Plateanmeldelse: deLillos- Peiling på seiling (Drabant)

Av Tom Skjeklesæther

Seiling og seilbåter er selvfølgelig en vesentlig del av deLillos ikonografi, helt fra barndomsbildet av Lars Lillo-Stenberg i seilbåt med bestefaren sin som prydet deLillos debutalbum, Suser avgårde, utgitt for 30 år siden denne høsten.

Få fritidsaktiviteter symboliserer borgerskapet mer tydelig en seiling, Kongene våre har som kjent alltid satt seil. Lars’ oppvekst i en av tverrgatene til Bygdøy allé må ha vært en konstant påminnelse, Norges fineste samling av seilbåter lå bare nedi bakken.

Her er en liten anekdote i sakens anledning. I 1994 reiste jeg sammen med Lars, kona hans og Dagbladets Tom Stalsberg til 25-års jubileumsutgaven av Woodstock-festivalen. Som faktisk fant sted i selve Woodstock, NY, i motsetning til originalen, som utspant seg i Bethel i 1969, en drøy times kjøring unna.

Woodstock 2 var preget av det samme som den første, ustabilt vær og alt for mange mennesker. Det komplette kaos, som vi slapp unna, fordi noen i sin visdom hadde utstyrt oss med de aller beste pressepassene som var å oppdrive.

Blant artistene som forsøksvis skulle muntre opp den halve millionen som badet i søle foran scenene, var Crosby, Stills & Nash (ikke noen Young denne gangen).

En av konsertene som stod høyt på Lars’ «must see»-liste.

Da Lars kom tilbake etter endt konsert, hadde han fått med seg en C,S & N-t-skjorte.

Da Lars så at jeg var overrasket over innkjøpet, jeg kunne ikke huske å ha sett Lars i en band-skjorte noen gang, forklarte han, mens han holdt opp t-skjorta, «Det var så fint seilermotiv..»

På coveret av Peiling på Seiling sitter fire deLillos-figurer i en lekeseilbåt, åpner du utbredtcoveret er trommeslager Øystein Paasche, gitarist Lars Lundevall, bassist Lars Fredrik Beckstrøm og Lars Lillo avbildet lekende med seilbåten i en vannfontene på Frogner, alle ikledd matchende røde polo-skjorter og hvite bukser. Bildet er knipset på høysommeren, vestkantidyllen er perfekt, om man ser bort fra det lett pussige i at fire karer  rundt femti leker med båter.

Tittelkuttet på plata er dog ikke skrevet til et festskrift til KNS (Kongelig Norsk Seilerforening), men er Lars Lillos betraktning over drømmer og ambisjoner som vi må la fare. De trivielle realitetene som innhenter de fleste av oss, mens tiårene tikker av gårde. Vi er ikke engang på skuddhold av å gjøre drøm til virkelighet.

Teksten er pretty close til det som er Lars litterære kjennetegn, en balansegang mellom det lett melankolske, det tørt konstanterende og det innebygde poetiske potensialet i dagligtale.

«Bjørg Johansen», en av platas fineste melodier, er nok et godt eksempel på dette, en hyllest til det som må være en barnepike for Lars’ barn. Tematisk, en fjern slektning til Neil Youngs «A man needs a maid».

Om noen skulle være i tvil om at Lars er ekstraordinært opptatt av hele Crosby, Stills, Nash & Young, fjerner sangen «Graham Nash» denne usikkerheten. Teksten går slik; «Hele mitt liv/ jeg tenkte på/ om jeg en dag/ skulle få/lov til å/ synge med Graham Nash/ men det er ikke alt/ man kan få gjort».

Vi ser ikke bort fra at sangen kan ha den tilsiktede effekten, at Lars får sunget med Graham. Hey, Nash suser jo fortsatt av gårde og er en sjeldent likanes kar.

«Aldri epleslang» kom på singel i sommer, selv om tittelen peker i retning av høst. Lars bekymrer seg, med god grunn, over at kidsa er fanget av rottefangeren fra Silicon valley, at de ikke klarer å rive seg løs fra skjermen, for å gjøre det barn bør gjøre, noe som irriterer naboene.

«Første ettersommerdag» er Lars tvisyn på norske ferie/ hytte-ritualer, også her den  unike miksen av nesten-melankoli, over lojalitet til tradisjon og tørt formulert lettethet over normaliteten som inntreffer etter ferien. Puh, det gikk greit i år også.

Som vel de fleste av deLillos-platene (dette er det sekstende studioalbumet), er det plass til noen sanger fra de andre Larsene.

Becktrøms «Jesusmannen» åpner sogar ballet. En sang som forteller om byoriginalene som ble vekk, en av dem her ligner til og med på AG Preus! De som minnet oss på at hjernen virkelig kan være mutters alene og at den lille dingsen som er livet ikke alltid er koblet etter skjemaet. Beckstøm savner dem nok til å ville treffe dem igjen.

Lundevalls «Leve enda mer» er livsanskuelse av det ubekymrede slaget, tilsatt flotte harmonier og et ur-rock-riff, «Jeg gir meg aldri/ jeg gir aldri opp/ jeg vil bare leve/ enda mer..»

Peiling på seiling er forbilledlig produsert av Martin Horntveth, her er det ingen triks som kommer til å låte teit om ti år. Klassisk deLillos, fortsatt trygt på sin egen planet. En med vindeltrapp ned til Frogner.