Plateanmeldelse: HAIM – «Woman In Music PT. lll» (album, 2020)
Søstrene Este Haim, Danielle Haim og Alana Haim fra Los Angeles har siden 2013 gitt ut to album som har fått mye oppmerksomhet, og nå har de akkurat sluppet sitt tredje, «Woman In Music PT. III».
Jeg skal innrømme at jeg var ganske skeptisk til plata etter første gjennomlytting – jeg følte musikken, i motsetning til meg, var i overkant hip. Så jeg lot den ligge. Gikk videre. Hørte heller på den nye, fine skiva til Mark Olson. Men da jeg noen dager senere tilfeldigvis hørte åpningslåta «Los Angeles», der New York også dukker opp i teksten, slo der meg at HAIM rent lydmessig ligger ganske tett opptil musikken til New York-bandet Vampire Weekend. Et band som har mye å by på.
Når det så, etter en aldri så liten faktasjekk, viste seg at «Woman In Music PT lll» er produsert av blant annet to karer med nær tilknytning til nettopp Vampire Weekend, var det noe inni meg som slo saltomortale. Noe som sa «klikk». Så da var det bare å prøve igjen.
Og denne gangen falt brikkene på plass. For etter noen gjennomlyttinger beit det lekne og litt tilbakelente lydbildet seg fast. Det som ved første gjennomlytting syntes uforløst og vinglete, satt nå plutselig som ei kule og vips så åpenbarte det seg et album der vestkystrock sånn cirka 1978 gikk hånd i hånd med soul og pop. At lydbildet er skreddersydd 2020 er det ingen tvil om, og trolig også årsaken til at det at jeg umiddelbart steilet litt, men så lenge låtene og referansene treffer, sitter vi igjen med det som kjapt kan bli årets sommeralbum for min del. For dette er definitivt musikk som flyter avgårde på en bølgetopp med minst en paraplydrink i favnen.
Når det gjelder musikalske referanser er det nærliggende å tro at søstrene Haim har hørt ganske hyppig på minst et par Fleetwood Mac-album, og da kanskje først og fremst «Rumour» og «Tusk». Om jeg ikke hadde visst bedre, kunne jeg banna på at det er Lindsey Buckingham som spiller gitar på opptil flere av låtene. Koringene, som dukker opp nær sagt overalt, har også mange likhetstrekk med Fleetwood Mac sine berømte kvinnelige medlemmer, Stevie Nicks og Christine McVie. Og der liker vi, ikke sant?
At to av de tre produsentene, Rostam Batmanglij og Ariel Rechtshaid, har et nært forhold til Vampire Weekend, er som nevnt ikke vanskelig å høre. Og med tanke på at Vampyrene har latt seg inspirere av Paul Simon, dukker selvfølgelig også hans musikkunivers (les: «Graceland») opp i mitt hode underveis. Når HAIM på nydelige «Summer Girl» lar seg inspirere av Lou Reeds «Walk On The Wild Side», er det umulig ikke å bli både sjarmert og en smule imponert. Ja, også dukker det opp litt Motown her og der.
Når der er sagt; så lenge lydbildet er så til de grader gjennomarbeidet, nyansert og sjangerlekent, og låtene holder svært høy kvalitet både musikalsk og tekstmessig, står «Woman In Music PT. III» mer enn godt nok på egne ben. At sangene, foruten å gi lytteren en skikkelig feelgood-følelse, består av tekster som synes å være både personlige og ektefølte, tilfører naturlig nok også musikken en ekstra dimensjon. Tekster som, med litt hjelp fra nevnte Batmanglij og Rechtshaid, i all hovedsak er skrevet av Haim-søstrene.
16 låter er muligens i overkant, men da er det viktig å huske at de tre låtene som avslutter kanonaden, ble gitt ut som singler i god tid før albumslippet. For meg fungerer «Woman In Music PT. III» best når den nytes i sin helhet, men jeg skal innrømme at jeg blir litt ekstra sjarmert når låter som «Los Angeles», «The Steps», «Don’t Wanna», «Leaning On You», «I’ve Been Down», «Hallelujah» og «Summer Baby» suser rundt meg på terrassen.
Så ja, det tok litt tid før jeg forstod at HAIM lager suveren pop på en så smart måte at den sikker også kan oppleves som hip om det skulle være nødvendig. For meg er det ett fett. Jeg slenger uansett på meg Fred Perry-antrekket mitt. Og i morgen lander den nye Paul Weller-skiva. Men akkurat nå skal jeg høre på «Woman In Music Pt. III» minst en gang til før jeg tar kvelden.
