Peter Perrett

Peter Perrett

Å lage en liste over de seksti beste platene som ble utgitt i løpet av 2017 er en umulig øvelse. Det er langt enklere å prøve og finne ut hvilke seksti album vi har hørt mest på. Å rangere platene er enda vanskeligere enn å plukke dem ut.

Sagt med andre ord: skivene vi ruller ut nedenfor er plassert i en rekkefølge styrt av tilfeldigheter og høyere makter. Spillelista nederst i saken kan anbefales.

Peter Perrett: «How The West Was Won»

Den tidligere The Only Ones frontfiguren, Pete Perrett, har vært dypt savnet, men 2017 var året han skjenket oss et nytt album, formidable «How The West Was Won». Noe som fikk Popklikks Tom Skjeklesæther til å skrive blant annet følgende:

«Glem sprøytet som ble lansert under merkelappen «britpop». Det er dette som er virkelig Britpop med stor B. Peter Perrett tar seg her og nå egenhendig av å restituere Englands stolte rocktradisjoner. How the West was won kan meget lett stå igjen som årets rockalbum».

Fett cover, ass

Fett cover, ass

SUSTO: «& I`m Fine Today»

Espen benyttet, dum som han er, en kjapp pause til å høre på SUSTO, bandet Tom Skjeklesæther for noen uker siden anmeldte i sin faste spalte her på Popklikk, Tom S’ fire Ess. En plate Espen digga så hardt at han ble ett med musikken. Hvilket innebærer at han fremdeles sitter på en restaurant i Firenze og spiser Saltimbocca og hører på SUSTO.

Da vi snakket med Espen på telefonen i går kveld hadde han lært seg alle tekstene utenat. Han avsluttet samtalen på følgende måte: «Himmelen har gitt meg et kyss jeg sent vil glemme, og i morgen begir jeg meg ut på en reise som vil føre meg rett til topps.»

Sterke saker, med andre ord. Og det skal Espen (og Tom) ha. Plata er helt genial. Vi snakker bittersøt, kosmisk og lett psykedelisk countryrock hentet fra den øverste hylla i butikken. Definitivt et av årets musikalske øyeblikk så langt!

Jason Isbell and the 400 Unit: «The Nashville Sound»

The Nashville Sound kan oppfattes som den tredje i trilogien som både markerer Isbells reise fra rockfyllik til familiemann, men er også en musikalsk reise som med stor sannsynlighet kan løfte han opp i en annen divisjon i den amerikanske rocken/ countryen.

Det nye albumet er vesentlig bedre enn forgjengeren, Something more than Free (2015).  Ironisk tittel til side, dette er Isbells beste album så langt. Altså bedre enn Southeastern.(Tom Skjeklesæther)

Mmmm...

Mmmm…

Kristian Torgalsen: «Infinity of my Mind»

Infinity on my Mind er en debutplate på et nivå som norsk musikk sjelden eller aldri har sett maken til.

Rett og slett fordi den har alle elementene som skal til, en bemerkelsesverdig sanger, minst like slående som Morten Harket var på 1980-tallet, et knippe egne og utmerkede sanger, en bærende musikalsk ıdé og et tekstmessig helhetlig prosjekt, softe verdier som fremstår som oppriktige fra en som fortsatt bare er 28, og musisering som slår fast at nivået på norske musikere nå er i verdensklasse (TS).

Lilly Hiatt: «Trinity Lane»

Det er ingen tvil om at dette er plata vi har hørt mest på de siste ukene. En plate som sender en bunke takkekort til Lillys pappa, John Hiatt.

Hadde pappa John laget «Trinity Lane», ville den vært blant hans beste. Måten Lilly blander pop, rock og country på, har definitivt mye til felles med flere av skivene faren hennes slapp på 80-tallet, som for eksempel «Riding With The King», «Bring The Family» og «Slow Turning».

Når det er sagt; Lilly står svært godt på egne ben. Hennes evne til å blande det såre og hudløse med det tøffe og fandenivoldske, tilfører låtene både særegenhet, energi og en stor mengde ektefølt pathos (Espen A. Amundsen).

En av årets beste

En av årets beste

The National:  «Sleep Well Beast»

Da jeg anmeldte bandets forrige album, «Trouble Will Find Me», sammenlignet jeg det å lytte på The National med å løpe alt man kan i slowmotion. En følelse som forsterkes etter å ha levd med «Sleep Well Beast» i over en uke. For både låtene og den litt seige og mørke produksjonen, krever at lytteren må få opp pulsen for at dørene til det magiske musikalske universet skal åpne seg.

Etter første lytting tenkte jeg at «Sleep Well Beast» var et fint, men noe ujevnt album. Men etter intens lytting synes jeg at alle låtene argumenterer så godt for både sin egen fortreffelighet og helheten, at jeg stort sett spiller plata fra A til Å.

Men som med album flest, dukker det opp enkelte låter som treffer litt ekstra hardt. Som for eksempel «Nobody Will Ever Be There», «The System Always Dreams In Total Darkness», «Walk It Back», «Carin At the Liquor Store» og «Dark Side of the Gym». Fem låter som, foruten å slå fullstendig knockout på stort sett alt og alle, får meg til å innse at jeg burde løpe mer i slowmotion (EAA).

Unnveig Aas

Unnveig Aas

Unnveig Aas : «Old Soul»

Det er bred enighet i Popklikk-redaksjonen om at Unnveig Aas har laget et av årets beste norske album. Noe som blant annet førte til følgende ord da plata ble sluppet:

Om vi underveis i lyttingen tenker på Chris Isaak? Absolutt, men tankene flyr også til Jenny Lewis og noe overraskende, Richard Hawley.

Men mest av alt tenker vi selvfølgelig på Unnveig Aas, jenta fra Holmestrand, som foruten å synge som en lett desperat engel, og å lage sorgfulle, delikate låter, også har vært med på å produsere herligheten. Tar vi med i regnskapet at hun også bidrar sterkt på Roger Græsberg & Foreningens kritikerroste debutalbum som ble sluppet for noen uker siden, snakker vi definitivt wow-power (og litt til) (EAA).

Thåström: «Centralmassivet»

Joakim Thåström er en malermester. Han former skisser i en stadig mer utydelig verden, riss som du blir trollbundet av. Den svenske mesteren og hans band spinner en lydkulisse rundt deg, en som både er foruroligende intens og utrolig vakker. Med på laget er lydmagiker i Pelle Ossler. Han spenner cellobuen over gitaren og tryller frem realismen, dissonansen og spenningen i rommet. Sammen med tangentmannen Niklas Hellberg utgjør de tre svenske musikerne stammen i et utrolig tight orkester, som i tillegg har sitt eget band som kalles Sällskapet.

«Centralmassivet» er så bra at Popklikk nesten besvimer. Men bare nesten, for vi må jo høre på plata minst nesten hele tiden. Sånn cirka (Herman Berg).

Innfrir

Innfrir

Randy Newman: «Dark Matter»

Dark Matter understreker hvor dypt Newman er savnet når han holder seg borte, en av de mest amerikanske stemmene av dem alle.

«She chose me» handler om en evig loser som blir «truffet» av den rette, og ikke riktig kan forstå sin egen lykke. Nok en slik «evergreen»-feeling sang, fra Newmans hylle for oppriktighet. Vakkert.

«On the beach» forteller historien til en evig surfer, pianodrevet jazz, med en tassende groove. Med å understreke Newmans tidløshet.

«Wandering boy» er Newmans personlige kommentar til det amerikanske samfunnets manglende evne til å ta seg av alle sine innbyggere, skaffe alle et sikkerhetsnett. Newman på det mest melankolske (TS).

Sleep Well Beast

Sleep Well Beast

Zephaniah Ohora with The 18 Wheelers:  «This Highway»

Joda, dette er nok et navn å tygge på, Zephaniah Ohora krever litt øvelse, men når du hører musikken til denne New York-bosatte New Hampshire-sangeren/ låtskriveren, så vil du være enig med meg om at det er verdt det.

Ohora og hans ensemble, The 18 Wheelers, spiller klassisk country, med solide doser trucker, Bakersfield og 60s honkytonk i et krystallklart lydbilde.

Ohoras omfattende studier av countryhistorien bidrar til at han skriver solide sanger som helt sikkert kunne ha blitt plukket opp av Price, Webb Pierce, Faron Young, Johnny Horton og George Jones da det begav seg (TS).

Pogo Pops

Pogo Pops

Pogo Pops: ”Love Is The Greatest Compass”

Det er så utrolig deilig, og ikke minst hyggelig, å ha Pogo Pops tilbake i praktslag. Og tro oss, bandets første album på fem år, ”Love Is The Greatest Compass”, er langt bedre enn mye av den popmusikken som herjer listene verden over.

Popklikk er ikke snauere enn at vi, etter noen runder i den berømte tenkeboksen, konkluderer med at dette trolig er bandets beste plate noensinne.

Jepp, vi snakker karrierehøydepunkt sånn cirka 27 år etter at bandmedlemmene så hverandre dypt inn i øynene og sverget evig troskap.

”Love Is The Greatest Compass” er faktisk så diggbar, lekker, sjarmerende og fnisefin, at alle musikkjournalister med respekt for yrket sitt, burde ha den med blant årets beste plater når 2017 forsvinner inn i evigheten (EAA).

Venter på en sang

Venter på en sang

Dan Auerbach:  «Waiting On a Song»

Tiottellåta,«Waiting on a Song», er kammerpop, og soulpop av ypperste merke, her møtes en bassgang fra øverste hylle, handclaps og et refreng som får ørene til å spisse seg med en gang.

Men det stopper ikke der; «»Malibu Man», «Livin in Sin», «Shine on me» og «King of a One Horse Town» utgjør en førsteside som du kan sammenligne med Papa John Phillips rock-snobb solodebut (John, The Wolfking of L.A) fra 1970.

Selvfølgelig suser referansene på kryss og tvers, Fleetwood Mac fra storhetstida på syttitallet, gamle Donovan-plater og tydelige trekk fra det produsent Jonathan Wilson har drevet med på sine egne plater de siste fem årene (TS).

Margo Price

Margo Price

Robert Finley:  «Goin´ platinum!»

Jeg vedder en kasse kaniner på at navnet til 63 år gamle Robert Finley kommer til å spre seg blant folk som setter ordentlig pris på musikk i skjæringspunktet mellom soul og blues i årets siste måned. 8. desember slipper Warner plata som bare er Finleys andre utgivelse noen sinne. Den er er produsert, med stort musikalsk overskudd, av Black Keys’ Dan Auerbach i hans studio/ klubbhus i Nashville, Easy Eye Sound.

Auebach har forstått at Finley, en blind afrikansk-amerikaner, tidligere snekker, som ble oppdaget som gatesanger for bare et par år siden, har den ekstraordinære stemmen. Den som får deg til å skru høyere om du hører den på bilradioen eller som får deg til å be sidemannen om å holde kjeft i en bar (TS).

Krohn

Krohn

Michael Krohn: «Unwanted»

«Unwanted» er akkurat den skiva norsk musikkliv trenger akkurat nå. Ei skive proppfull av fengende, energiske og rocka låter mange har mye å lære av. For det er neppe bare Popklikk-redaksjonen som begynner å bli mektig lei av den enorme mengden intetsigende musikk som ruller mot oss om vi skulle være så uheldige å skru på radioen.

På «Unwanted» viser Michael Krohn hvor det beryktede skapet skal stå. Som en bredbent messias slenger han både ord og lyd så hardt i veggene at bærebjelkene rister av glede. Det låter så rått, skranglete og tøft at Popklikk smiler herfra til evigheten.

Når man tar med i ligninga at tekstene er breddfulle av vidd, ironi og fornuftsbasert tenkning, er det bare å slå fast at Krohn fremdeles er en av Norges viktigste artister (EAA).

Kjærlighetssommer

Kjærlighetssommer

The Dream Syndicate: «How did I find myself here?»

Alle elementene som gjorde at vi elsket bandets originale plater, inkludert liveplatene, er på plass. Jason Victor tar steget opp som The Dream Syndicates beste gitarist, flere hakk over både Karl Precoda og Paul B. Cutler.

Rytmeseksjonen Duck & Walton er like på plass som de var på 80-tallet. Steve Wynn har laget sangene som holder, åpneren, «Filter me through you», har kvalitetene som gjør at vi husker «Tell me when it´s over», «That´s what you always say», «Still holding on to you» og «Merrittville».

Det er stor variasjon mellom sanger som «Glide», «80 West», «The Circle» og det elleve minutter lange tittelkuttet. Dog uten av det fires på intensiteten. «Like Mary» er et lite pustehull, en touch mer folk enn resten.

Avsluttende «Kendra´s Dream» er laget i samarbeid med Kendra Smith, The Dream Syndicates originale bassist, ute av bandet etter det første albumet. Kendra synger som en mildere Nico. Med på plata er også keyboardisten Chris Cacavas, fra Green on Red. Han er kreditert som co-produsent sammen med bandet (TS).

Pure Comedy

Pure Comedy

Father John Misty: «Pure Comedy»

Popklikk-redaksjonen klarer rett og slett ikke å bestemme seg. For selv om det er svært mange positive ting å melde om ”Pure Comedy”, hopper vi ikke så høyt som vi hadde trodd.

Noe som får oss til å tenke at Misty enten er i overkant misty, eller at enkelte av låtene, for ikke å snakke om alle ordene, trenger litt mer tid før de slår rot.

Vi tror mest på det siste, og regner med at Misty har overbevist oss før 2018 banker på døra. Noe tittelåta, «Total Entertainment Forever», «Ballad Of A Dying Man», «Two Wildly Diffrent Perspectives» og The Memo» bærer bud om.

Til slutt skal det nevnes at tankene stadig vekk flyr til Elton John sånn cirka 1975. Litt «Candle In The Wind» møter «We All Fall In Love Sometimes». Noe som selvfølgelig er både tipptopp, helmaks og en smule vemodig.

Ps! Etter å ha skrevet ordene over, hørte vi på skiva mens vi lønsja (jada, vi spiser mye og lenge). Og da hoppet vi plutselig litt høyere. Hmm… (EAA).

Weller

Weller

Neil Finn: «Out Of Silence»

Produksjonen på «Out Of Silence» er så silkemyk at sangene for det meste svever rundt i en varm og uimotståelig atmosfære. Noe som i stor grad skyldes en kombinasjon av lettbente tangenter og fjærlette strykere og blåsere.

Men selv om albumet oppleves som usedvanlig melodiøst og lekkert, bærer flere av låtene i seg dramatiske vendinger både arrangements-og tekstmessig. At alvoret titt og ofte stikker hodet over vannet, tilfører albumet en eksistensiell og følelsesmessig dimensjon som styrker helhetsopplevelsen.

«Out Of Silence» er nok et bevis på at Neil Finn fremdeles slår knockout på røkla allerede i første runde. Og selv om mine favoritter akkurat nå er «Love Is Emotional», «Independence Day», «Second Nature» og «I Know Different», kan du trygt ta med deg hele gjengen neste gang du besøker svigermor (EAA).

Adios? Neida!

Adios? Neida!

GospelbeacH:  «Another Summer of Love»

Gud bedre, for ei plate! Den sitter, utrolig nok, som en kule før du har hørt den. «Another Summer of Love» er et album som er skreddersydd for Popklikk-redaksjonen. Måten Brent Rademaker fletter sammen det beste av vestkystpop, Tom Petty, The Byrds, The Beach Boys og en haug andre eminente artister til en krans bestående av sublim rockmusikk, er så helmaks at selv Egon Olsen må stumpe sigaren.

Noe som fikk Tom Skjeklesæther til å skrive følgende om platas åpningsspor:

Det starter med «In the Desert» som melder seg på i kampen om å være den beste california-rock-låten ever.

Fra himmelsk velklingede gitarer til vokalharmonier fra hylla over den øverste, med en myk og solid groove og en melodi som haker av på alt som Byrds, America, Fleetwood Mac og Beach Boys noensinne har hatt på notearket. «In the Desert» er fylt av helium, men har også en tung kjøl. Det er mange som babler om perfekte sommerlåter, denne holder lenge for meg.

Weather Station

Weather Station

Michael Head & The Red Elastic Band: «Adiós Señor Pussycat»

«Adios Senor Pussycat» renner over av musikalitet, skapertrang og ny giv. Etter å ha levd med albumet i noen uker, kan jeg trygt konkludere med at dette er noe av det ypperste Michael Head har skapt så langt i karrièren. En karrière bestående av et par album som allerede skinner på min musikalske stjernehimmel.

At flere av låtene har hentet inspirasjon fra to av Heads favorittband, The Byrds og Love, er helt etter boka. De lett psykedeliske innslagene og de jinglejanglete gitarene, er spredd rundt omkring og overalt. Som for eksempel på de kruttsterke låtene «Overjoyed» og «Workin’ Family» (EAA).

Går for platinum

Går for platinum

Bendik Brænne: ”The Last Great Country Swindle”

Saksofonist og multiinstrumentalist Brænne tar oss med på en musikalsk reise der tangenter i alle farger og fasonger styrer showet. Et show der også blåsere og strykere ofte presser seg forrest i køen.

At Brænne har latt seg inspirere av musikken som rullet opp på den amerikanske vestkysten på 60-og 70-tallet, er det ingen tvil om. Artister som Carole King, Jimmy Webb, Jackson Browne, James Taylor og Brian Wilson ligger hele tiden på lur mellom tangentene. At Paul Simon og Burt Bacharach også nikker i min retning når jeg lytter på ”The Last Great Country Swindle”, får meg oss bare til å smile enda bredere (EAA).

Plant

Plant

Robert Plant: «Carry Fire»

For fem år siden var Plant «plutselig» hjemme i England igjen og samarbeidet med bandet som nå heter The Sensational Space Shifters, med de to glimrende gitaristene Justin Adams og Liam Tyson.

Det er ikke feil å oppfatte Carry Fire som en videreføring av Lullabye, her gis det rikelig med plass og tid til å male opp mer abstrakte lydbilder, vekslet med elementer som har fulgt Plant helt fra Zeppelin-dagene. Et kompass som med betydelig eleganse og egenart svever mellom Afrika, dype amerikanske sørstater og rockens mer uunngåelige urbanitet. Plants stemme er mer enn noensinne et instrument. Som utfyller og flyter over og under på et vis som er Plant sentrale særpreg (TS).

Tønes

Tønes

Hajk: «Hajk»

Hajk selvtitulerte debutalbum treffer Popklikks sikringsskap med lynets hastighet. Det sier bare kræsj-bom-tralala i hodene våre når låtene skyter ut av startblokkene. Vi brukte vel sånn cirka en gjennomhøring før vi var helfrelst hele bønsjen.

At Hajk nå og da høres ut som et norsk søskenbarn til Fleetwood Mac, er så klart med på å trigge gledesrusen. Det lukter i det hele tatt mye amerikansk vestskyst av skiva.

Men, og det er kanskje det viktigste triggerpunktet; Hajks musikk henter i våre ører også inspirasjon fra de britiske øyer, som for eksempel fra det eminente Sunderland-bandet, Field Music.

Ja, også er det deilig at det titt og ofte finnes elementer av jazz i sømmene.

Måten Preben Sælid Andersen og Sigrid Aase bytter på vokalen, tilfører Hajks tidvis drømmende elektopop en ekstra dimensjon. Lydbildet, som er klarere enn dagen, gir detaljene god romleplass. En romleplass ikke ulik den vi finner i noen av Kate Bush sine beste musikalske øyeblikk.

Å plukke ut låter gir vi oss ikke ut på. Vi digger helheten og delene. Og kanskje til og med Gadamer. Men mest av alt digger vi Hajk (EAA).

Heartworms

Heartworms

Rodney Crowell: «Close Ties»

Crowell har selv fortalt at han fikk seg en wake-up-call da han kom til Nashville i 1972 og møtte Texas mester-låtskrivere som Guy Clark og Townes van Zandt. Dette beskriver han direkte og selvutleverende i sangen «Nashville 1972», som avslutter denne nye plata.

En av Close Ties andre oppsiktsvekkende sanger handler om Susanna Clark, Guy Clarks kone, som døde i 2012. «Life without Susanna» forteller om en eksepsjonell kvinne, som var både låtskriver, maler og muse for Guy, Townes, Rodney og andre. På 1970-tallet var Guy & Susannas hjem «salong» for kunstnerisk ambisiøse og talentfulle sangere/ låtskrivere, spesielt fra Texas. Inkludert en ung Steve Earle.

Crowell synger «Life without Susanna started when Townes van Zandt died/ From that day she hid out undercover..» Det er en bemerkelsesverdig tekst, intim og avslørende. Det kan synes som om alle var forelsket i Susanna, selv om hun var Guys kone!

Close Ties er ytterligere et overbevisende kapittel i plateserien som startet med The Houston Kid i 2001, utgivelser som har etablert Crowell som en av americanamusikkens tvers igjen respekterte poeter og all round good guys (TS).

Southern Blood

Southern Blood

Craig Finn: ”We All Want the Same Thing”

Craig Finn er nok for de fleste bedre kjent som frontfigur i The Hold Steady, enn som soloartist. Det sjarmerende newyorkbandet som makter å blande hardt og mykt på en tøff og melodiøs måte.

Som soloartist søker Finn mot roligere farvann. Noe som kler ham så godt at Poklikk våger påstanden at Finn på sitt tredje soloalbum,”We All Want the Same Thing”, aldri har vært bedre.

Hovedårsaken til en slik påstand er Finns evne til å kombinere oppsiktsvekkende gode tekster med fengende og vaneskapende melodier. Bruken av elektroniske dippedutter, blåsere og strykere, tilfører dessuten albumet en energi som driver låtene framover.

Finn har alltid vært en god historieforteller, men på ”We All Want the Same Thing” når han nye høyder. At han fremdeles rusler rundt i det samme musikalske landskapet som Springsteen, er det ingen tvil om, men denne gangen stikker han også innom Villy Vlautin (Richmond Fountain) og Paul Westerberg (The Replacements) på veien til studioet (EAA).

Hajk

Hajk

Gregg Allman: «Southern Blood»

Southern Blood er en soul-plate som mest av alt fører tankene til Laid Back, med selve sangene og Greggs stemme i sentrum for en produksjon som både låter fresht og klassisk. Gregg har selv skrevet åpningskuttet, «My only true friend», som lykkes med å lage poesi av Greggs liv på The-never-ending-road og minnet om storebroren han mistet så tidlig i livet. Klump i halsen-lytting det. Et verdig sistekapittel for låtskriveren som har «Whipping Post», «Midnight Rider» og «Melissa» på CVen.

Southern Blood er Gregg Allman på sitt beste som sanger, som formidabel og egenartet soul og bluestolker. Han forlater oss med en plate som vil rangere som en av hans essensielle (TS).

Hurra!

Hurra!

Tønes: «Sesong 4»

Det finnes så mye livsvisdom i låtene til Tønes at man nesten er utslitte av begeistring når «Sesong 4» ruller inn i garasjen.

At det i det hele tatt er mulig å skrive en låt om et par votter som sender lytteren ut på en eksistensiell berg-og dalbane, må betraktes som et aldri så lite under. Om «Votter» ikke stikker av med en eller annen Spellemann, legger Popklikk-redaksjonen ned veto (så det så)!

På «Sesong 4» setter Tønes ord på hverdagens gode og vonde dager, kall det gjerne en form for hverdagsfilosofi. Ordene treffer både hjerte og hjerne, og de sobre og tidvis subtile arrangementene passer utmerket til Tønes sine jordnære, pussige og kloke observasjonenr (EAA).

Hmmm...

Hmmm…

Säkert – ”Däggdjur”

Annika Norlin. For ei dama. Om det hadde vært opp til Popklikk hadde hun for lengst vært kåret til Nordens popdronning.

Etter noen års stillhet, er hun endelig tilbake med nok en popperle. Denne gangen med Säkert, et av hennes to band. Men det er ikke så nøye. Norlin levere uavhengig av om hun fronter Säkert eller Hallo Saferide.

På ”Däggdjur” fortsetter hun å lage lune og melodiøse melodier som får lytteren til sperre opp ørene. Men, som vanlig er det først og fremst som tekstforfatter at Norlin virkelig skinner. Hun er fremdeles formidabel til å sette ord på fenomener og opplevelser de fleste av oss kan kjenne seg igjen i.

Melodiene rusler rundt i et tempo som kler tekstene på en utmerket måte. Tekster, som foruten å være personlige, vemodige og poetiske, også er både morsomme og underfundige (EAA).

Mental Illness

Mental Illness

Mark Eitzel – «Hey Mr. Ferryman»

Med «Hey Mr. Ferryman» har Eitzel levert en av sine beste plater. Noe som innebærer at han slår knockout på det meste av det som betegnes som musikk.

Godt hjulpet av den tidligere Suede-gitaristen Bernard Butler, maner Eitzel fram fintfølende låter pakket inn i delikate og luftige arrangementer. Det låter ekstremt profft, og Eitzels stemmen fyller musikken med varme, vemod og undring.

At han veksler mellom å synge som en vingeklippet engel med Belsebub i hælene, og en elegant crooner med både vidd og musikalsk timing, gjør lytteropplevelsen både intens, hjerteskjærende, morsom og befriende (EAA).

Duften av sommer

Duften av sommer

Erlend Ropstad: «Alt som har hendt»

Singelen «Det store blå» får Popklikk til å vasse rundt i lykkerus. Her er fem ting vi DIGGER med låten.

1. Lengden. Den varer i over seks minutter. Tiltross for at vi sjelden aksepterer låter over fire minutter kunne gjerne denne har vart lenger. Spør du oss.
2. Dialekten. Langt flere sørlendinger i monitor, takk.
3. Setningen: «Du har de som skal leve evig. Og så har du vi som skal leve nå». To damn right!
4. Kompet og gitaren.
5. Energien, melankolien og sårheten. «Det store blå» er en låt som både gir deg lyst til å dra på joggetur OG sette deg ned på en stein for å grine i timesvis. Vurderer en kombo. Ute ved havet et sted.

Resten av platen, «Alt som har hendt», er SKANDALØST og USAKLIG bra også (Elise Nyborg Eriksen).

Que Aura

Que Aura

Margo Price: «All American Made»

All American Made får vi en utmerket miks av countryrock, countrysoul og folkrock, formidlet av en sanger med hjertet på utsiden og med en stemme som vinner deg over med noe annet enn vokal briefing. Det som gjør country til den beste, folkelige samtidsmusikken.

Selvsagt har Willie Nelson fått med seg at Margo Price er det riil diil, en Loretta Lynn for det nye århundret. Willie kan således huke av Margo på sin stadig ekspanderende liste over duettpartnere, med flotte «Learning to loose». Der det eksistensielle spørsmålet stilles; «Is winning really learning to loose» (TS).

Wild Kingdom

Wild Kingdom

Kelley Stoltz: «Que Aura»

At Stoltz evner å lage drivende god musikk, er gammelt nytt. Det er måten han gjør det på som overrasker. For fra å være en popsnekker som lekte seg meg forskjellige varianter av vestkystpop, har Stoltz på «Que Aura» kastet seg over synthesizere og elektroniske dingser.

Det er derfor både morsomt og en anelse snålt at «Que Aura» trolig er Stoltz sin beste plate så langt. Noe jeg aldri hadde trodd etter første gjennomlytting.

Det fleste av låtene på «Que Aura» svever av gårde i et lett repeterende modus. Uten på noen måte å slå seg på brystkasse, sklir de under huden på lytteren. Det luftige og tidvis monotone lydbildet rydder plass for de nydelige, men litt sjenerte melodilinjene som ligger på lur bak veggen av synthesizere og gitarer. En kombinasjon som foruten å tilføre låtene en eggende og uforutsigbar dimensjon, lokker lytteren inn i låtene på en nesten umerkelig måte (EAA).

Paal Flaata: «Love and Rain- The Athletic Sessions»

Finnes på CD i «Trilogy»-boksen og på vinyl. Sangeren Flaata er en helt egen tråd i modere norsk populærmusikk. Det er han som er Årets Spelleman. I fjor, i år, neste år!

Elvis Costellos «Comedians», sist hørt på Roy Orbisons «Black & White Night» i begynnelsen av 1988, det samme året Roy gikk bort. Her løftes sangen på nytt av mannen som bare bør kalles «Sangeren», Norges fineste stemme.

Golden

Golden

Paul Weller: «A Kind Revolution»

Det er noe vilt befriende i måten Weller blander sjangre på. Elementer av rock, soul, blues, glam, jazz, pop, elektronika og synth renner gjennom platas samtlige spor. En musikalsk elv der tempo-og taktskifter dukker opp når man minst venter det. Noen strykere her, tre blåsere der, litt synth her og ganske mye hammond-orgel der. For ikke å snakke om alle de bitende gitarriffene som fyller plata med en hjertelig aggresivitet.

At Weller stemme er fylt med så mye kraft, autoritet og soul at han trolig aldri har sunget bedre, er med på å opphøye lytteopplevelsen til noe helt utenom det vanlige.

”A Kind Revolution” er en energisk, vital og tidvis optimistisk plate, som foruten å utforske og bygge bro mellom mange musikalske stilarter, søker etter lyspunkt og velvilje i en verden der motsetningene blir stadig flere og større (EAA).

Hang

Hang

Pelle Ossler: ”Evig himmelsk fullkomning”

Om vi skal dra det ekstra langt, våger vi påstanden at Ossler er helt på høyden med sin musikalske kompis Thåström. Store ord, men flere av låtene og den nesten perfekte produksjonen på ”Evig himmelsk fullkomning”, hadde passet som hånd i hanske på de siste platene til mannen fra Skebokvarnsvegen.

Å vandre rundt i Osslers musikalske univers er ingen spøk. Det buldrer og braker, og gnistene spruter i alle retninger. Enkelte av låtene er så mektige og kraftfulle lydmessig at det føles litt som å oppholde seg i et mekanisk verksted i Øst-Tyskland sånn cirka 1961.

På ”Botten av havet” og ”Ute på ön” ser Popklikk for seg at Pompel &Pilt står bom fast i svingdøra samtidig som de tunge skrittene til vaktmester Gorgon rykker stadig nærmere. Skummelt, men veldig effektfullt og stilig.

Når det er sagt; Ossler krydrer også lydbildet med lysglimt og sterke melodier. Både titt og ofte titter hestehover opp gjennom asfalten. Som for eksempel på to av platas sterkeste spor, ”Her kommer hen” og ” Större enn du tror” (EAA).

Et eneste stort høydepunkt

Et eneste stort høydepunkt

Aimee Mann: ”Mental Illness”

Manns tekster har alltid vært noe for seg selv. Melankolske, bittersøte og reflekterende som de er. Men (nesten) alltid med et lys i enden av tunnelen. Noe som passer utmerket til de lune melodiene hun ofte omgir seg med. Melodier som smetter inn uten å banke på døra.

Lydbildet på «Mental Illness» er tilbakelent og neddempet. Det er kassegitarene, tangentene og strykearrangementene som setter dagsorden, trommene må nøye seg med å gå stille i dørene. Stemmen til Mann spiller som vanlig hovedrollen, denne gangen godt hjulpet av koringen til Ted Leo. Det låter litt sånn singer-songwriter’ish med en tøtsj countryvibber og noen små doser softrock (EAA).

Home Counties

Home Counties

Elijah Osean: «Elijah Ocean»

Elijah Ocean har en usedvanlig melodisk teft, alle sangene hans har et eller annet gående for seg som du ikke klarer å riste av deg; «Malibu Moon», «Highway», «Desert Rain» og «Barricade» er så catchy at de må få andre låtskrivere til å slenge seg i veggen.

Det er skrint med informasjon på coveret til Elijah Ocean, men la oss gjette på at Ocean og bandet hans har produsert selv. Det er enkelt, og rett frem. Av og til er det noen som spiller en tøff slidegitar, spesielt distinkt på «Highway», en av de beste «on the road»-låtene jeg har hørt det siste tiåret. Sjekk linja om metal-musikk, «..this heavy metal music is a nightmare..», Ocean ber radioDJen på sine knær om å slippe å høre mer. Videre, «I don´t wanna die on this highway tonight, so help me keep these wheels between the lines..»

Yup, bare å huke av for et album stint av Classic Americana, servert av en «ukjent» sanger som bare triller rett ut av ørkenen (TS).

Soul-grabben

Soul-grabben

The Shins: «Heartworms»

Endelig tilbake etter mange år i tenkeboksen.

”Heartworms” inneholder så mange melodiøse og fengende låter at det burde ligge øverst på alle verdens musikklister. Låtene hopper på sjarmerende vis av gårde med logrende haler og litt bustete hår. De er fylt med hjertevarme og store doser vitalitet.

At Popklikk liker alle låtene svært godt skyldes trolig at The Shins anno 2017 får oss til å tenke på gamle favoritter som Split Enz/Crowded House, 10cc, XTC, The Cure og The Cars. Og The Beatles, så klart (EAA).

Torgeir Waldemar: «No offending Borders»

Torgeir Waldemar fortjener alle godorda han har mottatt for sitt andre album.

Det inkluderer også 8 av 10 fra Wyndham Wallace i april-nummeret av det engelske musikkmagasinet Uncut. Wallace innleder med «A journey from Norway’s fjords to America´s west coast..».

Joda, Torgeir Waldemar er uomtvistelig en fyr som hadde funnet seg vel til rette i Laurel Canyon den gangen Neil Young og David Crosby gjorde de svingete veiene der livsfarlige å ferdes på. Det på tross av at han hadde slitt med å få folk til å uttale navnet sitt riktig.

Det er grunn til å tenke over dette, folkens; Noe av den beste musikken om dagen lages i Norge (TS).

The New High

The New High

Lindsay Buckingham/Christina McVie:  «Lindsay Buckingham/Christina McVie»

Når Lindsay Buckingham og Christine McVie lager musikk sammen, kan det selvfølgelig ikke gå galt. Særlig ikke når de, med unntak av Stevie Nicks, har drasset med seg resten av Fleetwood Mac-gjengen i studio.

Musikken på albumet er fjærlett og usedvanlig lett å like. Å lytte på Buckinhams og McVies nye låter kan sammenlignes med å rusle rundt i et duskeregn med hodet fylt av fine tanker. Gjennom hele reisen renner det på med lettbente låter som spikrer seg fast allerede etter første lytting.

De tre første låtene er så umiddelbare og melodisterke at man nesten ikke trenger å høre resten av skiva. Men bare nesten. Med et par unntak, både kvitrer fuglene og skinner sola, når låter som ”Red Sun”, ”Love Is Here To Stay”, ”Lay Down For Free” og ”On With The Show” stryker forbi (EAA).

Suverent album fra NF

Suverent album fra NF

Hiss Golden Messenger:  «Hallelujah Anyhow»

Aller først. Det er lett å bli lurt av amerikanske Hiss Golden Messenger. Første gangen du spiller gjennom nye Hallelujah Anyhow så kan man tenke at man har hørt dette før. At det låter konvensjonelt.

Men allerede ved andre gjennomspilling begynner magien å komme krypende, alkymi utløst av M. C. Taylors smårustne countrysoulstemme og groover plukket fra den aller øverste rytmehylla. Fundert på bassist (og produsent) Brad Cooks og trommis Darren Jessees supermusikalske samspill.

Dansende på toppen, M.C.’s stemme, verdt en prominent plass i rockhistorien (TS).

Et nydelig album

Et nydelig album

Elliot Murphy: «Prodigal Son»

Om eventyret begynte med «Aqua Show», «Murph The Surf» eller «Just A Story From America», husker jeg ikke. Alt jeg husker er at jeg falt pladask for musikken til Murphy, mannen fra New York som hørtes ut som en blanding av Lou Reed, Bruce Springsteen, Mink DeVille, Leon Russell, Bob Dylan og David Johansen.

De siste 10 årene har han laget flere supre skiver, deriblant fantastiske «Notes From The Underground». En plate der Murphy virkelig hadde funnet tilbake til de gode melodiene og de dypsindige tekstene som satte sitt preg på hans tidligste utgivelser.

Elliots nye plate, «Prodigal Son», er nok et karrierehøydepunkt. I en alder av 67 år pøser han på med så mye melodiøsitet, savn, vedmod, håp og livsvisdom at undertegnede begynner å tro at han kan gå på vannet. Det føles så uendelig godt å lytte til en mann som står oppreist i all slags vær. En mann med hjertet utenpå skjorta (EAA).

This Highway

This Highway

El Cuero: «For All Remaining Days»

Bandet ble startet i 2005 og den nye plata, den femte i rekka tror jeg, foreligger i lekkert mørkt tre-design utbredt cover og er alt beviset du trenger for at El Cuero fortsatt er et av Norges beste rockband også på plate, i avdelingen uten metalliske eller andre smakløse og irriterende tilsettinger.

Ren rock. Skrevet, spilt, sunget og produsert uten andre pretensjoner enn å få det det til å høres så fantastisk ut som et samspilt rockband kan gjøre.

Jeg har sett El Cuero spille live ved flere anledninger og det har alltid, ALLTID, vært en nær-livet opplevelse. En musikalsk trapes-act som kan gjøre en hver tilfeldig tilskuer til en troende.

Det er, oppsiktsvekkende, flere band som kan legge beslag på tittelen «Verdens beste rockband». El Cuero er det eneste norske rockbandet som jeg med hånda på hjertet kan si er «Verdens beste rockband». Der og da, når jeg ser dem (TS).

The Last Rider?

The Last Rider?

Lee Ann Womack: «The Lonely, The Lonesome & the Gone»

Womack er en sublim country-soul-sangerinne, en som har like mye Dusty Springfield i seg som Tammy Wynette. Womack og ektemannen Frank Liddell, som er produsent (Miranda Lambert), har pakket med seg innspillings-utstyret fra Nashville og slått på strømmen i Womacks hjemtrakter i Øst-Texas.

Det handler først og fremst om stemmen og den delikate produksjonen. Som både tar i bruk de beste elementene fra country og soulmusikkens møtepunkter på 60-70-tallet og nyttiggjør seg moderne grep. Derfor er dette ikke bare en glimrende øvelse i nostalgi, Womack og Liddell, makter å fyre opp denne plata med en flom av spennende arrangements-idéer og vokalkunst fra aller øverste hylle.

The Lonely, The Lonesome & the Gone er rett og slett en av årets sterkeste plater. Selvfølgelig kan vi stole på ordentlige countrysangere når det kommer til å servere oss ekte soulmusikk (TS).

Daggdjur

Daggdjur

The Weather Station: «The Weather Station»

Bandets låtskriver og ubestridte ledestjerne, Tara Lindeman, og hennes medmusikanter, har laget et album som sakte men sikkert sniker seg under huden på lytteren. At det tar litt tid før musikken åpner døra, skyldes trolig det varierte og tidvis nakne og litt seige lydbildet. Et lydbildet der elegante strykere og elementer av rock, pop og folk flettes sammen på en utsøkt måte.

Om Tara Lindeman har et dypt og inderlig musikalsk forhold til Richard Thompson, vites ikke, men i min verden er det klare likhetstrekk i måten de to artistene skrur sammen låter på. At vokalen og melodiene nå og da slenger armene rundt Aimee Mann og Carly Simon, gjør bare lytteopplevelsen enda mektigere (EAA).

Stop Talking

Stop Talking

Tyler Childers: «Purgatory»

Tyler synger omtrent som en ung Steve Earle, og har fått hjelp av Sturgill Simpson og teknikeren David Ferguson (produsenter) til å lage en svært, svært overbevisende debut.

Uttrykket mikser hard country og rå bluegrass, noen har påstått at det høres ut som om han backes av Old Crow Medicine Show. «Mangefasettert» er vel en gangbar beskrivelse, ingen newcountry radiovennlighet å spore. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Childers sanger og metode appellerer til nettopp Sturgill Simpson.

At han kan skrive låter, er Purgatory ti gode eksempler på. Fra åpneren «I swear (to God)», via «Feathered indians»,» Born again», «Banded Clovis», det sprelske tittelkuttet og «Honky tonk Flame». Legg også merke til avsluttende «Lady May», som er rettet til Tylers kone, Senora May. Selv en ny singer/ songwriter (TS).

Knallskive

Knallskive

Daniel Kvammen: «Vektlaus»

Å høre på «Vektlaus» er litt som å sitte i toppen av et tre å skue ut over stjernehimmelen. Ikke helt ulikt følelsen av å svaie rundt i en lysekrone etter et par øl, for de av oss som har prøvd det.

«Vektlaus» tar oss med på en frydefull reise der melodier og rytmer slåss om oppmerksomheten. Låtene, som gir assosiasjoner til alt fra Håkan Hellström, Flaming Lips og Pink Floyd til Jahn Teigen, er så umiddelbare og energiske at man skal være ytterst sær for ikke å bli bergtatt.

Produksjonen er ikke bare luftig, den er atmosfærisk og tidvis vektløs. Noe som tilfører plata en helt ny dimensjon sammenlignet med Kvammens suverene debutalbum, » Fremad i alle retninga». Et dristig, men riktig veivalg (EAA).

CF

CF

Ron Sexsmith:  «The Last Rider»

På «The Last Rider» fortsetter Sexsmith seiersrekka. Hadde det stått Paul McCartney på coveret, hadde den garantert fått terningkast seks og massiv oppmerksomhet.

Om albumet sender tankene til Sir Paul? Jøsses, ja! Men låtene slenger også tankene i retningen av gromgutter som Nick Lowe, Ray Davies og Elvis Costello. Etter Popklikks mening er ”The Last Rider” et av Sexsmith beste album, helt på linje med klassikere som «Whereabouts», «Cobblestone Runway» og «Long Player Late Bloomer» (EAA).

Thåström

Thåström

Levi Henriksen & Babylon Badlands: «Verden av i går»

At Levi skriver tekster på øverste, norske nivå er selvfølgelig det minst overraskende ved dette foretagendet. Det jeg liker aller best ved tekstene hans, er at han ikke unnslår seg å pepre dem med referanser til alt som betyr noe for ham; musikk, fotball eller lav-kirkelig visdom. Han «stjeler» formuleringer som en ekte Nick Lowe-student, og tilpasser dem sine norske/ lokale behov. Av med hatten for Billy Joe Shaver og Jagger/ Richards/ Faithfull.

Det er altså ikke en klisje når jeg påstår at høydepunktene står i kø her, hver og en av sangene griper fatt i deg og holder deg fast, både musikalsk og tekstmessig.

At Levi ikke er noen skjønnsanger er helt uten betydning, for å parafrasere en Dylan-saying, «Ingen synger Henriksen som Henriksen» (TS).

Årets kuleste navn?

Årets kuleste navn?

Chris Price: «Stop Talking»

Chris Price sitt andre soloalbum, ”Stop Talking”, er så tiltalende og lett å like at det burde vært allemannseie. Vi snakker svært melodiøs pop (tidvis tilsatt store doser power) med klare referanser til mye av musikken som dukket opp på den amerikanske vestkysten på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Som for eksempel Emitt Rhodes, Harry Nilsson og Randy Newman.

Slenger man artister som Crowded House, Billy Joel, James Taylor, Brent Cash, Burt Bacharach og Jason Falkner inn i ligninga, begynner vi å nærme oss musikken som rusler rundt på «Stop Talking». Musikk så nydelig arrangert og produsert at himmelen nesten faller ned (EAA).

TW

TW

Steve Earle:  «So You Wannabe An Outlaw»

Å følge Earles musikalske reise fra begynnelsen av 2000-tallet og fram til i dag, har vært litt som å heie på Liverpool. Noe fantastisk, mye nesten, og en og annen badeball.

Men nå er Earle endelig tilbake igjen. Hans nye album, ”So You Wannabe An Outlaw”, er utvilsomt hans beste på mange, mange år. Med en uslåelig kombinasjon av hardtslående låter og hjerteskjærende ballader, har han nok en gang klatret opp på hesteryggen og kastet seg inn i kampen om hvem som er den tøffeste cowboyen i byen (EAA).

El Cuero

El Cuero

Brent Cash:”The New High”

Brent Cash sitt første album,. ”How Will I Know If I’m Awake» traff så hardt at den endte opp på lista da årets plater skulle kåres. Cash’ ekstremt tiltalende vestkystpop, og spesielt låta ”Digging The Fault Line”, ga oss følelsen av å surfe på en gigantisk bølge rett opp i sandkassa til Brian Wilson.

Hans neste plate, ”How Strange It Seems” fra 2011 fulgte opp på en fin måte, selv om den ikke slo like hardt som forgjengeren.

Så ble det stille. Nada musikk. Nada Cash.

Men i det vi nesten hadde gitt opp, dukket Cash plutselig opp igjen. Som en savnet soulbrother hadde han forbarmet seg over oss, og laget et album som fikk oss til å gispe etter luft og kaste ord som sublim, enestående, veldreid og jippi mot taklampa over spisebordet.

”The New High” er rett og slett et lite mesterverk for de av oss som liker vestkystpop med bølgende melodier, lettbente strykere og solfylte arrangementer. ”The New High” er som skapt for individer som elsker artister som The Beach Boys, Jimmy Webb, James Taylor, Ben Folds, Todd Rundgren, The Pearlfishers, Gilbert O’Sullivan, Burt Bacharach, The Divine Comedy, Prefab Sprout og Harry Nilsson (EAA).

El lite mirakel

El lite mirakel

The Clientele: «Music for The Age Of Miracles»

Å høre på The Clienteles nye album, «Music for the Age of Miracles», føles litt som å vandre rundt i en liten engelsk by grytidlig en morgen innrammet av høstens farger.

Den vare vokalen, pakket inn i nylonstrenger og silkemyke strykearrangementer, beveger seg rundt i en atmosfære der de små tingene plutselig blir så uendelig store, at lysten til å lytte både intenst og lenge ikke slipper taket.

Noen ganger beveger The Clientele, bandet som en gang for ganske lenge siden så dagens lys i London, seg så varsomt framover at låtene nesten forsvinner. Men bare nesten. For det er, mye takket være de sofistikerte og svært tiltalende melodiene, umulig ikke å sette pris på sangene som slentrer mot deg med et berusende smil rundt munnen (EAA).

In Spades

In Spades

Saint Etienne: ”Home Counties”

”Home Counties” er akkurat som forgjengeren; «Words And Music By Saint Etienne», blant Saint Etiennes beste plater. De melodiøse, dansbare, poetiske, elektroniske og akustiske låtene, sprer drømmer og dyrker det britiske landskapet, få andre er i stand til.

Saint Etienne er faktisk tidvis så erkebritiske at skjegget til Prefab Sprouts Paddy McAloon, dukker opp rundt flere av de vidunderlige musikalske, og ikke minst geografiske, svingene bandet foretar seg.

Teften for gode melodier er den røde tråden albumet gjennom. En inkluderende rød tråd som ønsker velkommen både synther, kassegitarer, banjoer, tamburiner, mellotroner, blåsere, fløyter, orgler med mer.

Saint Etiennes elektroniske pop, med nikk til både disco, funk, folk, sør-amerikanske strender, britiske puber og grønne britiske enger, er så til de grader sjarmerende, oppløftende, energisk og beroligende, at man skal være en surpomp i verdensklasse om man ikke lar seg rive med (EAA).

Hey

Hey

The Afghan Wigs: ”In Spades”

Musikken til The Afghan Wigs har alltid vært litt skummel. Litt som å stå fastklemt i svingdøra mens vaktmester Gorgon skritt nærmer seg i det fjerne.

Noe som selvfølgelig også er tilfelle på bandets nye plate, ”In Spades”, deres andre siden comebacket i 2012. Men så lenge plata er skummelt bra, er Popklikk-redaksjonen mer enn fornøyd.

Greg Dulli og hans kompiser viker i liten grad fra den musikalske formelen de alltid har fulgt. En formel der storslåtte og melodiøse rocklåter, ikledd en aldri så liten tvangstrøye, dundrer mot lytteren.

Hardtslående trommer, tunge bassganger, frenetiske gitarer, lekende tangenten og høytflygende strykere og blåserne, pakkes inn i melodier som både slår og fenger. Variasjonen mellom det harde og det myke, det røffe og det sentimentale tilfører musikken mangfold, vitalitet og uforutsigbarhet.

Når Thåström synger med glød og innlevelse at ingen synger blues som Jeffrey Lee Pierce, har han selvfølgelig helt rett. Men spør dere oss fortjener også Greg Dulli en egen sang. En sang om en fyr som har skjønt hvordan rock og patos kan forenes på en unik, hardtslående og troverdig måte (EAA).

Spellemann?

Spellemann?

Foxygen: ”Hang”

«Hang» er et ganske snodig album, egentlig, men samtidig veldig underholdende og spinnvilt. Opera møter Gatsby. Queen møter ABBA. Kinks møter Scott Walker. Meat Loaf møter Todd Rundgren. Skjønner?

Nja, kanskje ikke, men på forunderlig vis oppleves ”Hang” som en forundringspakke som ved hjelp av musikalske krumspring og melodiøs kraft fyller lydbildet med både glede og energi.

Stemmen til Sam France, en blanding av alt fra Marc Bolan og Lou Reed til Mick Jagger, svinger seg elegant mellom en skog av strykere og blåsere. Det storslåtte lydbildet, som tidvis truer med å deise i bakken, tilfører musikken så mye intensitet at det er umulig ikke å la seg rive med.

Selv om samtlige låter har sin egen vri, finnes det en rød tråd som trekker dem i den samme retningen. Noe som i seg selv er en aldri så liten bragd (EAA).

Vektlaus

Vektlaus

Tore Renberg: «Ein dag te»

Foruten å skrive glimrende romaner, lager Tore Renberg musikk som får Popklikk-redaksjonen til både å applaudere og nikke anerkjennende.

På sitt andre album, «Ein dag te», har Renberg alliert seg med en gjeng svært dyktigere musikere som, med Renberg som ivrig og munnrapp kusk, driver musikken inn i et musikalsk landskap der rock, pop og folketoner forenes på en forbilledlig måte.

At flere av låtene sender tanker til band som R.E.M. og 10 000 Maniacs er rett og slett vidunderlig.

Platas to første spor, tittellåta og «Ikkje la di riva deg ne», er fylt med så mye realisme, hjertevarme og kampvilje at det er umulig ikke å bli berørt. Noe som forøvrig gjelder flere av låtene på plata. Renbergs evne til å titte i bakspeilet samtidig som tematikken i låtene balanserer mellom himmel og livets harde realiteter, gjør «Ein dag te» til et ettertenksomt, men også svært nynnbart album.

Renberg

Renberg

Cotton Mather: «Wild Kingdom»

Hovedårsaken til denne hyppige møtevirksomheten skyldes i all hovedsak at Cotton Mather på ”Wild Kingdom” fremdeles makter å lage svært fengende pop som mer enn gjerne flørter med både rock og powerpop. Låter som for eksempel ”The Cotton Mather Pledge”, ”Fighting Through”, ”Hijinks Dad”, “Better Than a Hit”, “California” og ”A Girl with a Blue Guitar, er så tidløse, melodiøse og stilige at man nesten drukner i dønningene av gledestårene.

Platas mest atypiske låt, «The Army», har etter en treg start, også fått et favorittstempel i panna. En litt seig og repeterende låt som vokser seg stor og sterk etter noen runder i spilleren.

Så joda, jeg er definitivt frelst igjen. For stort bedre enn dette blir det ikke om man tar utgangspunkt i mitt musikalske univers. At bandet fremdeles høres ut som en herlig miks av Squeeze, Crowded House, The Beatles, Elvis Costello og en myk utgave av Paul Westerberg, setter ikke akkurat en demper på entusiasmen (EAA).

Randy

Randy

Whitney Rose: «Rule 62»

Her kommer Whitney Rose (30), et navn som ved første øyekast kan se ut som om det er funnet opp en smart manager. Whitney Rose? Hello Houston? Look out Joplin!
Resultatet er storveis.

Rose lager glimrende country som ikke har et plekter å gjøre med dagens Nashville popcountry å gjøre; her snakker vi Patsy Cline, tidlig Dolly Parton, Connie Smith, Melba Montgomery og selvfølgelig Tammy Wynette.

«Trucker´s Funeral» er en sang som ble borte i posten fra 1970-tallet, det siste årtiet country var country. Perfekt gjenopplivet av Rose. En tekst om truck-driveren som holdt seg med to, separate, familier. Avslørt i begravelsen hans. Trist, men trist.(TS).

Jepp!

Jepp!

Curtis Harding: «Face your Fear»

Her hagler det av klassiske wah-wah-gitarer, men også av synth-slinger og andre rocka grep som du ikke finner så ofte i gammel soulmusikk. Harding har en svært fleksibel stemme, i åpningskutttet, «Wednesday Morning Antonement», høres han nesten ut som en David Bowie.

Mens texaneren Leon Bridges hentet mye fra 60-talls-soul på sitt applauderte debutalbum, Coming Home, er det 1970-tallet som altså er Curtis Hardings kreative jaktmarker. Uten at dette på noen måte blir ren nostalgi.

Musikk for folk som vil videre etter at soul-revival-sangerne Sharon Jones og Charles Bradley har gått bort. Face your Fear er ambisiøs 2017-soul som vet svært godt hvor den kommer fra (TS).

The Secret Sound of Dreamwalkers: «The Secret Sound of Dreamwalkers»

Ved siden av Kristine Marie Aasvang og Thomas Bergsten teller The Secret Sound of Dreamwalkers også norsk americana-musikks hardest-arbeidende-trommeslager, også platedirektør Alexander Lindbäck. That’s it.

Det er umiddelbart stemmen til Kristine Marie som griper tak i deg, bare ti sekunder inn i åpningssangen, «Brand new you». Den slipper knapt taket i deg i de neste noen-og-førti minuttene. Et usedvanlig dynamisk instrument, som svever over, gjennom, under og med melodier som får lov til å bredte seg ut som tredimensjonale kart.

De som har hørt den stadig mindre hemmelig lyden av The Secret Sound of Dreamwalkers sammenligner Kristine Maries stemme med den transatlantiske aksen Sandy Denny (Fairport Convention etc.) og california kultsangerinnen Judee Sill.

Gjerne det. Det er vanskelig å beskrive musikk uten å bruke noenlunde kjente referanser, således kan vi også hake av ved kanadiske Cowboy Junkies og amerikanske Mazzy Star, for de mer dvelende arrangementene her (TS).

Rickey Ross: «Short Stories, Vol. 1»

Resultatet er strålende. Ross lager låter som nekter å forlate åstedet, et åsted fylt med knuste hjerter, store drømmer og hjertevarme historier. De enkle arrangementene er så presise og nydelige at Ross’ følsomme stemme treffer lytteren med ekstra pondus. Noe som igjen tilfører låtene en intens inderlighet få andre artister kan slå i bordet med.

En gang for lenge siden sang et band som begynner på Green og slutter på Red «I was arrested by your beauty», ord som på perfekt vis beskriver mine følelser for låtene på «Short Stories, Vol. 1». Låter som forteller historier man blir grepet av. Som for eksempel melankolske «I Thought I Saw You» (med skjelvende strykere) og dypt sjarmerende «Only God And Dogs».

Ricky Ross’ siste musikalske reise så langt er, foruten å være en gave til musikkelskere, et utmerket eksempel på at det enkle er mer enn godt nok. For stort vakrere enn dette blir det ikke (EAA).