Retrokick: Steve Forbert – «Streets of This Town» (album, 1988)
Noen plater betyr mer. Det trenger ikke nødvendigvis være første album en hørte med artisten, men ofte det også. Like mye kan det være ei plate som kom til deg på riktig tid, og i dette tilfellet på riktig sted. «Streets Of This Town» høres i dag på ingen måte perfekt ut, og lydmessig kunne den trengt en oppgradering. Platene som fulgte etterpå, «The American In Me« og «Mission Of The Crossroad Palms», står objektivt sett ikke mye tilbake for denne – ja, har Steve Forbert i det hele tatt laget ei dårlig plate?
Steve Forbert hadde i 1988 fire flotte album bak seg. «Alive On Arrival» fra en 23-åring i 1978 må nødvendigvis komme høyt på ei liste over tidenes debutalbum. På låter som «It Isn’t Gonna Be This Way» fremstod han med en livsvisdom han umulig kunne ha. Oppfølgeren «Jakcrabbit Slim» (1979) gav ham hit’en «Romeo’s Tune». «Little Stevie Orbit» fra 1980 er også en personlig favoritt. Men så i 1982 skulle han bli popartist, plata var fin, men det ville seg bare ikke helt – It wasn’t gonna be that way.
Så fulgte noen år i mørke. Album fem måtte skrinlegges, plateselskapet Nemperor ville ikke ha det. Men så i 1988 var det duket for «Streets Of This Town». Denne gangen på Geffen med Gary Tallent som produsent.
Jeg snappet ikke opp plata før i 1989, hadde bare en kopi på opptakskassett.
Jeg var i militæret, på Haslemoen i Hedmark og deretter på Porsangermoen i Finnmark. Ikke akkurat gater i byen. Men der og da kunne jeg forså hva dette handlet om:
«I’ll lock myself away
And not face one more day
On the streets of this town
And all I’ve got to lose
Is a feelin’ called the blues
And a little old frown»
…….
«And it’s stand up to your letdowns, boy
And take ’em on the chin
Gotta hold your head up high above the water rushin’ in»
Men dette er ikke ei depressiv plate, den er mer som en renselse. Det føles som man er med Steve på en reise gjennom mørket og ut i lyset. «Streets Of This Town» begynner med slutten, «Running On Love». Dette var siste låten Steve skrev for albumet:
“I was runnin’ on borderlines
In a cold, hard rain
Now I’m runnin’ on happiness
Sunny skies above”
Hvis hukommelsen min tjener meg riktig—for å forsøke å omskrive en tekst av The Band— er denne sangen oversatt til norsk og da som en salme. Steve Forberts låter kan brukes til mye. En herlig låt! Så blir det mørkere: «Don’t Tell Me (I Know)»: «I know you’re, you’re fed up as a man can be». Bitterheten kommer til overflaten. En sint rocker.
Humøret stiger tilsynelatende ikke på fine «I Blinked Once». En låt som begynner i det stille, så stiger intensiteten og avsluttes med en herlig og insisterende munnspillsolo. Om jeg kan snakke om favoritter på denne plata, må dette være en av dem! Om låten ikke er direkte selvbiografisk, er det likevel lett å trekke paralleller til Steves eget liv med mulighetene som så ut til å ligge foran ham som popstjerne og drømmer som ble knust. «Mexico» er kanskje sammen med tittellåten platas dystreste. Musikken rister ikke av dysterheten. Trøsten er at andre har det verre, det er ofte en mager trøst:
«Sometimes I’m so weary
I must be insane
Ship me down to Mexico
And show me ’bout some pain»
Men så løftes vi av den herlige rockeren «As We Live And Breathe». En energisk Steve synger og gitarene ljomer. Steve kjemper mot sine demoner. Livet byr på opp- og nedturer:
»Hear the figure at the fountain tell you things about yourself
That you’ve never said a word about to anybody else
Go and listen to the woman singing sweetly in your room
Feel that kickin’ little baby moving restless in her womb…»
Tittellåten «Streets Of This Town» er plassert som første låt på side 2. En nydelig melodi. Fantastisk avslutning med munnspill som det førende instrumentet. Teksten har vi vært innom. Vi settes følelsemessig litt tilbake etter «As We Live And Breathe», og da passer det jo perfekt at «Hope, Love And Faith» er neste låt.
Om «Streets of This Town» var problemet, begynner Steve nå å se etter løsningen. På «Perfect Stranger» kan vi ane at det er kjærligheten som er løsningen før vi kan puste ut med «Wait A Little Longer». Avslutningen «Search Your Heart» oppsummerer det hele. Og den lange overgangen på denne låta er noe av det flotteste jeg hører. Ja, det er ikke bare hjertet som har vært gransket på «Streets Of This Town», han har jammen tatt noen runder med sjelen også. Men det føles bra, vi går litt lettere til sinns ut i verden.
“And don’t take it all too hard
There may be things behind your skies
Can show you sights no eyes can see»
(På Spotify erplata første del av The Geffen Years)
