Mister White

Mister White

Matthew E. White: «Big Inner» (2013)

Det tar ikke lang tid for «Big Inner» å penetrere et musikalsk hjerte. Når referanser som The Band, Randy Newman, Leon Russell og Lambchop blir kledd opp i fløyelssoul, tettsittende gospel, leken jazz og moderne country, er lykke ikke lenger bare et ord. Ved å la gamle helter stupe ut i et moderne lydbilde makter White på elegant vis å fusjonere fortid med nåtid.

Det er likevel ingen tvil om at White først og fremst er et skikkelig retrohue med beina godt plantet i 60- og 70-tallet. Noe særlig «Hot Toddies (Randy Newman’ish) og «Steady Pace» (The Band’ish) er utsøkte eksempler på. At platas beste låt heter «Big Love» er neppe tilfeldig.

Natalie Prass: «Natalie Press»

Nathalie Prass lagde, godt hjulpet av den ovennevnte Popklikk-favoritten Mathew E. White, en av beste platene i 2015. Et album pakket inn i nydelige arrangementer der strykere og blåsere  blander seg inn i det meste. Noen ganger midt i fleisen, andre ganger gjemt lengre bak i lydbildet.

Låtene er i utgangspunktet pop’n’soul, men av og til er de såpass funky at det låter både fett og hipt. Melodiene står hele tiden i sentrum, de smyger seg innpå, og etter noen runder har de erobret både hjerte og hjerne.

At stemmen til Natalie høres ut som en blanding av Diana Ross, Kate Bush og Dusty Springfield, er mer enn greit nok. At man både nå og da ser konturene av Burt Bacharach bevege seg rastløst rundt i rommet, er også helt innafor.

Deer Tick: «Negativity» (2013)

På «Negativity» har Deer Tick løftet lydbildet fra gjengrodde stier og mørke klubblokaler til åpne vidder og fugleperspektiv. At produksjonen tidvis er både luftig og himmelstrebende, tilfører bandet en energi og lekenhet som har manglet på tidligere album.

Noe låter som «The Rock», «The Curtain», «The Dream’s In The Ditch» og «Trash» er supre eksempler på. Når dette krydres med drivende gode ballader som «Just Friends» og «Hey Doll», er det bare å juble i vilden sky.