Shame

Shame

Popklikk-redaksjonen har diskutert og småkranglet seg fram til 35 album vi mener er blant årets beste så langt. Lett var det ikke, men etter et par runder håndbak og minst to kasser med Pommac importert fra Sverige, kunne vi slenge beina på bordet. Her følger noen velvalgte ord og en ekstremt sterk spillelist:

Shame: «Songs of Praise»

Fortsatt låter dette som en knytteneve-hilsen fra ungdommen til alt som er feil i verden; tonesatt med noe av den mest overbevisende postpunkrocken på denne siden av 2000. Vi  snakker trolig klassiker her og definitivt et vesentlig bidrag til å revitalisere engelsk rock.

Father John Misty: «God’s Favorite Customer»

Som Guds favorittkunde har Father John Misty, foruten å  senke skuldrene ned i et behagelig og raffinert lydbilde, lagt mer vekt på melodier og musikalsk nøkternhet en tilfellet var på fjorårets epos, «Pure Comedy».  Brorparten av låtene kombinerer tekst og melodi på en briljant og svært tiltalende måte. Det låter som vanlig veldig vestkyst, denne gangen med spor av artister som Harry Nilsson, The Beatles/John Lennon og John Grant.

Anna Burch

Anna Burch

Anna Burch: «Quit the Curse»

Florlett, elegant og vakkert, men aldri kjedelig. Låtene triller ut som som små hemmeligheter fra en hittil ukjent kilde der Brill Buildings låtskrivere hadde stevnemøte med Joanna Newsom og Paul McCartney i påhør av Liz Phair.

Hästpojken: «Hästpojken är död»

Det er ikke så mye å si egentlig. Bare lytt på Hästpojkens fjerde album «Hästpojken är död». Og smil, le, gråt en skvett og dans… dans! Du får perfekte pop-melodier, gjenkjennelige drypp om Livet med stor L, allsangvennlige tekster og et tjuvlån eller tre fra nyere musikkhistorie. Og det er ikke noe galt med det når resultatet er så fint som dette.

Courtney Barnett: «Tell me How you Really Feel»

Melbournes, Australias og hele verdens «rockens redningskvinne» har fått en formidabel byrde på skulderen gjennom alle forventningene til album nr.2. Som seg hør og bør for en intelligent artist utvikler hun soundet og låtskrivingen sin – det er reflektert, smart og kult. Kanskje noe mer laidback enn mange ville fortrukket, men på det tøffeste er Courtney Barnett noe nær den perfekte blandingen av Chrissie Hynde og Kurt Cobain – bare litt flinkere på gitar enn dem.

Eleanor Friedberger: «Rebound»

Eleanor Friedberger er en sjeldent god låtskriver. På «Rebound» dyrker Hun i større grad enn tidligere popen framfor rocken. En forandring som i stor grad skyldes en tilsynelatende vektløs produksjon båret på hendene av elektroniske virkemidler. Men frykt ikke, det ligger alltid en gitar eller to på lur.

Father John

Father John

Needlepoint: «The Diary of Robert Reverie»

Needlepoint spiller progressiv rock, slik vi liker den; utfordrende, fritt undrende, nytenkende og med en smittende melodiøsitet. Bjørn Klakegg, som skriver musikk og tekster i Needlepoint, har sin bakgrunn primært fra jazz, men er også betatt og inspirert av åpenheten i den første bølgen av progressiv rock, der den brekker i undring mot den psykedeliske popens underfundighet og enkelhet. Hele plata har en befriende letthet, hvor fascinerende løp og melodier organisk forflyttes mellom instrumentene.

Silver Lining: «Heart And Mind Alik»

«Heart And Mind Alike» er en plate som syder av americana, 70-tallsgitarer, pedal steel og smellvakre vokalharmonier. Her er det to kvinnelige vokalister som hovedsakelig styrer showet, men jeg må si at dette gir meg Gillian Welch/David Rawlings-vibber. Ja, så bra er dette. Hadde disse folka bodd i Nashville eller Austin, hadde det nok vært Ryman Auditorium neste.

Rolling Blackouts Coastal Fever: «Hope Downs»

På sin første langspiller leverer australske RBCF deilig, fengende og rufsete rock av beste merke. Backet opp av gitarer som hopper ut og inn av tørketrommelen og stødig tromming,  slenger bandet ut låter i krysningspunktet mellom The Go-Betweens, The Saints og The Libertines. Melodiene er så forfriskende og rett på sak at det er klin umulig ikke å bli sjarmert i senk.

Hästpojken

Hästpojken

Beach House: «7» 

På «7» høres Beach House kanskje bedre ut enn noen gang. Plata, som er fullpakket med gode låter,  kjennes mer organisk ut, det er mindre programmering, større trommer og vokalen er litt mer framme i lydbildet. Det er fortsatt drømmepop og shoegaze som står på menyen.

Jeff Rosenstock: «POST-»

Rasende poppunk som setter alle skap på plass, en kulthelt fra østkysten av USAs hardcore/skapunk-miljø som hadde fortjent et langt større publikum. Energi, aggresjon, spenning og melodi! Sett på dette neste gang du føler for noe Weezer eller Green Day. «USA» er en av årets flotteste låter.

Savoy: «See The Beauty In Your Drab Hometown»

Det er sjelden kost at alle låtene på en longplayer har noe å by på. Men på «See The Beauty In Your Drab Hometown» er dette tilfelle. For umiddelbart å komme under huden på albumet, anbefaler vi å begynne med «January Thaw» og «Sunlit Byways», to låter med så mye melodiøs kraft at sola garantert vil skinne på fjernsynsskjermen i lang tid fremover.

Janelle Monaé: «Dirty Computer»

Champagneproduksjon og ørten bidragsytere kan ikke skjule talentet som sprer sine vinger i fullt spenn på «Dirty Computer». Visst er er det R&B, men på totalt sjangeroverskridende og låtmessig overbevisende måte – ikke helt ulikt salig Prince i sine velmaktsdager på 1980-tallet. En plate om tiden, i tiden – som tekstmessig både sparker og viser omsorg og kjærlighet – låtene med hitpotensial ligger i kø.

Prodigal Son

Prodigal Son

John Surman: «Invisible Threads»

«Invisible Threads» er spilt inn i et trioformat med piano, vibrafon og saksofon, hvor Surmans lyriske spill ivaretar melodiene. En hvilken som helst morgen kan eller bør begynne med «At First Sight». For dette er sanger, med en tidløs melodiøsitet, som treffer lik en pil midt i hjertet.

Jonathan Wilson: «Rare Birds»

Popklikk har innsett at vi trenger å vie denne ambisiøse reisen av et album mer tid. Det er storslått, finurlig, krevende og i starten mye å gape over. Som med alle virkelig bra plater kommer betalingen etter hvert som lyttingen åpenbarer detaljene du ikke fikk med deg første gang.

Easy October: «Tangled Up In Black»

«Tangled Up In Black» en vidunderlig poprock-plate med tydelig inspirasjon fra blant annet storheter som Tom Petty, Bruce Springsteen og Bob Dylan. Samtidig er det noe særegent svensk over plata. Det er en oppvisning i det vi vil kalle «swedocana», der smittende melodier, litt såre tekster og låtsnekkeri står i høysetet.

Bjørnstad/Drecker/Saabye Christensen: «A Suite of Poems»

Utgangspunktet er dikt av Lars Saabye Christensen, skrevet på hoteller rundt omkring i verden. Disse har Ketil Bjørnstad satt musikk til. Sangene får en behersket, og ikke minst voksen formidling av Anneli Drecker, med et svakt glimt av en musikal-dimensjon. Det er en verdighet i dette prosjektet, og en nærhet som aldri tipper over i det svulstige.

Gruff Rhys:  «Babelsberg» 

Et stort pop-album, fylt med crooner-ballader, litt country-twang og strykere. Av og til høres Gruff nesten ut som Leonard Cohen, mens vokalen i andre låter sender tankene i retning Stuart Staples fra Tindersticks eller Lee Hazlewood.  Låtene er  supre, små lommesymfonier a la Scott Walker eller the Beatles… eller bare Super Furry Animals.

Needlepoint

Needlepoint

Iceage: «Beyondless»

De unge drenger fra nabolandet i sør har prestert et virkelig helstøpt album som med beina utrygt vandrende i en vaklende punk-estetikk tar to skritt videre og stjeler elegant fra rockhistorien. Her er det blåserriff i Kevin Rowland-stil, folk-flørtende strykere og tung, mørk rock i beste Nick Cave-ånd – et stort sett hinsides ambisøst nivå som på mesterlig vis låter helt Iceage uansett sjanser bandet tar. Sånn skal det gjøres!

Label: «All City»

Oslopatriotene i Label lager engasjert og urban poprock av topp klasse! Bandet driver ikke med «komplisert» musikk eller et oppkonstruert sound. På «All City» står melodiene, låtene og tekstene i fokus. Det er smart, engasjerende og fengende. Summer can’t go wrong med «All City» i ørene!

Jerry David DeCicca: «Time the Teacher»

Det løsslupne og tidvis bedagelige lydbildet fylt med kassegitarer, tangenter, blåseinstrumenter, kvinnelige korister og DeCiccas særegne stemme, skal ha mye av æren for at magiske øyeblikk oppstår. En løssluppenhet der en kalasbra kombinasjon av jazz, folk, gospel, soul og pop slippes løs på lytteren. Tekster om hakkespetter, vannmeloner og bestemors tatovering er på ingen måte hverdagskos

Courtney

Courtney

Beady Belle:  «Dedication»

«Dedication» er moderne pop i spenningsfeltet mellom RnB, funk og jazz. Skiva renner over av kule licks med funky groove fra et tett og drivende komp. Singelen «Out of Orbit» er en perle blant en serie med edle steiner. Slutten på «Traces» er en invitasjon til storstilt kirkebesøk og holder et tilnærmet Stevie Wonder nivå. Hun roer ned på «My religion». Der er hun særlig god.

Manic Street Preachers: «Resistance In Futile» 

De walisiske veteranene har pumpet opp lydbildet så mye at det nesten sprekker av overskudd og musikalsk giverglede. «Resistance In Futile» er så melodisterk og energisk at den fortjener varme omfavnelser og mye lyttetid. Vi snakker pur pop tilsatt store doser kraft og en produksjon med et voldsomt vingespenn

Munroe/Knutsen: «A Murder Of Crows»

Plata består av en fin miks av gamle og nye låter. Platas to coverlåter, Tom Pettys «Insider» og Tom Waits’ «Hold On», fungerer aldeles utmerket. Men det er likevel de nye låtene som setter de dypeste sporene, og får både hodet og hjertet til å trampe takten. Den såre, intense og dvelende atmosfæren som sniker seg mot lytteren når låter som «If You Don’t Try», «Parallel Tracks» og «Never Told Her About You» fyller rommet, er sjelden vare.

The Amazing: «In Transit»

Svenske The Amazing fortsetter sin reise i drømmepop og shoegaze på «In Transit». Relativt lange, dvelende gitarlåter dominerer, med mange lag og vi oppdager nye detaljer og fragmenter ved hver lytting.

Dirty Computer

Dirty Computer

Ry Cooder: «The Prodigal Son»

Etter tiår med alskens verdensmusikk og soundtrack går Ry tilbake til røttene på sitt nye album «The Prodigal Son». Det er åtte tolkninger av dels eldgamle gospellåter her samt tre originaler. Soundet er spekket med lekkert spill på gitarer, banjoer og andre strenger, strålende kor og vår mann varme vokal i midten. Eminent musisering, selvsagt, og helt garantert en av årets fineste amerikana-plater fra mannen som har bedrevet det i flere tiår før noen kom opp med den merkelappen. «

Boys: «Rest In Peace»

Melodiøs drømmepop! Er det noen som gjør det bedre enn broderfolket for tiden? På «Rest In Peace» får vi litt støyete lofi-gitarer, trommemaskiner og store trommer, drømmende vokal om hverdagens strev: alt dette med en vibb som sender tankene i retning av Radio Depts debutplate.

Sweden: «Confetti»

«Confetti» er kraftpop fra øverste hylle. Sjekk bare ut «April’s Fool». For en låt! Dette er det øyeblikket der Sweden har kommet nærmest den svenske nittitallsindien i våre ører. Det er en helt uimotståelig, deilig gitarpopsak. Melodien sitter umiddelbart, kul tekst, himmelsk koring og et refreng mange låtskrivere ville betalt mye for.

Restore To Past: «Who You Could Be If You Could Be With Me»

Åpningslåta «Running Song» bærer i seg, med omtrent like mengder Blondie og ABBA i miks og arrangement, et løfte om storartet pop. Det er en storhet som gruppa stort sett leverer utover i plata. Inspirasjonskildene er flere. Vestkystpop, som en 2.0 versjon av Mamas and The Papas kan tenkes, eller klassisk amerikansk rock, noe formelt stilisert i uttrykket, men mest som en ektefølt hyllest til musikalsk harmoni.

MSP

MSP

Bonny Doon: «Longwave»

«Longwave» er fin og lett rufsete indie-pop der gode melodier og smarte tekster står i forgrunnen. Band som Pavement, Yo La Tengo, Galaxie 500 og Velvet Underground lurer vel bak hjørnet her, men Bonny Doon har nok av eget uttrykk til at dette er en plate vi anbefaler på det sterkeste.

Steve Tibbetts: «Life Of»

Det er sjelden han kommer med ny musikk, og denne er blant hans aller beste. Men «Life Of» er også mer abstrakt enn hans tidlige utgivelser. Steve Tibbetts har, siden han spilte inn «Northern Song», på tre strevsomme dager i Oslo høsten 1981, aldri sett seg tilbake. Han har sammen med perkusjonisten Marc Anderson utforsket et personlig uttrykk i kombinasjon med vidåpen verdensmusikk.

Tracyanne & Danny: «Traceyanne & Danny»

Endelig er hun tilbake, frontfiguren i Camera Obscura, Tracyanne Campbell – denne gangen i tospann med Danny Coughlan. Låtene beveger seg elegant rundt i et lydbilde fylt med strykere, blåsere, tempererte gitarer og en og annen steelgitar. Resultatet er himmelsk popmusikk med røtter i 50-og 60-tallet. Når Tracyanneas og Dannys stemme flyter sammen slår det gnister.

Hop  Along: «Bark Your Head off, Dog»

Philadelphia-bandet Hop Alongs tredje album er dels en åpenbaring. Foruten masse originalitet i låtstruktur og oppbygging, har de en vokalist, Frances Quinlan, med et enormt register og særpreg. På sitt beste presterer hun og bandet en ytterst original vri på “indiefolkrock” – med eminent strengearbeid og tromming under vokalen.

Elina Duni : «Partir»

Elina Duni er en sensasjonell formidler som fanger essensen i sanger fra ulike kulturer og erfaringer, fra Europa til Midtøsten. Tittelen refererer til både avskjed og avreise. «Partir» tar oss med, som et natttog gjennom det gamle Europa, lik en uavsluttet reise eller en ny begynnelse. «Let Us Dive In» er utsikten fra togkupeen om morgenen, når du trekker den brune og møkkete gardinen til side. Elina Duni har levert en plate som er en sjelden åpenbaring, like deler vemodig som modig.

Okkervil River: «In The Rainbow Rain» (album) 

På sitt ferske album har Will Sheff og hans Okkervil River funnet fram til et musikalsk trylleformular bestående av en perfekt blanding pop, rock og americana. Plata velter seg i et tidvis storslått lydbilde som nå og da  sender tankene til Springsteen og the Waterboys den gangen de skapte «big music» midt på 80-tallet.