Greta Van Fleet: «When the Curtain Falls»(singel)

Jeg kan ikke si at Greta Van Fleet utrykker noe genuint eller nyskapende. Men gruppa gir seg ikke heller ut for noe annet enn reinspikka underholdning og lek med klassiske riff, klær og positur.

På en merkelig måte er dette nesten forfriskende. For jeg er alvorlig lei utgivelser som støtter seg på krykker, til stadig nye sjangerbegrep av tvilsom kulturell relevans.

«When the Curtain Falls» er tre minutter gjennomført moro med rockhistorie, utført med stil og ungdommelig overmot. Det funker og de lykkes. Som når «Maggie May» kommer over anlegget på den lokale engelske pøbben, akkurat da det er din tur til å støte kula, eller radiostasjonen spiller Buffalo Springfield, mens du kjører over Golden Gate Bridge i ei nyleid åpen kjerre.

Likevel er det bare et flyktig minne. En gjenopplevelse av følelser, slik fortida alltid er tilstede – lik madeleinekaka i «På sporet av den tapte tid». Og det er ikke noe galt i det.

Da jeg så bandet hos Jimmy Fallon, var jeg til å begynne med nesten overbevist om at dette var et særlig hardtslående jenteband. Jeg tror det var det som fanget min interesse. Men ville ikke unge kvinner, selv i stilmessig ambivalente dager som våre, hatt noe under de usedvandlig korte og åpne vestene?

Neste spørsmål som meldte seg var: hvorfor fire ungdommer fra den amerikanske midtvesten hadde tatt på seg et prosjekt om å bringe arven fra Led Zeppelin inn i dette årtusenet?

For det er mye jeg ikke vet. Jeg kan likevel ane slektskap til et tidligere band fra Michigan, ledet av amatør-golfspilleren Vincent Furnier, ikke minst med tanke på bandnavn. Men i et parallellt Disneyunivers ville nok Greta vært «Magica fra Tryll» sammenliknet med Alice Coopers «Madam Mim».

Gruppa har en tilsynelatende sunn eller usunn interesse for lærbukser (heldigvis ikke lederhosen), og brokadeaktige, men svært korte vester. Dette er en påkledning som neppe ville blitt godtatt på hovedstadens, en gang så fornemme, restaurant Blom i 1975. For jeg opplever at Greta Van Fleet tidsmessig har en tilhørighet nærmere «Physical Grafitti» enn «Led Zeppelin 1», slik Robert Plant selv har foreslått. 

Det er et herlig sting i gitarsoloen. Kompet er tett og skråsikkert, og vokalen er selve rockesangerens urkraft og pressede hyl i svært trange bukser.  «It’s only rock’n roll, but I like it» – i alle fall i tre minutter.