2ACB819F-2043-49B8-9515-46C2A607E642Plateanmeldelse: «Jeg tror på stier hvor en kan gå vill» – Inger Hagrup – Tonsatt av Haakon Ellingsen (album, 2020)

Haakon Ellingsen fortsetter å utforske Inger Hagerups tekster, på et album som kan være hans beste med sanger på morsmålet. Det spennende med Ellingsens prosjekt er at sangene hans bærer en grenseflate, som utover det umiddelbart melodiøse rommer dybden i Hagerups lyrikk. Det finner sted et møte og en samtale, som løfter lytteren inn i et spennende landskap. Popmusikk og regndråper fra en tidløs forsommer, i samtidighet mellom nå og da.

Inger Hagerups dikt er alt annet enn ordrike, med en undrende åpenhet som peker mot forening og det mystiske. Ellingsen formidler Hagerup uten å endre noen ting. Her finnes ord som ikke brukes av noen lenger, med mulig unntak for Lars Saabye Christensen.

Forsommeren, det korte øyeblikket mellom vår og sommer er perfekt for dette møtet, der alt som blomstrer, om enn bare for en kort stund, som syriner, hegg, blåregn og det magiske store duetreet i Botanisk hage står i full blomst. Dette treet har nok også Inger Hagerup betraktet. Tiden står stille i hagen på Tøyen. Hvis du lytter kan du høre stemmer og latter fra andre tider under tretoppene. Omtrent slik, oppfatter jeg dette albumet; som et møte mellom nå og da.

1E23D0DB-46A4-4862-8F70-1DDFB0F19989

Sangene og arrangementene er oppfinnsomme og spennende. Det er den samme troppen av musikere som deltar, men Ellingsen varierer bidragene, fra det varsomt akustiske til det mer pop-pregede og majestetiske. Jeg har sagt det før, men Haakon Ellingsen skriver svært gode sanger. Her er inspirasjon fra låtskrivere som Ralph McTell  og Donovan, men også en lekenhet som hinter mot The Beatles og Kinks. Eller Incredible String Band som i «November», der vi finner alt dette på en gang.  

«Jeg tror» gir meg assosiasjoner i retning av Zappa-aktig musikalsk sprelskhet. Nuvel, akkurat det kan være trombonen. «Sorgen er enkel» er en klassisk skrevet pop-låt. Jeg liker også godt «Å disse fiolette morgentimer» med mellotron, mandolin og nydelig elektrisk gitar. Låtene er korte som Inger Hagerups dikt. Alt er stilsikkert tonesatt og fargelagt, med flotte refreng og blåserarrangement. Noen ganger blir vokalen imidlertid en anelse stiv i forholdet mellom tekst og melodi, og trommene er til tider noe tunge i labben.

Hedres skal også Lars F. Frøislie som bidrar på aller beste vis på en rekke klangbrett og Gaute Storsve på elektrisk gitar. Hva annet kan jeg si enn «Huzzah!»Jeg løfter på hatten og beveger meg mot Bygdø Alle, der kastanjene akkurat har begynt å blomstre.