The Dawes

I mitt hode har Los Angeles-bandet Dawes vokst seg så store at jeg må stå på tærne når jeg plukker dem ned fra øverste hylle.

Måten bandets to siste album, «Nothing Is Wrong» (2011) og «Stories Don’t End» (2013), sveiser sammen musikken som svevde rundt i Laurel Canyon sånn cirka 1973-1980 med det vi i dag beskriver som americana, kan nemlig knapt gjøre bedre.

Liker du artister som Jackson Browne, Fleetwood Mac og The Eagles vil lykketermometeret sprenges når Dawes danse rundt i den delen av hjernen som er merket «Jævlig bra». At Jackson Browne lever og ånder mellom rillene, er det ingen tvil om. Noe som får meg til å lengte etter nok en klassiker fra mannen med det supre midt/sideskillet og den fantastiske røsten.

Men selv om Dawes utvilsomt låner av sine helter, klarer de på utmerket vis å fremstå som et band med både egenart og substans. Med Taylor Godsmith i spissen, evner nemlig bandet å lage melodisterke låter som nekter å slippe taket. 

Låner du ørene til «Just Beneath The Surface», «From A Window Seat», «Just My Luck», «Something In Common», «Hey Lover», «From The Right Angle» fra bandets ferske album «Stories Don’t End», er saken garantert  biff, tartar og indrefilet.