Country møter soul

Country møter soul

Nå som himmelspretten nærmer seg, slenger Popklikk ut fire veldreide plateanmeldelser og en überkul og nybarbert spilleliste. Tjo bing!

1974

1974

Sturgill Simpson: ”A Sailor’s Guide To Earth”

Popklikk hevder med myndig stemme og fast blikk at Sturgili Simpson har laget et av årets beste country and soul-skiver. ”A Sailor’s Guide To Earth” er nemlig så tettsittende og feiende flott at vi umiddelbart slenger favoritter som Southside Johnny, Mink DeVille, John Hiatt, Dr. John, Van Morrison, Lambchop, Johnny Cash og Lyle Lovett på bordet.

Måten Sturgill blander country med store doser soul og rock er tipp topp tommel opp. Det koker, spraker og pumpes blod når Sturgill slipper seg selv og bandet løs på menneskeheten. Blåsere og steelgitarer slåss om oppmerksomheten samtidig som Sturgills mørke stemme sender lytteren ut i et musikalsk landskap fylt med både lette steg og dramatiske vendinger.

Fever Dream

Fever Dream

Samtlige låter på ”A Sailer’s Guide To Earth” bidrar med noe helt spesielt. Det være seg varsomme stemninger eller en blåserrekke som går amok. Variasjonen i låtmarialet og den raffinerte produksjonen, sørger for at albumet forblir både interessant og svært lyttervennlig.

Håkan Hellström: ”1974”

Om vi digger Håkan Hellström-EP’en? Selvfølgelig gjør vi det!  Når det gjelder Håkan er vi ubotelige romantikere. I våre ører er det nærmest umulig ikke å like killen fra Gøteborg.

Et faktum som gjør det klin umulig å vurdere ”1974” på en objektiv og saklig måte. Noe vi uansett aldri gjør. For oss er og blir objektivitet et tulleord med sukker på.

Bang Boom Hello

Bang Boom Hello

Alle fire låtene på ”1974” fungerer utmerket, noe som lover særdeles godt med tanke på den nye skiva som slippes til høsten. Tekstene er usedvanlig gode (og meningsfulle) og melodiene løper fram og tilbake i klassisk Håkan-stil.

Akkurat nå hører vi, mye takket være teksten, mest på ”Brinner in the shit”. Men for to dager gikk det mest i ”Din tid kommer”

”1974” viser til året Håkan ble født. Lydmessig kan det likevel virke som Gøteborgs største romantiker har brukt mye tid på platene han hørte på i ungdomstiden på 80-tallet. Og da kanskje spesielt artister som The Cure og Bruce Springsteen. At vi også hører litt Ted Gärdestad er vel heller ikke helt utenkelig.

Sturgill

Sturgill

Uansett, Popklikk digger ”1974”, gleder seg til høsten og slenger inn en snerten, liten tekstrad fra ”Brinner in the shit”.

”Glaset är fullt av fimpar, druckit aska i timmar, bränt alla kärleksbrev så du holder dig varm. Du är rätt wicked, men rar, du är ingen man faller för, nej man bara kraschar in och dör. För du är en stjärna, brinner in the shit när du dansar”.

Ben Watt: ”Fever Dream”

Ben Watts forrige album, ”Hendra”, havnet på ”Årets liste” da Popklikk gjorde opp status for 2014. En kjensgjerning som preget Popklikk-redaksjonen da ”Fever Dream” svevde mot oss for uker siden.

HH

HH

Men redselen for at Watt ikke skulle makta å følge opp, forsvant ut av vinduet allerede etter en kjapp gjennomlytting rett før et viktig møte. Oppildnet av melodiøse og sofistikerte låter som ”Between To Fire”, ”Women’s Company”, ”Faces Of My Friends”, sjarmerte vi kundene i senk og landet en kontrakt i millionklassen.

Watt, som tidligere spilte i herlige ”Everything But The Girl”, fortsetter der han slapp på ”Hendra”. Han lager fremdeles lune, melodiøse låter med det ene benet i melodiøs britisk folkemusikk og det andre i amerikansk vestkyst- pop. Litt som om Richard Thompson og Fleetwood Mac skulle delt scene en vakker kveld i Echo Park. Men bare litt, for Watt står, mye takket være sin teft for iørefallende melodier, mer enn godt nok på egne ben.

Slade med Noddy i front

Slade med Noddy i front

Cheap Trick: ”Bang, Zoom, Crazy…Hello” 

Du verden, for en energisk og tidvis hardtslående åpenbaring. ”Bang, Zoom, Crazy…Hallo”  slår seg fram og dundrer avgårde på en måte som får Popklikk til å konstatere at Cheap Trick har nådd enda et høydepunkt i sin 43 lange karriere.

Alle som elsker powerpop, har selvfølgelig stiftet bekjentskap med Cheap Trick klassikere som ”No Surrender”, ”I Want You To Want Me” og ”Dream Police” for ørten hundre år siden. Selv brukte Popklikk-redaksjonen slutten av 70-tallet til å lytte mer enn mye på band som The Knack, Tom Petty & The Heartbreakers, Foreigner, Raspberries og Cheap Trick.

For blodfans må ”Bang, Zoom, Crazy…Hello” fortone seg som en himmelsendt gave. Robin Zander har knapt sunget bedre, Rick Nielsen får det til å ryke av samtlige gitarer og bandet har snekra sammen en gjeng låter som både fenger og rocker av gårde. Produksjonen, som sender tankene til Jeff Lynne, er prikkfri. At det krispe, tighte og luftige lydbildet innvaderes av deilige hooks, tettsittende bassganger og drittøff tromming, slenger lykkefølelsen rundt om kring og overalt.

Når tankene sendes til Slade på et par av låtene, er det så gøy og stilig at Popklikk-redaksjonen vurderer å kle seg ut som Noddy Holder hele uka.

Men altså; ”Bang, Zoom, Crazy…Hello” er et must for alle verdens powerpoppere. For resten av bønsjen anbefaler vi å begynne med ”No Direction Home”, ”When I Wake Up Tomorrow”, ”Sing My Blues Away” og ”The Sun Never Sets”. Staselig er det uansett.