Det varte ikke lenger enn drøyt 50 minutter, og ekstranumrene uteble. Likevel: dette var en konsertopplevelse av de sjeldne! For den primale energien, kicket, rock-essensen som unggutta i Shame leverer, er uvanlig kost i 2018. Eller, egentlig, uvanlig kost når som helst i rockhistorien.

Trøkket fra scenen var på plass fra første stund – før de startet leverte vokalist Charlie Steen et statement om alt bandet hans ikke tolererer – vold, aggresjon, hat etc. – for så å rope ut at “helvete heller, ikke ta det så forbanna alvorlig, det er bare underholdning!” Og så var vi i gang.

Åpningslåta “Dust on Trial”  var knapt halvveis før Steen gjorde kveldens første av mange stup fra scenen – og selv det var tøft denne kvelden. Steens hyperaktive opptreden var verdt billetten alene, men godt matchet av bassist Josh Finertys minst like energiske tilstedeværelse: en hyperaktivitet på Wilko Johnson-nivå: konstante løp (nei, ikke på basshalsen, på beina) langs scenekanten kombinert med et avsindig trøkk: den motoren han utgjør sammen med den stødige trommisen Charlie Forbes er sjelden kost.

På flankene leverte gitaristene, Shaun Coyl-Smith og Eddie Green: jeg digger hvordan soloene og riffingen konstant kjører samme lyd: en ganske clean og fyldig lydShame leverte rått, vilt og overbevisende på John Dee. med stor romklang, ingen dilling med masse effekter – bare stilstikkert leverte løp og riff som bringer tankene til The Chameleons, Echo & the Bunnymen eller Killing Joke. Ikke så rart de mange publikummerne på bandets foreldres alder ble rørt og begeistret.. 

Konsertrepertoaret besto i så å si alle låtene fra det eminente debutalbumet “Songs of Praise” pluss et par låter til, blant annet en “urframføring”. Det ville være logisk om Rockefeller er scenen neste gang denne gjengen kommer til Oslo, og Spektrum om et par år. Kanskje Shame er lakmustesten på om dundrende bra rock fortsatt har potensial for virkelig høy popularitet i 2018 – det er i hvert fall vanskelig å få øye på et band med større musikalsk potensial og mer scene-karisma enn denne London-gjengen akkurat nå. 

For dette er en type band mange har ventet på – en energisk knytteneve i mellomgulvet og samtidig et utrykk for noe nytt og vitalt – det går en logisk linje fra The Who, Stooges, Sex Pistols, The Fall, Joy Division og Nirvana til Shame – i evnen til å forfriske, fornye og overbevise uten andre virkelmidler enn bass, trommer, to gitarer, vokal og personlighet. Det eneste bekymringsverdige ved denne konserten var den høye snittalderen blant publikum: hvor i huleste var 18-20-åringene?