POPKLIKKS JULEKALENDER: 7. desember

93ED2D51-479E-4114-8A6D-194681E589DCI årets adventskalenderen vil Popklikk anbefale musikk vi liker (som vanlig) av både ny og gammel dato.

Det blir kanskje noen korte anmeldelser av plater vi ikke rakk å skrive om tidligere i år. Spillelister, sa du? Ja, spillelister står også på førjulsprogrammet. At vi også vil benytte anledningen til å skrive om plater vi mener er blant årets beste, er også helt sikkert. Men, selve kåringen av årets beste musikk skjer – som alltid- først i midten av januar. Kvalitetsikring, kalles der visst. Noe intens lytting på årets mange kandidater i løpet av juleferien er med på å sikre.

Vi i Popklikk ønsker dere en fredfull adventstid og mange harde musikkpakker under treet på julaften!

Luke 7. desember: 

I dag har vi plukket ut det vi mener er blant tre av de beste platene som har blitt laget i år. Tre plater som trolig er med når Popklikk skal kåre årets beste musikk 2020. Men, hvor på lista de havner, se det vet vi ikke ennå.

Øyvind Holm: «After The Bees» 

Med «After the Bees» har han åpenbart fått utløp for en mer rendyrket pop-sensibilitet. Det er til tider storslått som i innledende «Gut Feeling» som er en strykerdominert pop-låt med utsøkt produksjon, der vibrerende strykere ligger som et fløyelsmykt teppe over en rullende bassgang og Holms karakteristiske vokal. I «Any Other Day», som avslutter A-siden på vinylutgaven, er det strippet helt ned til en akustisk gitar, men som alltid med en fin melodi som utgangspunkt. Dette spennet er en åpenbar styrke ved plata. Etter andrelåta«Leeway», en drivende god gitarpop-dänga som svenskene kaller det, så kunne man kanskje tenkt at her blir det mer av det samme. Men, neida, «After the Bees» er en strålende tangentbasert ballade der gitarene får lov å krydre uten noen gang å skurre for mye. «Double Windsor» er en mer klassisk gitarpop-låt, mens duetten «Masterplan», med Ida Jenshus, åpenbart bør inn på radiolistene. (EDHO)

Kristian Kaupang: «I morra kjører du forbi» 

Sangene på plata beveger seg i et lett minimalistisk landskap, med synther og programmerte trommespor i fin kombinasjon med mer analog lydtilnærming. Det låter digitalt og sprukkent på samme tid. Dette er popsanger som følger noe velkjent og «helnorskt», men som tidvis skifter retning mot noe som er eget og annerledes. Låtene bærer et klart personlig uttrykk, med tekster om tid og sårbarhet. Smerten ved å prøve å holde fast i alt som det ikke er mulig å holde fast i. «En gang til», med Malin Pettersen på gjestevokal, er en flott poplåt. «Den alvorlige littsentimentale» er en nær beskrivelse av nattens tankegods. En flott oppbygging git framdrift og løft. «Transformatorhuset» er særlig spinkel og løser seg nærmest opp i åpen luft. De instrumentale partiene og bruken av saksofon og fløyte, gir farge i sanger som beveger seg i melankolsk stillstand, med en nesten rå inderlighet. (ESJ)

Tommy Tokyo: «The Remaining Days of Life»

Tre av de fire første låtene på plata er usedvanlig sterke. Tittellåta, som åpner ballet, har en sår, men likevel optimistisk tekst om hva fremtiden kan bringe. Melodien, som drives framover av strykere, kassegitarer og lettbente tangenter, er både tiltalende og vakker. Neste låt ut, «Country Girl», er på alle måter vidunderlig. En deilig, romantisk tekst støttes opp av nydelige koringer, en gullkantet melodi med et herlig refreng – stort bedre kan det ikke gjøres! Spor fire, «The Extra Mile», er muligens den mest iørefallende låta Tokyo har laget så langt i karrieren, og bør spilles på alle radiostasjoner verden rundt til Dovre faller. Resten av sangene på plata holder også høy kvalitet, noe det luftige og tidvis sparsomme, men likefullt detaljrike lydbildet, skal ha mye av æren for. (EAA)


Publisert

i

, ,

av

Stikkord:

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *