Eagles spilte fire ganger i Norge. En av dem var i Bergen, i 2009.  Glenn Frey til venstre, Don Henley til høyre

Eagles spilte fire ganger i Norge. En av dem var i Bergen, i 2009. Glenn Frey til venstre, Don Henley til høyre

«Nightrock». Eagles. «Hotel California». Vi var midt i vår tyvende luftgitarsolo. Janus var Eagles-fan. Mer enn det; han var frelst. Vi spilte den minst ti ganger i løpet av kvelden. Den soloen. Den dobbeltstrengede klassikeren.

Vi var jo alene hjemme. Helt…alene hjemme.

Nightrocken dundret ut i natten. Naboene måtte ha hørt, selv om det var beste vestkant, og hagene var schwære. De må ha trodd det var en gedigen fest. Men det var bare vi, Janus, Bjørn og jeg, som hadde «Nightrock». Tidligere på kvelden var det avstemning. Lange lister. Kåring av de beste artistene. Skrevet med nennsom hånd. Med store tanker og dype begrunnelser.

 

Eagles havnet som regel blant de fem beste. Bjørn hadde Beatles, de vant ofte. Mens jeg…vel…jeg vinglet og var innom flere leire. Jeg likte verdens beste coverband, Manfred Mann’s Earth Band. Fantastisk vokalist. Chris Thompson. Manfred helt kul i bakgrunnen mens han fargela sangene på Minimoog og gjorde Springsteen-verkene og Dylan-klassikerne til sine egne.

 

Bjørn mente dette var en stor svakhet. Artistene måtte lage låtene selv. Beatles gjorde det. Eagles gjorde det. Beatles var de britiske geniene, Eagles de amerikanske singer-songwriterne. Beatles var oppløst, over ti år før. Og John Lennon var borte. Det kunne ikke bli en gjenforening av the Beatles.

Men Janus var også engstelig. For at det aldri skulle bli mer Eagles. Etter «The Long Run» (1979), som det tok en evighet å produsere. Og som uansett måtte bli en nedtur i kjølvannet av «Hotel California».

– Neste gang, Herman, neste gang blir det dobbeltalbum. De bare samler opp materiale, sa Janus med et kjempeglis. Og trodde overhodet ikke på det selv.

Vestkystrockerne hadde knust for mange hotellrom og vært så på kjøret på 70-tallet, at de knapt visste hvem de var ved inngangen til 80-tallet. Den kreative kraften var sugd opp i nesa, og de trengte albuerom. Tid for seg sjæl. Glenn Frey og Don Henley, som gikk under tilnavnet gudene. Gitaristene Joe Walsh og Don Felder ble etter hvert kjappere med damene enn med gitarstrengene. Og Timothy B Schmit, som hadde erstattet Randy Meisner for at bandet skulle kunne synge «Take it to The Limit» på sine eldre dager. Schmit fra Oakland, den eneste som egentlig var fra California.

Det var nettopp det de hadde gjort: Tynt det hele til bristepunktet, ‘to the limit’ og forbi. Det kunne ikke fortsette. Derfor gjorde de det slutt. Med hverandre. Og fansen. Glenn innså at all moroa var over og slapp «No Fun Aloud». Henley innså at han måtte videre og slapp «I Can’t Stand Still». Mens Walsh, Felder og Schmit virret rundt i ingenmannsland; som om de ventet på at alle skulle bli venner igjen.

Janus fikk rett. I 1994 ble det comeback, og 23 år etter vi hadde vår siste avstemning, kom Eagles med det etterlengtede doble albumet, «Long Road Out Of Eden» (2007). Det var da jeg skjønte at det endelig var slutt. Ingen balletakrøskende gitarsoloer á la «Hotel California», «Victim of Love» og «Life in the Fast Lane». Ingen «Desperado» med en selvransakende Don Henley ved pianoet. Eller «Take It Easy» med en ‘slick’ Glenn Frey på gitar.

Walsh var skadeskutt etter mange år med misbruk. Felder var sparket, etter en meningsløs krangel om ære og andeler. Og Frey og Henley var blitt normale mennesker, som skrev ordinære, fine sanger, uten at det ble annet enn fjerne minner om det som en gang hadde vært. Det hadde vært en lang vei tilbake fra det kalde helvete, og nå nøt de en fortjent pensjonisttilværelse.

Den varte atskillig lenger enn den opprinnelige karrieren – hele 21 år i runde to. Det er ikke alle som får en sjanse til. Men nå er det ugjenkallelig slutt for the Eagles. Glenn Frey har slått ut vingene, og ørnen har landet for siste gang.

Vi tre kan begynne å sette sammen lister igjen. Den eneste som er ‘still going’ er jo Manfred Mann’s Earth Band – også de en skygge av det de en gang var. Men; Manfred (75) holder i hvert fall koken etter å ha startet da the Beatles slo gjennom i 1962: Hører dere, Janus og Bjørn! Mine gamle helter ‘are still going!!’Ørn (Wikipedia)

Hvil i fred Beatles og Eagles. RIP Glenn Frey, du gjorde jobben.

Jeg tror jeg må ha meg en luftgitarsolo i kveld, helt for meg selv.

Les også: Tre gjøker i et ørnerede