CF78FDBB-5C92-4E58-B9DC-060673A9DA86I en duvende slapp sommerferie har Popklikk hentet fram anmeldelser av fem knallgode album fra arkivet. Grunnen til at platene er solbrente, skyldes at vi har hørt særdeles mye på dem med sola hengende over oss som en brennheit følgesvenn. Spilleliste nederst i saken er naturlig nok gloheit.

Tracyanne & Danny: «Traceyanne & Danny» (album)

Endelig er hun tilbake, frontfiguren i Camera Obscura, Tracyanne Campbell – denne gangen i tospann med Danny Coughlan, med fortid i Crybaby. Med Edwyn Collins og Dexys Sean Read i produsentstolen(e), beveger låtene seg elegant rundt i et lydbilde fylt med strykere, blåsere, tempererte gitarer og en og annen steelgitar. Resultatet er himmelsk popmusikk med røtter i 50-og 60-tallet. Når Tracyannea nydelige stemme flyter sammen med Dannys (Morrissey møter Hawley), slår det gnister. Platas høydepunkt inntreffer når Collins stemme glir inn på platas beste spor, «Alabama».

Middle Kids: «Lost Friends» (album)

Få tilbake trua på melodisterk indie rock! Middle Kids er en «power-trio» fra Australia som leverer melodiøse låter der vokalist Hannah Joys sterke stemme står i sentrum. Skurrete gitarer, fuzz-bass og store trommer bygges opp mot sterke refreng i de fleste låtene. Men, så mikser Sydney-bandet det opp med en og annen roligere låt, et orgel her og en steel-gitar der. Resultatet er nydelig«cinematisk» musikk.

Chris Price: «Dalmatian» (album)

På «Dalmatian» fulgte Price opp mesterstykke «Stop Talking» på mesterlig vis. Den effektive og tidvis høytflyvende produksjonen, tilfører låtene både energi og framdrift. Musikken, som best kan beskrives som pop tilsatt store mengder power, er særdeles lett å like. Ser man bort fra platas beste spor, «Discount Love», tikker alle låtene inn et sted mellom to-tre minutter. At flere av sangene sender tankene til The Beach Boys, The Beatles og Harry Nilsson er så tipp at dette bare må bli topp.

Okkervil River: «In The Rainbow Rain» (album) 

På sitt siste album så langt har Will Sheff og hans Okkervil River funnet fram til et musikalsk trylleformular bestående av en perfekt blanding pop, rock og americana. Plata velter seg i et tidvis storslått lydbilde som nå og da  sender tankene til The Waterboys den gangen de skapte «big music» midt på 80-tallet. De tre feiende flotte åpningslåtene legger lista så høyt at noen av de resterende sangene sliter litt med spensten. Men bare litt, for dette er en plate som stort sett leverer musikk fra den øverste hylla i platebutikken.

EELS: «The Deconstruction»

«The Deconstruction» består av 15 låter som minner om stort sett det meste Mark Oliver Everett aka EELS har gitt ut tidligere. Noe vi synes er fint, for Everett har en unik evne til å sy sammen sorgmuntre låter der melodiene nekter å slippe taket. At de fleste låtene trykkes gjennom de samme musikalske formlene er med andre ord tipp topp tommel opp. Det lett svevende, men likefullt stramme og tidvis spartanske lydbildet, gir tekstene akkurat den romleplassen de trenger. Tekster der eksistensielle problemstillinger ofte fremstilles på en så bittersøt og ambivalent måte at man nå og da kjenner på følelsen av at himmelen snart slipper taket.