Plateanmeldelse: Friendship – «Ain’t no shame»

Allerede fra trommeintroen på førstesporet «Are you ready?» lukter det svidd. Her ulmer det heftig fra rørforsterkere og brukne stikker. Vi hadde gleden av å presentere Friendship og singelen «Got me feeling so good» i midten av april. Nå slippes album nummer to fra den hardtsvingende Oslotrioen, som består av Fredrik Skalstad på trommer og sang, gitaristen Sander Eriksen Nordahl og Martin Mordal på bass. 

Det skurrer og brekker med hektisk energi i spisse riff, avrundet gjennom spennende og velplasserte vendinger. Selv om «Ain’t no shame» er en tøff produksjon med pilene på miksebordet tidvis dirrende på rødt, fanges gløden også i oppfinnsomme detaljer fra koringer og pålegg.

Skiva er innspilt og mikset av Christian Engfelt som lar Friendship være seg selv. Det er et godt valg. For de tar utrykket sitt, med tung klassisk rock tilført anstrøk av psykedelia og soul/funk, på stort alvor. Musikerne i Friendship kler hverandre godt, og behersker denne stilen sjeldent bra. Jeg er særlig begeistret for gitararbeidet som oppleves både personlig og respektfullt, med klare Hendrix referanser. 

En hårete «Gypsy» gir fartsfylt drivstoff til sommerfesten. Tittellåta har mer utemmet energi med et heftig wah-wah parti mot slutten. På «Harmony turns to sound» legger de seg i en seig funky groove med Hammond og et velplassert arrangement for blåsere, med en strålende gitarsolo fra Eriksen Nordahl mot slutten. 

«Moments» er platas klare høydepunkt for meg, og en kommende klassiker på konserter, med sterk stemning og stigning. Mellotronen og tangentspillet er diskret, men godt integrert og fylt av sikker vellyd. Gitarist Eriksen Nordahl får igjen strukket vingene i en like deler flott gjennomført som gripende solo. 

Det er en intens avslutning på albumet. «The truth in your lies» har en aggresjon som minner om Black Sabbath på sitt tidlig beste, med et særlig drivende og bærende bass–spill.

Her er det ingenting å skamme seg over.