inn i et varmt, luftig og delikat lydbilde der både tilbakelente synther og steelgitarer leker seg i bakgrunnen. Det føles nesten som om låtene svever rundt i en luftballong. Flere av sangene drives framover av ivrige kassegitarer og tangenter som tilfører musikken en positiv og smittende energi. Men også når tempoet senkes en anelse, slår det gnister. Når platas tre ballader også treffer blink, er det bare å sette elleve kryss i taket og vurdere å hente fram barnetroen igjen. For vi er definitivt frelst!

Strand Of Oaks: «Eraserland» (album)

«Eraserland» bugner over av vellyd og tidvis storslåtte og melodisterke låter. Godt hjulpet av folk fra My Morning Jacket og medprodusent Kevin Ratterman maner Timothy Showalter fram rocka og tidvis hardtslåenende musikk. Det kanskje fineste med «Eraserland» er at det store og mektige lydbildet aldri står i veien for de gode melodiene. Noe «Ruby», «Final Fires», «Weird Ways» og «Keys» er svært gode eksempler på. Flere av låtene, og da kanskje spesielt «Visions», har et drømmende slør hengende over seg som tilfører låtene en sårbar og følelsesladet dimensjon.

Robert Forster: «Inferno» (album)

Å høre Forsters særegne stemme er alltid en sann glede, en glede som forsterkes når hans kone, Karin Baümler, bidrar med både vokal og fiolin på enkelte av låtene. Noe «This Morning» er et lysende eksempel på. Platas ni spor er pakket inn i et perfekt temperert lydbilde som tilfører musikken en positiv energi og store doser med kunstnerisk overskudd. Med unntak av «Inferno (Brisbane In Summer)» og «I’m Gonna Tell It», er dette en rolig og harmonisk plate der det gis mye rom til kassegitarer, fiolin og piano. Flere av låtene, som for eksempel nevnte «This Morning», «Life Has Turned A Page» og «One Bird In The Sky», er ganske enkelt nydelige.

Better Oblivion Community Center: «Better Community Center» (album)

For en flott overraskelse! Phoebe Bridgers ga ut en av de fineste platene i 2017, og Conor Oberst er en folkindie-veteran med et utall plater og prosjekter under beltet. Sammen har de laget et album som kombinerer deres styrker som troverdig vokal, til dels kryptiske tekster og øre for melodier som både kan være umiddelbare eller smyger seg innpå lytteren. Legg til noen skurrete gitarer her og sterke bandinnsatser der, og en ganske så fullendt plate er resultatet, godt hjulpet av fra folk fra band som The Yeah Yeah Yeah’s og Dawes.

Erlend Ropstad: «Brenn siste brevet» (album)

Erlend Ropstad leverer med trass, vilje og ubøyelig opposisjon, ni nye låter. Alle er av høy kvalitet.  Samtidig gir han nytt håp til rock med engasjement og høyspente elektriske gitarer. Det er ikke behov for fredning, støtteordninger eller musealt eierskap, likevel. Denne plata er fandenivoldskfresk og tidsmessig relevant. På «Brenn siste brevet» er det mye å like. Et insisterende deja vu med musikkens rungende frihetsbrøl. Sangene kan knyttes til en stolt svensk/norsk tradisjon, med inspirasjon fra Springsteen på sitt aggressivt og melodisk beste. 

6E168C19-B88C-41A7-A21C-1B29D6AB9206

The Delines: «The Imperial» (album)

På sitt andre album overbeviser The Delines nok en gang med elegant og svært iørefallende musikk i et landskap der rock og americana rusler side om side. Vokalist Amy Boone fremfører låtene, skrevet av bandets gitarist Willy Vlautin, med både innlevelse og troverdighet. Tekstene, som ofte handler om mennesker som lever litt på utsiden av normalen, er særdeles gode. Når lydbildet krydres med blåsere og koringer, og tankene flyr til Lambchop, eksploderer lykketermometeret. Da Vlautins forrige band, The Richmond Fountains, takket for seg, gikk vi rett i kjelleren. Etter å ha hørt «The Imperial» og forgjengeren, er lyset slått på igjen. Bravo!

Sharon Van Etten: «Remind Me Tomorrow» (album)

Det tar litt tid før «Remind Me Tomorrow» faller på plass. Musikken byr på mye motstand og virker umiddelbart som litt seig og vrien, men da Popklikk-redaksjonen var i ferd med å legge på røret brast demningen og oversvømte oss med låter som plutselig våknet til liv. Som foreksempel «No One’s Easy To Love», «Comback Kid», «Malibu», «Seventeen» og «You Shadow». Og vips, så var vi med på notene. Selvom lydbildet tidvis preges av et mørkt bakteppe, som på mektige «Jupiter 4», siver ofte lyset inn gjennom sprekkene. Liker du artister som Polly Jean Harvey, Springsteen, Nick Cave, Suicide og The Cure er mye gjort.

Peter Perrett: «Humanworld» (album)

Peter Perrett, best kjent som fronfigur i legendariske The Only Ones, knaller til med sitt andre blinkskudd på to år! Etter en usedvanlig lang pause, dukket Perrett i 2017 opp med fantastiske «How The West Was Won». Når han to år senere ruller ut «Humanworld» er det bare å slippe jubelen løs. Godt hjulpet av to sønner fortsetter Perrett å lage knallsterke rocklåter som sender tankene til alt fra The Rolling Stones og The Velvet Underground til The Waterboys og The Psycedelic Furs. Miksen av Perretts særegne og skjøre stemme, de gode melodiene, det intense og «kaotiske» lydbildet og de svært oppegående tekstene, får oss til å konkludere med at «Humanworld» er blant årets desidert beste og tøffeste rockalbum så langt.

Bill Callahan: «Shepherd in a Sheepskin Vest» (album)

Lydmessig er «Shepherd in a Sheepskin Vest» Callahans mest tilgjengelige til nå. Det er nydelig folk i bunnen her, med noen køntri-tendenser. Ståbass, akustisk gitar og vispende trommer er grunnstammen i de fleste låtene. Hans dype stemme og særegne vokalfrasering sender flere ganger tankene i retning av Leonard Cohen. Det er en særegen vibb her og det er både beroligende, befriende og tankevekkende å ha Bill Callahan på besøk i stua eller i hodetelefonene. Det er en vakker, tankevekkende og gjenkjennelig plate Bill Callahan har laget. Seks år var ikke for lenge å vente på perler som denne fra «Son of the Sea»: «the panic room is now a nursery / and there’s renovators renovating constantly». En hverdagslig triumf der altså!

Son Volt: «Union» (album)

«Union» er et av Son Volts beste album. At enkelte av sangene spenner litt bein på hverandre og koster rundt i det samme bøttekottet, gjør ingenting så lenge kvaliteten på låtene holder høy klasse. Og det gjør de. «The 99», «Devil May Care», «Reality Winner», tittellåta og «The Reason» er i følge våre ører utmerkede låter. For Popklikk er sistnevnte, der ekkoet av The Byrds ligger på lur, et av årets musikalske høydepunkt så langt. Jay Farrars evne til å mikse svært iørefallende låter med et tekstmessig univers med plass til store doser empati og kritiske rykninger, er både beundringsverdig og et bevis på at han fremdeles er en ypperlig låtskriver med mye på hjertet.

Aldous Harding: «Designer» (album)

Godt hjulpet av produsent og trollmann, John Parish, har Harding, ved hjelp av nylonstrenger, akustiske gitarer, piano, fiolin, mellotron, blåseinstrumenter, strykere, congas og noen snodige lyder, laget et album som rusler avgårde med nydelige melodilinjer under armen. De fine og merksnodige tekster gjør at man spisser ørene litt ekstra. Låtmaterialet på «Designer» holder jevnt over en meget høy klasse, men låter som «Fixture Picture», «Designer», «The Barrel» og «The Weight of The Planet» er så til de grader suverene at vi snakker verdensklasse. Aldous Harding har utvilsomt laget et av årets beste album så langt, et album et sted midt i mellom Nick Drakes og Nicos musikalske universer.

7B17D795-4CB6-43B2-8E40-2AFF5E8944DB

Drugdealer: «Raw Honey» (album)

Drugdealer aka Michael Collins lager på sitt andre album, godt hjulpet av blant andre Weyes Bloods Natalie Mering, Douige Pool og Harley Hill-Richmonds, deilig og tidvis solfylt musikk med minst ett ben vandrende rundt i gatene i Laurel Canyon. Låtene hentet i hovedsak sin kraft og inspirasjon fra 60-0g 70-tallet, og artister som James Taylor, tidlig Chicago, Boz Scaggs og John Lennon. Vi snakker med andre ord om en herlig miks av softpop, singer/songwriter, americana og yacht-rock. Etter å ha vrengt ørene rundt «Honey», «Lonely», «Lost In My Dream» og «If You Don’t Know, You Never Will», vil du oppdage at «Raw Honey» er en liten perle av et album.

The Loch Ness Mouse: «The Loch Ness Mouse II» (album)

Allerede etter første gjennomlytting var det aldri tvil om at musikken på «The Loch Ness Mouse II» er både spenstige og svært tiltalende. Vi snakker elegante bevegelser over lista og myke landinger. Vi snakker låter som henger sammen som perler på en snor, og bør høres som en helhet snarer enn som enkeltlåter. Og vi snakker en produksjon med så mye luft, kjærlighet og estetisk teft at lykketermometeret slår hjul. The Loch Ness Mouse viderefører mye av den samme estetikken og elegansen som løftet deres forrige album rett til himmels. Kanskje litt mer nedpå denne gangen, men bandet lager fortsatt poplåter som er både myke, elegante og uimotståelige.

Santana: «Afrika Speaks» (album)

Dette er Santana med band i studio, som fyrer med energi lik et russisk kraftverk. Musikken puster i voldsomme øyeblikk av frihet og musikalitet. Til sammen spilte de inn nesten 50 låter i løpet av 10 dager. Så, det kommer mer. Musikken henter inspirasjon fra mange tradisjoner, uten å gå seg vill. Her er rock som groover og fusion som gir mening. Santana spiller med et hårete hjerte, pedalen i bånn og masse sustain. «Africa Speaks» er sjelevrengende nødvendighet. Dette er Santana og Buikas bidrag for å løfte verden til ny vibrerende vitalitet. Syngende vinder og gråtende beist.

I Was A King: «Slow Century» (album)

På «Slow Century» har I Was A King gått «ad fontes» og hanket inn selveste Norman Blake fra Teenage Fanclub som produsent. Ringen er altså tilsynelatende sluttet siden bandet slo gjennom med singelen «Norman Bleik» på debutplata fra 2009Resultatet er en slående bra plate der myk powerpop av og til møter et litt drømmende pop-uttrykk kjent fra Anne Lise Frøkedals soloplater. Powerpopens skimrende gitarer og en stødig rytmeseksjon er basisen i de fleste låtene, men det er virkelig vokalharmoniene og samsyngingen til Strømstad og Frøkedal som løfter det hele ett hakk eller to. «Slow Century» er en effektiv og konsis plate. De tolv låtene gjøres unna på rundt halvtimen.

Jenny Lewis: «On The Line» (album)

Lewis beveger seg fremdeles i et landskap der popmusikken og de gode melodiene legger premissene. Måten 70-talls vibber blandes med spor av 80-tallets tidvis storslåtte og voluminøse produksjonsmetoder, tilfører plata et kraftfullt og tettsittende lydbilde der Lewis melankolske og drømmende ballade-pop trives svært godt. Åpningstrioen, «Heads Gonna Roll», «Wasted Youth» og «Red Bull & Hennessy», er låter med gullkanter, men tittellåta, «Hollywood Lawn» og «Party Clown» er også meget sterke. At Lewis fortsetter å synge som en gudinne, som muligens kan ha hentet noen få dråper inspirasjon fra Stevie Nicks, Kate Bush og Chrissie Hynde, gir plata et ekstra løft.

Cass McCombs: «Tip of the Sphere» (album)

«Tip of the Sphere» er en samling nydelige poprock-låter, særpreget av sterk melodifølelse, et øre for detaljer og et særdeles behagelig lydbilde. Vi liker gjerne å lete etter åpenbare referanser når vi lytter til ny musikk, men «Tip of the Sphere» er rett og slett en Cass McCombs-plate! Det er kanskje noe 70-tallsaktig over både lydbildet og «attitude» her, men først og fremst hører vi tolv gjennomarbeidete låter som har blitt til et helhetlig album. Det er en mer variert plate enn soft-pop’en på «Mangy Love» fra 2017; Cass gir klassiske rockegitarer litt mer plass på noen låter, mens han er nærmest dronete og «kosmisk» på andre. Det er detaljert og nede, men også distinkt og særdeles godt produsert.

8185626B-DD99-4FDA-8BE4-85FCAAC25661

Craig Finn: «I Need A New War» (album)

The Hold Steadys’ frontfigur Craig Finns siste bidrag i triologien som startet med «Faith In The Future» (2015), er låtskriverkunst på sitt beste. Om du liker Springsteen og Willy Vlautin (Richmond Fountain, The Delines) og Mark Eitzel, er denne plata som skapt for deg. Som alltid rir Finn inn i låtene med melodiene godt plassert i sadeltaskene, og som historieforteller er han helt fenomenal. Produksjonen er gammeldags og moderne på en og samme tid, og lydbildet krydres ofte med blåsere og deilige harmonier. Tekstene er fylt opp med et persongalleri som både leter, lengter, sliter og håper. Et fascinerende persongalleri som ikke slipper taket før klokka slår tolv.

E.B. The Younger: «To Each His Own» (album)

Vokalist og gitarist i Midlake, Eric Pulido, sitt debutalbum er en melodiøs gavepakke for folk som setter pris på pop med røtter i den amerikanske vestkysten. Liker du artister som Father John Misty, Harry Nilsson, Rayland Baxter, Teddy Thompson og Dan Auerbach, er dette plata for deg. Det luftige lydbildet, der palmesus, tangenter, kassegitarer og deilige koringer ofte spiller hovedrollen, er både lettbent og tiltalende. Stort nærmere softpop, eller for den saks skyld, yachtrock, kommer man ikke i dagens musikkunivers. «To Each His Own» er som skapt for sol, sommer og bølgeskvulp.

Cate Le Bon: «Reward» (album)

På sitt femte album smeller walisiske Cate Le Bon til med et feiende flott popalbum som er både lett å like, litt vindskeivt og en anelse snodig. Flere av låtene vakler på sjarmerende vis avgårde på litt for høye hæler, noe som tilfører musikken både friskhet og originalitet. Ved hjelp av en fascinerende miks av pop, jazz, electronica og funk, makter Le Bon å lage musikk som er både variert, melodiøs, interessant og utfordrende. Åpningslåta «Miami», med synth og saksofon, er både repetitiv, fin og sær, før melodiene gis litt større plass på to av platas beste spor, «Daylight Matters» og «Home To You». På et annet høydepunkt, «Mother’s Mother’s Magazines», blandes post-punk, jazz, krautrock og funk på finurlig vis. «Reward» er et album som, foruten å ikke gi ved dørene, definitivt også åpner noen (dører).

Vampire Weekend: «Father Of The Bride» (album)

11 år etter sitt kritikerroste debutalbum slipper vampyrene fra New York et album som sprudler litt i alle retninger. Tidvis låter det så frisk at man griper etter Juicy Fruit-pakken, andre ganger får man følelsen av å svaie i en hengekøye i karibien. Bandet høres fremdeles ut som seg selv; litt sånn Paul Simons «Graceland» møter storbyen, men enkelte av låtene leker seg også i et americana-landskap ikke ulikt det for eksempel David Lindley og Deerhunter holder på med. Men «Father Of The Bride» er først og fremst et uhyre melodisterk plate pakket inn i en svært luftig, sprelsk og energisk produksjon. I overkant mange spor, javel, men med låter som «Harmony Hall», «This Life» «Big Blue og «2021» kan de ikke unngå å erobre verden nok en gang.

The Dream Syndicate: «These Times» (album)

En glohet ettermiddag i et svett telt på Roskildefestivalen i 1987 utgjør et av Popklikk-Mortens beste konsertminner. Det var den optimale showcasen for det hypnotiske Paisley Underground-orkesteret som var Steve Wynns The Dream Syndicate på sitt beste. 32 år senere er bandet revitalisert igjen, med «ny» gitarist som absolutt replikerer det beste fra forgjengerne Karl Precoda og Paul Cutler. DS kom med en utmerket plate i 2017, og årets, «These Times», byr på mer monoton drone-psykedelia iblandet en passende dose poppete janglerock og en lite bunke «Dylan i -65sk» skrangleblues. Topplåter: «The Way In», «Black Light», «Still Here Now».

Caroline Spence: «Mint Condition» (album)

Popklikk fryder seg litt ekstra når de hører plater der rock og country smelter sammen. Og sånn sett er «Mint Condition» et frydefullt album. Det beste med skiva er likevel kvaliteten på låtene! På sitt andre album drysser nemlig Spence musikalsk manna over lytteren. Som en herlig miks av Lilly Hiatt, Lucinda Williams, Emmylou Harris (som bidrar på tittellåta) og Maria McKee, veksler Spence mellom å gi lytteren svært iørefallende rock og nydelige og lavmælte ballader. Godt hjulpet av en behagelig og riktig temperert produksjon, vokser låtene med voldsom kraft allerede etter første lytting. Å plukke ut favoritter er vanskelig, men akkurat nå lytter vi vilt mye på «What You Don’t Know», «Song About A City» og «Who’s Gonna Make My Mistakes».

2DE39764-8872-4A14-BA08-7FA4BA803336

Chris Cohen: «Chris Cohen» (album)

Chris Cohen er en produsent, låtskriver og utøver fra LA som har jobbet med folk som låtskriversmeden Cass McCombs og støy-pop’erne i Deerhoof. Uttrykket her er mye nærmere CassMcCombs, de støyete innslagene glimrer med sitt fravær. Andre referanser er Mac Demarco, Destroyer, Yo La Tengo, kanskje en dæsj The Kinks og alskens folk-rock fra overgangen mellom 60- og 70-tallet. Det er noe lavmælt og veldig lite direkte over dette meget fine og vellydende pop-albumet. Men, dynamikken er der og låter som jangly «What Can I Do?» og vestkystpop’eren«Heavy Weather Sailing» er i ferd med å sette seg i hjernebarken. Sjekk ut Chris, smart hverdagspop er viktig det også.

Joe Jackson: «Fool» (album)

40 år etter at han ga ut sitt fantastiske debutalbum, «Look Sharp», levere Joe Jackson  nok en gang stilfull, interessant og melodisterk musikk. Albumet, som ble spilt inn rett etter at Jackson hadde avsluttet en turné, er både energisk, lekent og tight. At «Fool»  rett som det er nikker i retning av mannens to første album, er bare helt nydelig. Liker du musikk der rock og elementer av jazz leker sammen i et lydbilde der tangentene styrer showet, er «Fool» som skapt for deg. Noe låter som «Fabulously Abslolute» og «Friend Better» er snasne eksempler på.

Beezewax: «Peace Jazz» (album)

Kraftpop og gitarpop av den typen vi hører på «Peace Jazz» forbindes ofte med noe ungdommelig. Beezewax viser at man kan bringe noe vitalt til sjangeren også etter lang fartstid og noen pauser. Det er rett og slett en veldig bra plate de har laget, kjennetegnet av driv og energi, men også ettertanke og noe mer dvelende, både instrumentelt og tekstlig. Det høres at vokalist og låtskriver Kenneth Ishak er produsent, her er det skrudd et distinkt og detaljert lydbilde som utfyller de obligatoriske gitarene. Dette hjelper også de litt lengre låtene, som det er flere av på plata. «Peace Jazz» er gitarpop som ofte strekker seg over treminuttersformelen, i varierte låter der gitarer, keyboard og strykere sømløst beveger seg inn og ut av lydbildet. 

Doug Tuttle: «Dream Road» (album) 

«Dream Road» er en aldri så liten maktdemonstrasjon for de av oss som setter pris på melodiøs og drømmende musikk i skjæringspunktet mellom pop, rock og americana. Musikk som sender tankene til soft/powerpop, den amerikanske vestkysten og artister som Tom Petty, Boz Scaggs, Big Star, Eagles, Jeff Lynne, Jonathan Wilson, Dire Straits og Matthew Sweet. Lydbildet, som flyter avgårde på en varm og solfylt bølgetopp, domineres av Tuttles svært velklingende og delikate gitarsprell (det både jingler og jangler). For selv om lydbildet fylles opp med både mellotron, synth og prikkfri tromming, er «Dream Road» først og fremst et deilig gitaralbum som gynger avgårde mot solnedgangen.

Roseanna Reid: «Trails» (album)

Roseanna Reid, dattera til The Proclaimers Craig Reid, har laget et usedvanlig vakkert debutalbum. Godt hjulpet av produsent Teddy Thompson, har hun tryllet fram musikk preget av nydelige detaljer, og låter som drives framover av iørefallende og lavmælte melodier. «Trails» blander country, folk, soul og pop på forbilledlig vis. At Steve Earle dukker opp på et av platas beste spor, «Sweet Annie», er midt i blinken. Liker du artister som Ronnie Lane, Gillian Welsh, Van Morrison og Steve Earle, er «Trails» definitivt en plate du bør sjekke ut. Låtmaterialet er usedvanlig sterkt, men akkurat nå er det «Amy», «Heading N0rth», «I Love Her So», «Levy», «Me Oh My», «Out In Space» og «Sweet Annie» som sloss mest om oppmerksomheten.

D4080A92-22EF-4D65-9789-3C0E70CAA23E

Ulf Lundell: «Tranorna kommer» (album)

Ulf Lundell høres først og fremst ut som seg selv, men tankene flyr likevel nå og da til artister som Bruce Springsteen, The Waterboys, Bob Dylan og Neil Young. Et av platas mest sjarmerende spor,«Sommarens vattenspridare», hadde passet fint inn på opptil flere Van Morrison-skiver. Vakre og tilbakeskuende «Klockorna» kunne glidd rett inn på Lundell-klassikeren «Evangeline». Det finnes ingen svake spor på «Tranorna kommer». Alle låtene har sin egen greie, sitt eget musikalske landskap. De store kontrastene mellom den lett svaiende tittellåta og dirrende og oktandrevne låter som «Ett som är säkert» og «Definitivt religion», tilfører musikken variasjon både lyd-og tekstmessig.

Luther Russell: «Medium Cool» (album)

På «Medium Soul» klarer Russell kunststykket å skape et eget musikalsk uttrykk med røtter i noe av den fineste musikken som er laget til dags dato (Big Star, The Replacements). Han står med andre ord godt på egne ben. Låtmaterialet på «Medium Soul» er imponerende sterkt. Miksen av drivende og melodiøse rockere («Deep Feelings», «Can’t Be Sad», «Corvette Summer»), og myke, varsomme ballader («The Sound Of Rock & Roll», «At Your Feet», «Talking To Myself»), treffer ihvertfall Popklikk-redaksjonen midt i hjertet. For oss er dette et av årets musikalske funn så langt.

Minor Majority: «Napkin Poetry» (album)

Disse poprock-låtene sys sammen av Minor Majoritys sterkeste særpreg, som er samspillet mellom tekster, melodier og Pål Angelskårs lett gjenkjennelige, troverdige og lett vibrerende vokal. De andre i bandet bidrar med krystallklare instrumentinnslag i en åpen og luftig produksjon: perfekt tempererte trommer, stødig bass, «klassisk» pop-piano og sist, men ikke minst, noen litt tilbakeholdne, men stødige gitarsoloer. «Napkin Poetry» var en perfekt inngang på det nye året. Den er melankolsk og nostalgisk, men også levende og håpefull. 

Richard Hawley: «Further» (album)

Om du lurer på om en av Sheffields store sønner, Richard Hawley,  er en av Englands beste låtskrivere, er det bare å plukke fram album som«Low Edges», «Coles Corner» og «Hollow Meadows». På «Further» er han, nok en gang, i toppform. Måten han veksler mellom melodiøse ballader og mer rocka og gitardrevne låter er utsøkt. At Hawley, som henter mye inspirasjon fra både 50-og 60-tallet, lager musikk som tidvis minner om britiske artister som Elbow, I Am Kloot, Cherry Ghost, Tindersticks og Morrissey, er selvfølgelig helt topp. «Further» fungerer best som en lytteopplevelse fra A-Å, selvom låter som «Off My Mind», «Alone», «Emilina Says», tittellåta og «Midnight Train» muligens skinner en anelse sterkere enn resten av gjengen.

Local Store: «Magpie and the Moon» (album)

For en sommerbris av et album dette er! Helt ut av det blå for Popklikk-redaksjonen, har Local Store sluppet sin debutplate. Der første som slo oss var hvor uanstrengt, friskt og «florlett» «Magpieand the Moon» hørtes ut. Med florlett mener vo ikke at dette er enkle saker som gjør seg best som bakgrunnsmusikk når oppvasken tas. Vi tenker mer på at plata framstår som lett og ledig, som organiske låter kledd i et friskt og tiltalende lydbilde. De fleste låtene på plata kjennetegnes av tålmodighet, det er lite som haster av gårde eller utføres med dårlig tid eller rastløshet. «Yellow Umbrella» er typisk for plata i så måte. Dette er en nydelig folk-ballade som sakte bygger opp mot en perfekt temperert gitarsolo.

Faye Webster: «Atalanta Millionaires Club» (album)

På sitt andre album slår den 21 år gamle amerikaneren Faye Websters musikk ut i full blomst. «Atalanta Millionaires Club» er et sofistikert og behagelig album der country, soul og jazz blandes på fortreffelig vis. Websters myke og litt sløye stemme svever rundt i et delikat lydbilde der det gis plass til både steelgitarer,  piano/keyboard, vispene trommer, småsjenerte blåsere, lettbente strykere og svale gitarer. Noe som tilfører musikken en uanstrengt og tidvis tilbakelente stemning. Låtene vokser for hver gjennomlytting, og musikken som smyger ut av rillene kan sammenlignes med artister som Lambchop, Chris Isaak, Steely Dan og Prince.

7BF76DC9-B434-4CE5-9DB1-2BE97033718C

The Pearlfishers: «Love & Other Hopeless Things» (album)

The Pearlfishers lager symfonisk soft-pop pakket inn i et lydbilde som strekker seg mot himmelhvelvingen. Vi snakker et hav av tangenter, kassegitarer, nydelige harmonier, strykere og blåsere som på sofistikert vis pakker inn Scotts svært melodiøse, oppløftende, melankolske, gladtriste og nostalgiske musikk. Noe som selvfølgelig også er tilfellet på «Love & Other Hopeless Things», et album bestående av 11 låter som holder et så høyt nivå at det synes meningsløst å fremheve enkeltlåter. Selv albumets eneste instrumentale spor, «A Woman On The Verge Of Becoming A Cyclist» (for en tittel!), treffer blink. Når du har hørt gjennom hele plata er sjansen derfor stor for at du umiddelbart rykker tilbake til start.

Bob Hund: «0-100» (album)

Det er få band som befinner seg på dette nivået av originalitet og særegenhet. Det er umiskjennelig «rart» på den bobhundske måten, men aldri snirklete, navlebeskuende eller kjedelig. Litt gammeldags moog her, litt spaghettiwestern-gitar, et og annet stort kor, dansbare rytmer og allsang-refenger – alltid med Öbergs evigunge røst sentralt i midten.Etter å ha laget noen av nittitallets absolutt beste album, er det befriende å konstatere at selv om revolusjonen ikke er på gang lenger drøyt 20 år og 13 album senere, er det fortsatt en gnist, energi og oppfinnsomhet i dette bandet som for band med større pretensjoner og mindre talent sjelden blir noe annet enn en selvbedragersk illusjon.

The Long Ryders: «Psychedeliv Country Soul» (album)

Sånn cirka 32 år etter sitt forrige album, er The Long Ryders endelig tilbake med sitt fjerde album, «Psychedelic Country Soul». At de for det meste holder seg til suksessoppskriften fra de tre foregående skivene er betryggende. Den største forskjellen ligger i at lydbildet og musikken er en anelse rundere i kantene. Men Sid Griffins 12-strenger har på ingen måte tatt ferie. Låtmaterialet på «Psychedelic Country Soul» er jevnt over meget bra. Det er ingen låter som faller av hesten, men heller ingen som vrinsker spesielt mye høyere enn de andre. Det er først og fremst helheten som gjør dette til en praktfull lytteopplevelse.

Jack Stillwater: «Norwegicana» (album)

På sitt fjerde album leverer Jack Stillwater sitt beste album så langt. Et album som blander rock og americana på en så fin måte at bandet burde lekt seg på lister i langt flere land enn Norge. Produsent Bendik Brænne har foruten å skru på de aller fineste knottene, også bidratt med stor suksess som låtskriver sammen med bandets gitarist og sanger, Terje Espenes. JS lager først og fremt melodiøse sanger som henger på det samme hjørnet som musikken til Bruce Springsteen, Tom Petty, Chris Isaak og Sam Outlaw. Lydbildet, som nå og da krydres med blåsere, tilfører låtene en variasjon der det er plass til både varme, ettertenksomhet og trøkk.

Kevin Morby: «Oh My God» (album)

At «Oh My God» er et ambisiøs konseptalbum høres fra første låt. Her finner vi tittellåta: en pianodrevet låt som inneholder nesten alle elementene plata kjennetegnes av! En fantastisk innledning med en ganske sløy saksofon-solo som avslutning. Vakkert er det! «No Halo» introduserer orgel og håndklapping, til stor effekt. Et stort refreng, distinkt bass og en herlig tverrfløyte, og tonen er satt fra disse første sju minuttene av albumet.  «OMG Rock’n Roll» er Morby som kanaliserer sin indre Lou Reed med skranglegitar og en veldig tilstedeværelse, men så overrasker han ved å avslutte låta med et «englekor» som sender oss rett ut i kosmos. Det er ingen hit’er eller åpenbare singler på skiva, snarere en «mood» som setter seg etter en lytt eller tre. 

Pelicat: «Pelicat» (album)

Du verden som vi har gledet oss til denne plata! De tre singlene Pelicat slapp i løpet av 2018 holdt så høy klasse at vi måtte gni oss i ørene hver gang de stupte mot oss. Tre låter som selvfølgelig er med på bandets selvtitulerte debutalbum. Et album som er fylt med så mange fantastiske låter at vi allerede nå kan utrope det til et av årets beste. For om man liker melodiøs pop et sted midt i mellom The Beatles, Steely Dan, Harry Nilsson, The Feeling og ABBA blir det knapt bedre enn dette. 

588B2BBC-25DD-44D4-87EA-E6893EE9F7D6

Weyes Blood: «Titanic Rising» (album)

Weyes Blood (les: Natalie Mering) har laget et ypperlig og storslagent popalbum av den symfoniske sorten. Det pøses på med strykere, piano, orgel, synther, el-gitarer og klavikord som pakker Merings vakre stemme inn på utmerket vis. Plata har mange likhetstrekk med John Grants særdeles vellykkede album, «Queen Of Denmark», fra 2010, men artister som ABBA, Roxy Music, Rufus Wainwright, The Carpenters og Brian Eno, er også hørbare referanser. At Mering, som vokste opp i et kristen hjem, søker etter nytt tankegods og en ny kosmologi, er en av flere måter å tolke tekstene hennes på. Men det viktigste er at hun synes å finne både håp og inspirasjon til å lage musikk utenom det vanlige. Musikk som omfavner verden med begge hendene.

The Late Great: «Temporary Love Songs» (album)

The Late Greats andre album er en tour de force i mid-tempo folkrock med beina godt plantet i americana og heartland-rock. Sett på denne og kjør gjennom skogen, over vidda eller langs vannet og du får en fin tur, garantert!Flertallet av de elleve låtene på «Temporary Love Songs» følger denne veien. Det er melodiøs og engasjert rock preget av driv og energi. Vokalist og låtskriver Thomassen serverer tekster om kjærlighetens og livets irrganger, levert med stødighet og urokkelig tro på sangens viktighet. En klassisk rockeartist som Neil Young, Bob Dylans 70-tallsperiode og Bruce Springsteen, er nærliggende referanser. 

Steve Mason: «About The Light» (album)

På sitt fjerde soloalbum viser nok en gang den gamle Beta Band-sjefen musikalske muskler. Godt hjulpet av produsent Stephen Street (The Smiths, Blur), har Mason bygd musikken inn i et varmt og detaljrikt lydbilde. Noe som tilfører låtene både energi, variasjon og melodiøsitet. At enkelte av låtene nikker i retning av Joe Jackson, The Clash, glamrock og The The, tas i mot med åpne armer. Når Mason skrur ned lyden og vrenger sjela oppstår det magiske øyeblikk. «About The Light» har så mange flotte låter og er så perfekt gjenomført, at den allerede er et høydepunkt i Popklikks musikalske univers.

Bob Mould: «Sunshine Rock» (album)

Helt fra første takt skjønner man at det er fornyet inspirasjon i det den gamle Hüsker Dü-generalen Bob Mould presterer her. Trolig må vi tilbake til Sugar og monsterdobbelen «Copper Blue» og «Beaster» (1992/1993) for å finne like slagkraftig låtmateriale og levering. Vi snakker ikke ren solskinnspop her – det er en dels manisk energi, og rikelig med sinne, i mange av låtene. Og som det pleier å være når Mould har funnet toppformen: melodiene er fantastiske, men aldri åpenbare. Det vrimler av småhemmelige akkordprogresjoner og egenartede melodier, og det låter pottetett av bandet hans. Eksperimentene med synther og sånt er toned kraftig ned, mens Prahas TV-orkester bidrar med stryk på noen av låtene – fiffig og veldig fint – velkommen tilbake!

Jessica Pratt: «Quiet Signs» (album)

Folk-artisten Jessica Pratt tredje album, «Quiet Signs», lukter klassiker. Pratt opererer i et lydlandskap der hun med en «antydningens kunst»-tilnærming maler ut små, vakre og skjøre melodier stort sett akkompagnert av en «strumming» nylonstrenggitar med kledelige påfyll av piano, orgel og annet som måtte passe. Pratts vokal er noe helt for seg selv, som en Kate Bush på helium skolert av Joanna Newsom og Mazzy Stars Hope Sandoval – det klassiske er godt iblandet en god dose moderne «lavmælt indie»-estetikk.

Andrew Bird: «My Finest Work Yet» (album)

Det er sikkert bare oss, men etter å ha hørt plata mer enn to ganget dukket 70-tallet og artister som Cat Stevens, Elton John og James Taylor opp i horisonten. Ja, også noen doser The Beatles, selvfølgelig. Noe som igjen resulterer i at nykommere som Rufus Wainwright og Father John Misty også popper opp i bevisstheten. Produksjonen er svært delikat og en nytelse å forholde seg til. Lydbildet er dempet samtidig som det gir rom for mange nydelige detaljer. En fin blanding av kassegitarer, strykere, synth, piano og ikke minst Birds sublime plystring, tilfører låtene en sober og tilbakelent kvalitet. Miksen av Birds meloditeft, hans lett underfundige tekster og det inkluderende lydbildet, gjør at man med letthet snur plata når stiften roper om hjelp.

C11A70C6-8664-4A2F-8B35-3776A5AF3533

Spielbergs: «This Is Not The End» (album)

Kompromissløst, tett og euforisk. Dette er tre adjektiver som datt i hodet etter å ha hørt et drøyt minutt av åpningslåten «Five On It» på debutplaten til Spielbergs. Etter en EP og noen digitale singler høres denne langspilleren ut som en liten triumf. Spielbergs spiller engasjert indie-rock med hint av både power-pop, hardcore, shoegaze, pop-punk, støy-pop og, om vi får lov, «post-rock». Dette blir kanskje i overkant mange merkelapper, vi ser den, men saken er at Spielbergs er et band som har tatt veldig mye av det som var kult med 90-tallets indieæra og skapt sin egen lille lomme i en ellers ganske overbefolket sjanger. 

Lawrence Arabia: «Lawrence Arabia’s Singles Club» (album)

Med «Singles Club» klinker Lawrence Arabia aka James Milne til med sitt beste album så langt i karrieren. Et variert, melodiøst og energisk album som spiller på mange strenger. Første gang vi hørte skiva, gikk tankene til The Sleepy Jackson, men etterhvert ramlet også artister som The Jam, Pulp/Jarvis Cocker, Crowded House, Squeeze og The Beach Boys inn i bevisstheten. Lydbildet er fylt med både bølgeskvulp, tøffe gitarer, lettbente tangenter, strykere, trekkspill, cembalo og synth. At Milne har fått selveste Van Dyke Parks til å arrangere avslutningslåta, «Just Sleep, Your Shame Will Keep», er både stilig, gøy og særdeles fint. 

Yola: «Walk Through Fire» (album)

Debutplata til Yola, «Walk Through Fire, er dels skrevet og hele veien lekkert gitarkrydret av det fritt sjangeroverskridende amerikana-geniet Dan Auerbach. Plata er full av tidløse sanger fra evigheten, i en musikalsk reise gjennom inspirert Bacharach/Dionne Warwick-aktig  soulpop, Roy Orbison-tangerende operettepop, midt på veien-countryrock og stingende soul. I motsetning til så altfor mange som pretenderer å synge soul, er det lite vokalgymnastikk å spore her, heller en balansert tilbakeholdenhet, et naturlig rasp som kommer til uttrykk bare av og til og aldri er overdrevet. «Walk Through Fire» er trolig den beste plata fra UK i soulsjangeren siden Amy Winehouse’ «Back to Black».

Bergen: «Bergen» (album)

Fredrik Norberg skrev låter, spilte gitar og sang i det legendariske svenske indie-bandet Popsicle, mens P.A. Wikander spilte trommer. I Bergen har de også med seg blant annet Daniel Gilbert (Broder Daniel, Håkan Hellström og Avantgardet). Bergens debutplate er et skikkelig album. Det inviterer til å sette seg ned og lytte litt ekstra. Kanskje er det en type musikk som er litt ute av søkelyset i dagens musikkverden, de kommer vel tjue år for sent. Men, de av oss som gir det en sjanse vil få mange fine stunder, det er vi ganske sikre på. Bra jobbat, Fredrik och gänget

Julia Jacklin: «Crushing» (album)

På sitt andre album viser den australske singer-songwriteren Julia Jacklin at hun har etablert seg i elitedivisjonen. Måten hun blander det energiske og tidvis svært melodiøse med det stillfarne og ettertenksomme, tilfører plate både variasjon og en egen dynamikk. Stemmen til Jacklin, som ligger helt i front i lydbildet, puster liv i låtene og  gir lytteren en følelse av være «i» sangene. Arrangementene, som i all hovedsak består av bass, trommer, gitarer og tangenter, følger pulsen i låtene på en utmerket måte. Musikken på «Crushing» kan nå og da minne om artister som Bill Callahan og The Weather Station. Om du begynner med «Pressure To Party» og «Don’t Know How To Keep Loving You», er trolig mye gjort.

Edwyn Collins: «Badbea» (album)

På sitt tiende soloalbum, «Badbea», fyker Collins ut fra startblokken med tre kruttsterke låter som det svinger noe voldsomt av. Fengende, energiske rocklåter kledd inn i strøkne arrangementer der det gis god plass til høylytte blåsere og mye stilig gitararbeid. På låt nummer fire, «It All Makes Sense To My», roer Collins det helt ned. Omgitt av strykere og fuglekvitter, synger han vakkert om de enkle, men akk så viktige tingene i livet. Resultatet er stupvakkert! Å følge opp en slik rekke er selvfølgelig vanskelig, men Collins bare kjører på videre. Låter som «Glasgow to London» og «Tension Rising» fyker avgårde som ekspresstog, melodiøse og kompromissløse på en og samme tid.

Deerhunter: «Why Hasn’t Everything Already Disappeared?» (album)

En noe variert opplevelse dette, men stort sett makter Deerhunter å skape musikk som virkelig engasjerer. Låter som «Death In Summer», «No One’s Sleeping», «What Happens To People», «Futurism» og «Plains» er ekstremt sterke både tekstmessig og musikalsk. De tidvis nedslående tekstene holdes oppe av et lekent og atmosfærisk lydbilde der det er plass til både harpsichord, mandoliner, strykere og diverse elektronikk. Mulig det bare er oss, men i våre hoder dukker band som The Kinks, Wilco, The Flaming Lips og Gary Numan stadig vekk opp.

Steve Gunn: «The Unseen In Between» (album)

Steve Gunn har kanskje gått litt under radaren for en del av oss? Han har blant annet samarbeidet med en fyr som Kurt Vile, men det er soloplatene hans som skinner mest. Gunn er en singer-songwriter av den uavhengige sorten, en del av den samme «bølgen» som for eksempel Kevin Morby eller Ryley Walker. «The Unseen In Between» preges av bunnsolid låtskriving og gitarspill. Platen har ni låter som gjerne strekker seg utover fem minutters-merket. Det kan kanskje kalles «atmosfærisk» folk-pop med lette psykedeliske tendenser. Låter som «Vagabond», «Stonehurst Cowboy» og «Lucian» er blant favorittene, men det er helheten som stikker seg mest ut her.