Rock i særklasse

7C3DC991-D8C1-49A7-B474-AE87BB2D809CPlateanmeldelse: True Lies – «New World Blues» (album, 2022)

Av mystiske årsaker har det glimrende bandet True Lies fra Malmö, Sverige, sneket seg under radaren min. Mystisk fordi bandet ga ut sitt første album allerede i 1988! En ganske så stor glipp der, altså.

Musikken som dundrer mot meg fra bandets nye album, «New World Blues», er skreddersydd mine musikkpreferanser. Vi snakker melodiøs gitarrock med minst ett bein godt planta i 80-tallet, og med slektskap til favorittartister som Warren Zevon, The Replacements, Wilmer X, The Dream Syndicate, Green On Red, Mason Ruffner og The Rolling Stones.

På enkelte av låtene, som «The Grip», er likheten med Zevon så åpenbar, at man som lytter skvetter litt i stolen. På «The Cat» dukker Edwyn Collins’ monsterhit, «A Girl Like You», opp i horisonten.

Fellesnevneren for låtene, er det enorme trøkket bandet klarer å opprettholde. Vokalist Per Olins mektige stemme omringes nesten til enhver tid av instrumenter med dårlig tid og mye på hjerte. De lett hissige el-gitarene tar seg knapt nok en pause, og er en sterk bidragsyter til at «New World Blues» er blitt så vellykket.

Foruten energiske gitarer og svært solid tromming og bassing, krydres lydbildet på fint vis med orgel, piano, saksofon, cello og fiolin. På en av platas sterkeste spor, «Landmine», bidrar Cissi Landén med nydelig vokal.

Fra åpningslåta «Hush, Hush, Hush», som setter standarden med høy gitarføring og et fengende refreng, ruller bandet ut den ene knall-låta etter den andre, før de avslutter med platas roligste spor, «Burn». En herlig låt som på elegant vis avslutter et fyrverkeri av et album der særlig tittellåta, «Hush, Hush, Hush», «The Grip», «The Cat», «Landmine» og «Sleepwalk», brenner seg fast i bevissthetens forunderlige verden.

Foto: Rootsy (promo)

 

 

 

 

 

 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1670