Daniel

Daniel

Daniel Romano: Vår kanadiske helt!

Popklikk var på Daniel Romano-konsert i fjor. Backingbandet hans kalte seg for The Jazz Police og han mente seg å være på sin «tourneé infinité». Ikke var det mye jazz over det han leverte den høstkvelden på John Dee i Oslo; og vi håper virkelig han ikke er på turné hele tida, for med det tempoet han holdt, vel, så er vi litt redde for at det ikke holder så lenge…

For Daniel Romano er en låtskriver, artist, produsent, kunstner og levemann vi virkelig håper å få glede av i flere tiår framover. Hvorfor? Fordi uansett hva den godeste Daniel kommer opp med, så høres det så friskt og «eget» ut. 

Selv når han framstår som en krysning av Gram Parsons og Lee Hazlewood på tur i Nashville, så er det noe genuint Daniel Romano over det hele. Det er som om han har hele pop/rock/country/soul-historien under huden og kan gjøre nesten hva han vil med den. 

Romano

Romano

Hør bare på hans siste plate under eget navn, «Modern Pressure». Å forsøke og sette den i en eller annen bås er virkelig vanskelig. Det er som om Daniel har inkarnert alt av intelligent populærmusikk siden 1963 eller der omkring og har omsatt det i melodiføringer og lydbilder det kun er en som kan gjøre. 

I mangel på en bås, så velger vi å kalle «Modern Pressure» et moderne pop-mesterverk. Daniel Romano er en musikksjanger i seg selv. Hør bare på «Ugly Human Heart, pt.1», «Roya», «Impossible Green», «The Pride of Queens» og «What’s To Become of the Meaning of Love». (Vi nevner kun som en parentes at han trakterte nesten alt av instrumenter selv på plata som ble spilt inn i en stuga i Värmland).

Ja, vi bruker store ord her. Kanskje er det fordi noen av oss Popklikkere trenger en flukt nå som sommerferien virkelig er på hell, med jobb, frister og hverdagslivets monotonitet på full fart tilbake? 

Om Daniel er en «egen» musikksjanger nå, så kan man trygt si at de første platene han begikk kan kalles med deres rette navn: country.

De fire første Romano-skivene er mer eller mindre streit og vokalbasert Gram Parsons-country av ganske klassisk tapning. Det synges med sterk vokal om klassiske country-temaer som hell og uhell i kjærlighet, småbyliv, reisen vekk og returen (med halen mellom beina?).

Estetikken rundt platene er også interessant, der Daniel Romano gjerne poserer som en skikkelig «cowboy-artist». Er det en lek med referanser eller ektefølt? Det er uansett ikke så viktig, musikken skinner bra den. Fra den første plata «Workin’ for the Music Man» utvikler lydbildet seg noe, det blir litt større, noe mer orkestrert og bittesmå elementer av noe mer utflytende. Hør for eksempel frampeket mot albumet «Mosey» i en av snuttene mellom låtene på den briljante fjerdeskiva «If I’ve Only One Time Askin’».

Så var det «Mosey», da! Noe av country-vibben henger igjen i denne fantastiske plata, men samtidig beveger Daniel Romano seg videre, mot et langt mer variert uttrykk. Er det indie? Er det kammer-pop? Er det folk-rock? Igjen er båsene vidåpne. Noe som slår oss når vi lytter til «Mosey» nå, er hvor viktig stemmen til Romano er for lydbildet og låtene. Han varierer, men samtidig er det distinkt og levende. Bare hør på den gnistrende åpningslåta «Valerie Leon» der Romano overbeviser så til de grader på toppen av et herlig kor av blåsere og strykere. 

Det er vanskelig å trekke fram enkeltlåter fra «Mosey». Det er kanskje et slags konseptalbum som bør nytes i en lang lytting i favorittstolen? Alt er så gjennomført. Coveret med den stilige hipsteren Romano. Det er spilt inn og mastret i mono. Det er veldig retro, samtidig moderne. Og vips, så har vi vel oppsummert Daniel Romano.