C4501510-DAD2-4E9C-8B02-A6B2B0ACD0D2Retrokick er Popklikk-spalten der vi henter fram gamle album  som aldri har sluppet taket og stadig vekk dukker opp i vår bevissthet. Retrokick kommer til å variere litt med tanke på antall album og lengden på selve anmeldelsen. Noen ganger seks album, andre ganger bare ett. Målet er uansett å inspirere andre til og like noen av våre gamle favoritter. Stay tuned!

Steely Dan: «Pretzel Logic» (album, 1974)

Jeg gikk ikke på ski lenger. Påsken skulle likevel tilbringes med far på høyfjellshotell. I kjelleren fant jeg et rom med biljardbord og en jukeboks. Jeg flyttet inn. Alle mine penger, om jeg hadde noen, og et voksende inngrep i fars lommebok ble vekslet inn til klingende mynt, som jeg foret jukeboksen med hele den stille uka.

Til informasjon spilte jeg bare «Rikki Dont Lose That Number» fra Steely Dans «Pretzel Logic». De andre sangene var i denne sammenhengen helt uten interesse. Så jeg lyset? Det er ikke er helt uvanlig på den tiden av året. «Rikki» var en sjeldent formfullendt poplåt, med et refreng som kunne tangere Bowies «Starman» eller «Days» av Kinks. Musikk som gir vinger til drømmer.

På dette albumet er Steely Dan fremdeles, om enn bare såvidt, et rock-band, riktignok med mange hjelpende hender, før Fagen og Becker lot musikken sin utvikle seg som et rent studioprosjekt. Det var der de trivdes best. «Pretzel Logic» er summen av de to første skivene. Intelligent poprock med spenstige akkorder, flotte melodier og underlig oppegående og tidsutypiske tekster. Tekster som aldri ble likegyldige, med mulig unntak for «The Fez» fra en senere skive. Den låta kan jeg forøvrig si mye annet om, men ikke akkurat nåLyden på plata er lett, luftig og lekkert sammensatt. Noen av låtene som «Charlie Freak» hadde vært med en stund. Disse sangene mister aldri retningen eller går seg bort.

To favoritter er «Any Major Dude» med det herlige lille riffet og fantastiske «Barrytown». Når det er sagt, må jeg trekke fram Sara Isaksson og Rebecka Törnqvisttolkning av «Barrytown» samt en rekke andre Dan-klassikere, med stort sett bare to stemmer og Fender Rhodes. Det er uovertruffent makeløst, og gir et nytt perspektiv til Becker og Fagens sanger.  Jeg elsker «Through with Buzz», «With a Gun» og gitarsoloen på «Night by Night» Tittellåta er jeg ikke så begeistret for. Men det kan skyldes en presist innarbeidet uvilje mot bluesbasert rock. Beklager.

Duke Ellington låta som avslutter side en, er muligens fyllstoff eller kanskje ikke. Spilletiden på plata er litt kort. De var jazz-aficinados begge to. Hvem andre kunne skrive en så enestående euforisk hyllest til Charlie Parkers band. Piano-introen på «Rikki» kommer forøvrig fra en Horace Silver-låt. Den heter «Song For My Father». Når jeg tenker på den innledningsvis nevnte påskefeiringen gir dette nå fullstendig mening.