Riding With The King

Riding With The King

John Hiatt: «Riding With The King»

Da denne skiva ble sluppet bodde jeg i et trangt rom i en trang kjeller. Edderkoppene vasset rundt på det såpeglatte gulvet og livet var en lek. Utstyrt med langt hår og en neve dollar levde jeg av fiskeboller, nudler, brunt vann og en og annen livsløgn. Pengene jeg hadde ble i all hovedsak brukt på plater. Deriblant «Riding With The King», som skulle vise seg å være en av mine aller fineste investeringer på 80-tallet.

På sett og vis var John Hiatt, med rette, min store 80-talls helt. Ganske enkelt fordi han klinka ut den ene musikalske godbiten etter den andre. Som for eksempel «Bring The Family» (1987) og «Slow Turning» (1988). Likevel, det var «Riding With The King» (1983) som startet showet. Og kanskje spesielt låta «She Loves The Jerk» som fikk meg til å tenke på Joe Jacksons superkule «Is She Really Going Out With Him?».

John Hiatt

John Hiatt

Når det er sagt; det vrimler av supredupre låter på «Riding With The King». Låter som har brent seg fast i hjernemassen hos selv de mest musikkfiendtlige kompisene mine fra den gang da. Da jeg forleden spilte «I Don’t Even Try», «Girl On A String» og «Love Like Blood» for en kompis som ikke har hørt en plate siden vi danset rundt i den trange kjelleren, ble han så rørt at jeg var på nippet til å ringe 113.

«Riding With The King» er en plate der rocken møter popen og soulen på en fortreffelig måte (side 2 på på plata er tross alt produsert av Nick Lowe). At Hiatt etterhvert beveget seg mer og mer over i et musikalsk landskap der banjoer, feler og steelgitarer snek seg inn i lydbildet, gjorde meg bare enda lykkeligere. Jeg brukte tross alt lisseslips som matcha bootsa.