The-Do-2014-08

5-åringen sitter på skuldrene mine og vagger fra side til side – det er vår i lufta og vi krangler, som vanlig, om hva The Dø synger.

Versene er greie – der improviserer vi fritt og etter hukommelsen: BaBa-dododo. BÆBiDa-dododo – DæææDa-dididoo. Dædidadadododo. Så langt er vi helt enige – det skråles høyt og tostemt – og mer skal det jo ikke til før folk snur seg og måper i Bogstadveien. Men så kommer refrenget, og jeg trår feil, i podens ører. –Pappa, det heter ikke Slippery Slope. –Jaså, hva heter det da? –Det skal være Slippery Soap. –Neida, slettes ikke. –JO! – Så det er en sang om såpe, dette? –Ja. –Du mener kanskje at det er en sang om at såpe er glatt, og at man derfor må passe seg så man ikke sklir på badegulvet? –NEI! Dust! Jeg mener, det er en altfor reduksjonistisk tolkning, pappa – du ser jo helt bort fra den komplekse konteksten låta oppsto i. Lang stillhet. – Men hør, min sønn – hvem av oss to er det som egentlig kan litt engelsk? –Du. –Nettopp. Og hvis jeg sier at de synger Slippery Slope, så er det sånn. –NEI!!! Såpe!

The Dø spiller på Parkteateret i kveld. Skate eller Dø!