884B106C-C209-4B87-9731-14ACAF0F4FA1Strenger på jorden og i lufta: The Incredible String Band og meg.

Det hørtes ikke ut som folkemusikk. Eller kanskje var det all verdens folkemusikk, spilt samtidig gjennom flere dimensjoner? Incredible String Band renset ørene mine med frekk og grensesprengende musikalsk frihet. Punk hadde energi, noen kule låter, men ga lite utover det. Den progressive rocken var ikke særlig progressiv lenger. Tidspunktet var likevel skandaløst feil for menn i fargerike kapper. Her tenker jeg ikke på heltene fra Gotham eller planeten Krypton.

Jeg ble umiddelbart og selvfølgelig en dedikert, om enn ukritisk fan. Men snart skjønte jeg at dette var en klubb med få medlemmer. I min omgangskrets kunne jeg bare telle meg selv. Engasjerte forsøk på å få andre interessert i et medlemskap ble kontant avvist. Maks en halv låt på anlegget før armen bestemt ble hevet, og jeg kunne høre dommerens fløyte. I ettertid må jeg likevel innrømme at Steely Dans «The Fez» var bedre egnet bilmusikk for røykfulle og smått paranoide utflukter til Bærums rurale områder på kvelds og vinterstid.

Incredible String Band var Robin Williamson og Mike Heron. Sammen med Clive Palmer tøyet de strikken for britisk folkemusikk, inntil den røk med et smell. De spilte ikke bare strengeinstrumenter, men et uttall instrumenter av ukjent opprinnelse, i en kaleidoskopisk og rustikk tilnærming til viser og jugband. En respektløs lek med form og instrumentering, der alt kunne skje. Produsent Joe Boyd overtalte plateselskapet sitt til å gi gruppa studiotid, under forutsetning av at det ikke, under noen omstendigheter, skulle overstige 150 engelske pund!

FE000605-4507-4C40-A160-6F6B8E21F82E

Etter dette dro Williamson til Marokko for å sitte under et tre og spille fløyte. Han fant ikke rett tre og vendte hjem. Clive Palmer trakk seg fra gruppa. Han syntes musikken ble for kommers. Robin og Mike fortsatte, men snart mislikte de hverandre, i tilsvarende stigende grad som ambisjonsnivået. Dette resuterte både i kosmisk folkemusikk, og noen av sekstitallets mest innflytelsesrike album. Nesten ti år senere ble denne musikken uendelig viktig for meg. Sangene rørte ved noe dypt i meg. Men ut av opplevelsen vokste det også fram smerte, som ble til et hull, som truet med å sluke meg.

Det definitive øyeblikket er «Chinese White» med Robins avsindige felegnikking, og Mike som med stoisk ro synger; «The bent twig of darkness brings the petals of the morning» Robins underlig presise filosofiske betraktninger i «The Half Remarkable Question» slutter heller ikke å fascinere. Begge var utmerkede gitarister.

I tillegg plukket de opp og spilte entusiastisk alle andre instrumenter, som tilfeldigvis kunne befinne seg i et studio. Instrumentene kunne være nystemte og med fin intonasjon. Andre ganger i mindre grad. Det betød ikke så mye. Stemmene deres løftet fram mysterier og fortalte noe om vår tid på jorda. Sangene kunne være lyriske eller intrikate, men rant alltid over av boblende kreativitet. Sånn sett var konkurransen dem imellom et pluss. Iallfall de første årene. Dette var musikk fra innerste og ytterste utkant.

Hvis du skal begynne et sted vil jeg foreslå «The Hangmans Beautiful Daughter» sammen med «5000 Spirits Or The Layers Of The Onion» eller «The Big Huge»

Det var med disse skivene gruppa ble en sensasjon i London. De utfylte hverandre ikke ulikt Lennon og McCartney. Mike Heron med umiddelbarhet og en vimsete popsensitivitet. Låtene til Williamson var bærere av eldgammel visdom, ikledd store mengder absurd skotsk humor. Beatles og Stones var fans. Sangene på Brian Enos første plater er alle ulike varianter av «Lordly Nightshade». Det akustiske elementet i Led Zeppelin stammer herfra.

E8875F6B-0DF6-4495-A568-99B147D1332C

Den rufsete skotske sjarmen støttet punk-etoset om at alle kan spille. Dette inkluderte også kjærestene. Til en viss grad kan vi si de lykkes. Steve Winwood ville gjerne ha med frøken Simpson på bass til et av sine prosjekter. Men hun måtte melde pass. Rose kunne bare spille de partiene Heron hadde lært henne.

Jeg pleide å drømme om slike jenter, med hjemmerulla sigaretter og bare føtter i gummistøvler. Det var moro også. Du kan se energien og en smittende galskap i dette klippet fra tysk fjernsyn, med en reggae tilnærming i Mikes bass. Samspillet med jentene funker fint. Dette er musikk til å bli glad av. «Everythings fine right now»
https://www.youtube.com/watch?v=52vEFiOuC74

Mellomperioden med «Changing Horses», «I Looked Up» og «U» kan og bør unngås. Her roter de seg bort i intern konkurranse. Sangene vandrer i det uendelige, omtrent like spennende som å betrakte drøvtyggende kuer, eller oppføringen av «Siegfried» i det gamle operahuset, der absolutt null av interesse fant sted. Ingen urgermansk rock og roll. Ingen valkyrirer med kortklipt vått hår og svømmebriller. Bare lidelsesfullt og svært, svært varmt.

Overgangsplata «Liquid Acrobats As Regards The Air» har et flott cover, mer fokuserte låter, samt noen banaliteter som jeg knapt tør tenke på. De siste elektriske skivene blir som regel oversett. Rockeband ambisjonene sitter ikke helt. Spennende nye musikalske ideer titter likevel fram her og der. «Saturday Maybe» er grå britisk hverdagsdramatikk som tatt ut av et teaterstykke av Arnold Wesker, sett gjennom et episk slør av Shakespeare eller Homer.

Etter «Hard Rope and Silken Twine» ble det slutt. Skiva har et dårlig rykte. Noen vil si med all mulig grunn. Men låtene er korte og konsise, med unntak av side to, som består av 1/ettlangt spor. Det er «Ithkos»; prog-rockens Vasaskip! Albumet begynner strålende med Herons pianobaserte «Maker of Islands». Når Mike mot slutten synger I´ll rest easy…in my soul», og melodien løfter seg elegant, er det et gåsehud-øyeblikk. Jeg aner ikke hva den handler om, men låta er fylt til randen med emosjon.

«The Cold Days Of February» tar oss tilbake til begynnelsen, med en Williamsonvokal som røsker i hjertet. Heron på orgel og Robin med blikkfløyte i baklomma. Starten på «Ithkos» er fantastisk med stryk, gitarer og fløyte, og setter en tidløs gresk stemning. Men snart mistes kart og kompass. Seilasen går gjentatte ganger på grunn, før den kullseiler i Egeerhavet. Det skal sies at arrangementene for stryk er interessante.

Mike Heron fortsatte som en overraskende ordinær plateartist. Williamson brukte mer tid på å tenke seg om. Han flyttet til California og ga ut fine plater med viser og folkemusikk. Så slo han seg på harpespilling og keltisk historiefortelling. Williamson reiser fremdeles rundt i verden, på søken etter et egnet tre å sitte under.

Jeg har byttet og kjøpt plater hele livet. Incredible String Band komplett sto alltid fjellstøttmellom «Illusion» og «Isotope». Det var strenger på jorden og i lufta. Det er strenger i min sang.